(Bilde: Max Nash/AP)Harold Pinter, en genial engelsk dramatiker, døde julaften. I NTBs notis nevnes et par av hans skuespill, og at han "var også kjent som en politisk aktivist på venstresiden som var svært kritisk til USAs utenrikspolitikk". Som om dette var en av hans store ytelser i livet. Godt over 90% av verdens befolkning har vært kritisk til USAs utenrikspolitikk under George W. Bush, men sitatet viser igjen at journalister og offentligheten forventer at store forfattere skal ha en særlig innsikt i politikk og verdens beskaffenhet. Alt tyder på at det er noe stort tull.
Notisen fra NTB nevner ikke noe om at også ga sin støtte til Den internasjonale komité til forsvar for Slobodan Milosevic, og sammenlignet USA med Nazi-Tyskland. Som dramatiker var Pinter et geni - et ubehagelig geni, riktignok. Den som ikke blir rystet av stykker som The Homecoming kan ikke være riktig skrudd sammen. Men som politisk analytiker var Pinter skrudd. Helskrudd.
Det var jo også Knut Hamsun, samt våre hjemlige m-l forfattere. Tolstoy - som kunne skrive subtilt og nyansert om kvinners følelser - behandlet sin egen kone helt grusomt. Så hvorfor fortsetter presumtivt fornuftige mennesker å lytte til hva forfattere uttaler om nesten hva som helst?
Premisset later til å være at de som har en slik utviklet innsikt i menneskelige forhold og det menneskelige sinn også må ha en innsikt på samme nivå også på andre felt. De blir dyrket som genier på alle sosiale felt. Men har noen i det hele tatt noe eksempel på forfattere det har vært grunn til å høre på når det gjelder politiske forhold? Det er i alle fall en lang rekke politiske idioter blant store forfattere. Premisset er åpenbart feil.
Jeg er blant dem som får en indre "bullshit alert" når jeg hører uttrykk som "forskning viser at", men jeg finner mange grunner til å feste lit til funn som viser at intelligens finnes i mange ulike former, og at det ikke er noen nødvendig overføring mellom disse. For mange år siden så jeg en av disse Nobelpris-samtalene fra Stockholm der nobelprisvinnerne samtaler om verdensproblemene. Jeg ble etter kort tid overbevist om at de var ensporete og banale i hodet alle sammen. Geniale på sine felt, helt klart, men ute av stand til å si noe vettugt om verden utenfor sitt smale felt.
Slik er det åpenbart med forfattere også. Men: berømmelse på ett felt gir tydeligvis fri tilgang til media, og dørene åpnes på vid vegg når berømthetene også sier noe bombastisk eller oppsiktvekkende (og dermed unyansert og trolig feilaktig). Trøsten får være at vi som ikke er skapende genier får anledning til å godte oss over genienes åpenbare idioti.
Notisen fra NTB nevner ikke noe om at også ga sin støtte til Den internasjonale komité til forsvar for Slobodan Milosevic, og sammenlignet USA med Nazi-Tyskland. Som dramatiker var Pinter et geni - et ubehagelig geni, riktignok. Den som ikke blir rystet av stykker som The Homecoming kan ikke være riktig skrudd sammen. Men som politisk analytiker var Pinter skrudd. Helskrudd.
Det var jo også Knut Hamsun, samt våre hjemlige m-l forfattere. Tolstoy - som kunne skrive subtilt og nyansert om kvinners følelser - behandlet sin egen kone helt grusomt. Så hvorfor fortsetter presumtivt fornuftige mennesker å lytte til hva forfattere uttaler om nesten hva som helst?
Premisset later til å være at de som har en slik utviklet innsikt i menneskelige forhold og det menneskelige sinn også må ha en innsikt på samme nivå også på andre felt. De blir dyrket som genier på alle sosiale felt. Men har noen i det hele tatt noe eksempel på forfattere det har vært grunn til å høre på når det gjelder politiske forhold? Det er i alle fall en lang rekke politiske idioter blant store forfattere. Premisset er åpenbart feil.
Jeg er blant dem som får en indre "bullshit alert" når jeg hører uttrykk som "forskning viser at", men jeg finner mange grunner til å feste lit til funn som viser at intelligens finnes i mange ulike former, og at det ikke er noen nødvendig overføring mellom disse. For mange år siden så jeg en av disse Nobelpris-samtalene fra Stockholm der nobelprisvinnerne samtaler om verdensproblemene. Jeg ble etter kort tid overbevist om at de var ensporete og banale i hodet alle sammen. Geniale på sine felt, helt klart, men ute av stand til å si noe vettugt om verden utenfor sitt smale felt.
Slik er det åpenbart med forfattere også. Men: berømmelse på ett felt gir tydeligvis fri tilgang til media, og dørene åpnes på vid vegg når berømthetene også sier noe bombastisk eller oppsiktvekkende (og dermed unyansert og trolig feilaktig). Trøsten får være at vi som ikke er skapende genier får anledning til å godte oss over genienes åpenbare idioti.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar