Politikk og personlighet - del IV

Til nå har jeg skrevet tre innlegg i denne serien: 21. mai, 11. august og 21. november. Klikk dere tilbake dit for å få hele forløpet. Formålet er å undersøke hva som betyr mest for ens politiske ståsted: arv eller miljø. Eller rettere: hvilke er de viktigste faktorene som styrer ens utvikling i retning av et verdensbilde. Her representert med politisk grunnsyn, og meg selv som eksempel. Valget av illustrasjon er tematisk: er vi forutbestemt, som toget, til å følge et bestemt forløp, eller kan vi også spore av? OK, kanskje litt søkt, men jeg likte bildet. Det får holde som begrunnelse for illustrasjonen (fra Boston Globe). Det er penere enn Berge Furre, som prydet det forrige innlegget.

Før jeg går videre med året 1977 og den kronologiske fortellingen kan det være på plass med noen metodologiske aspekter. Det å skulle bruke en selv som undersøkelsesobjekt er vanskelig. Distansen blir borte, og anstrengelsene ved å prøve å legge an 'the view from nowhere' (for å bruke Thomas Nagels uttrykk) blir betydelige. Men: fordelen er at detaljene og det egenopplevde blir desto tydeligere.

Da året ble 1977 gikk jeg i 8. klasse på ungdomsskolen og skulle konfirmeres. Jeg abonnerte på Ny Tid, og jeg ble gammel nok til å melde meg inn i et politisk parti. Jeg tror bestemt at det som skjedde den sommeren var sterkt bestemmende for mitt videre politiske virke. Berge Furre og Finn Gustavsen lekket rapporten om Loran C og Omega - at Norge, uten offisiell klarering, stilte sitt område til rådighet for avlytting mv. til fordel for USA. Det var tale om riksrett og annet. Jeg ble engasjert, og følelsen av å ha rett men bli overkjørt av makta og offentligheten ble sterkt motiverende for meg. Da jeg den sommeren ble kontaktet av en hyggelig kar som var Valgkampsekretær for Nord-Trøndelag SV ble jeg også smigret. Han brukte abonnementslistene til Ny Tid, og jeg fikk en del materiale som jeg lovet å dele ut. Jeg syklet ganske mange mil den sensommeren og høsten før valget.

Jeg ble enten kontaktet, eller ble satt i forbindelse med, Namsos SV. Jeg meldte meg inn, og ble med på studiesirkel. Dette ble starten på mye sykling og haiking for å dekke avstanden mellom Skilleås og Namsos, som var ca. 18 kilometer. Min (fille-)onkel Palmer, som bodde på Hylla - der veien mot Overhalla forlot Namsos ble en vanlig stopp på veien hjem. Palmer, gift med fars søster Karen, var en pensjonert skredder som hadde vært med i krigens sluttfase og var glødende kommunist. Han abonnerte på Friheten og fikk mye propaganda fra den Sovjetiske ambasaden. Tante Karen var vel kanskje klodens snilleste, og Palmer var interessant å diskutere med. Min far hadde et annet syn enn Palmer, kan man vel si, og han var også av den tydelige sorten i politiske diskusjoner. Men han var overraskende tolerant med meg i mitt avvik. Kjærligheten til ens barn er, har jeg jo selv også oppdaget, en kraft som ikke lar seg kue. Det må ha vært noe der - samt en velutviklet klokskap.

Valget gikk riktig elendig, men SV kom på vippen. Jeg møtte mange intelligente, snille og åpne mennesker i Namsos SV. De årene jeg holdt på med politikk i Namdalen, først i Namsos SV, hele tiden i Namsos Sosialistisk Ungdom (som jeg ledet fra 1978 til 1982), og så i Overhalla SV, var utrolig rike. De var viktige for meg i å utvikle min selvstendighet, og også på det å få trygget på min identitet som skoleflink og intellektuell. I løpet av 1977 reiste jeg også på min første konferanse: på Snåsa. Hit kom Erik Rudeng, som sterkt oppmuntret meg til å sikte på en universitetsutdannelse.

Det er vel kjent for de fleste at andre har grodd fast i sine oppfatninger. Fakta og argumenter rokker dem ikke. Oss selv da? Kjølig analyserende, klartseende og klarttenkende. Helt uten behov for å beskytte eksisterende oppfatninger i møte med virkeligheten. Helt klart. Rimelig? Neppe! Ethvert menneskes sinn beskytter sine fordommer og sitt verdensbilde på det mest innbitte.

I ungdommen er man mer søkende. Tilfeldige og ikke så tilfeldige påvirkninger har større sjanse for å nå gjennom sinnets beskyttelse. For meg var det vel i 1977 viktig å få anerkjennelse, danne min egen identitet og bli selvstendig. På kjøpet fikk jeg styrket det akademiske aspektet av min identitet. Alt lå til rette for at jeg også skulle være sosialist, eller i det minste sosialdemokrat, også 31 år senere. Slik gikk det ikke. Følg med, følg med!!!