De tidligere innleggene i denne serien sto 13. desember, 21. november, 11. august og 21. mai. De er tilsynelatende selvsentrerte, men bare tilsynelatende. Formålet er som før å undersøke hvordan personer, omgivelser og "tidsånden" virker inn på det politiske perspektiv man anlegger. Personen er meg - og noe av formålet er å følge Sokrates' påbud om å kjenne seg selv.
Hva var mitt "politiske syn" i 1978? I den grad det lar seg rekonstruere: mye var nok sentrert rundt utenrikspolitikk. Den kalde krigen dominerte verdensbildet mitt, og jeg trodde vel som de fleste i SV at arbeid for fred og forsoning mellom kapitalistiske og kommunistiske stater var veien å gå. Virkeligheten lå et sted midt mellom østlig og vestlig propaganda. De Øst-Europeiske landene var ufrie men økonomisk rettferdige, mens de vestlige var frie men økonomisk urettferdige. Vi ville ha det beste fra begge sider. I den tredje verden - utviklingslandene - foregikk en frigjøringskamp der særlig vår NATO-allierte USA var på feil side. De fattige landene ble holdt nede av vestlig kapitalisme, og utnyttet av multinasjonale (men egentlig Amerikanske) selskap. I Sør-Amerika hadde USA innsatt et fascistisk regime i Chile, og jeg sendte undergrunnsaviser til Chile innpakket i aluminiumsfolie (mot gjennomlysning) med private og fiktive avsendere. Den gang som nå var offentligheten ensidig i sin dekning av konflikten mellom Israel og Palestinerne - men med motsatt fortegn. Vi støttet PLO, og enhver annen organisasjon for frigjøring.
1978 begynte jeg på Namdal Gymnas (som ble Namsos videregående skole før jeg gikk ut tre år senere). Det ble starten på et mer omfattende engasjement på alle fronter. Jeg brukte første året på å skaffe meg posisjoner, det andre på å utøve dem, og det tredje på å kvitte meg med dem. Fra 1977 til 1982 var jeg leder i Namsos SU, jeg var med og startet SV-lag i Overhalla der jeg satt i styret. Jeg var i Landsstyret i SU (og fikk beskjed om at en plass i sentralstyret sto klar dersom jeg flyttet til Oslo). Jeg var også i Fylkesstyret i SV, og hadde en uendelig rekke med verv både her og der. Inklusive det å være elevrepresentant i Fylkesskolestyret. Læringskurven var bratt og gøy.
Sommeren 1978 var jeg på SUs sommerleir på Rena i Østerdalen. Når jeg ser på bildene derfra er det svært mange som har figurert i den nasjonale offentligheten. Erik Solheim var leder i SU den gangen, og han var også på besøk på Skilleås. På sommerleiren fikk vi beskjed om å organisere et alternativ til Operasjon Dagsverk den høsten - Skoleelevenes solidaritetsaksjon. Pengene skulle gå til SWAPO i Namibia (derfor Namibias flag øverst i denne posten). På plass på Gymnaset fikk jeg dratt sammen en organisasjon, som også omfattet Bjarne Håkon Hanssen (nåværende helseminister). Med meg som leder samlet vi inn like mye som OD. Det ble en slitsom men givende opplevelse, og mye organisasjonserfaring ble samlet. Jeg ledet også flere studiesirkler, og fikk undervisningserfaring "the hard way".
Oppi det hele meldte jeg meg ut av Statskirken og inn i Human-Etisk Forbund, jeg ble med i det første styret i Overhalla Historielag, og gikk også på skolen. Men politisk mono-kulturell ble jeg ikke: mine to beste venner sympatiserte med Høyre - ja, de startet Unge Høyre i Overhalla. Vi delte interessen for politikk og musikk, men var bare enige om det siste. I ettertid ser jeg dette som viktig: det ble umulig for meg å følge det mønster som mange havner i, der man demoniserer politiske motstandere - eller i hvert fall danner enkle "oss vs. dem" konstellasjoner.
Kanskje skal jeg skryte på meg evnen og viljen til å se saker fra andres synsvinkel også? Dette forsøket på å se mitt tidligere jeg utenfra vil aldri bli noen objektiv øvelse, så jeg skal være forsiktig med å tilkjenne meg selv edle egenskaper. Men: jeg innbiller meg at de som kjenner meg godt vil gi meg kredit for å åpne for muligheten av at jeg kan ta feil??? Eller tar jeg kanskje feil? Det har vel hendt før!
Hva var mitt "politiske syn" i 1978? I den grad det lar seg rekonstruere: mye var nok sentrert rundt utenrikspolitikk. Den kalde krigen dominerte verdensbildet mitt, og jeg trodde vel som de fleste i SV at arbeid for fred og forsoning mellom kapitalistiske og kommunistiske stater var veien å gå. Virkeligheten lå et sted midt mellom østlig og vestlig propaganda. De Øst-Europeiske landene var ufrie men økonomisk rettferdige, mens de vestlige var frie men økonomisk urettferdige. Vi ville ha det beste fra begge sider. I den tredje verden - utviklingslandene - foregikk en frigjøringskamp der særlig vår NATO-allierte USA var på feil side. De fattige landene ble holdt nede av vestlig kapitalisme, og utnyttet av multinasjonale (men egentlig Amerikanske) selskap. I Sør-Amerika hadde USA innsatt et fascistisk regime i Chile, og jeg sendte undergrunnsaviser til Chile innpakket i aluminiumsfolie (mot gjennomlysning) med private og fiktive avsendere. Den gang som nå var offentligheten ensidig i sin dekning av konflikten mellom Israel og Palestinerne - men med motsatt fortegn. Vi støttet PLO, og enhver annen organisasjon for frigjøring.
1978 begynte jeg på Namdal Gymnas (som ble Namsos videregående skole før jeg gikk ut tre år senere). Det ble starten på et mer omfattende engasjement på alle fronter. Jeg brukte første året på å skaffe meg posisjoner, det andre på å utøve dem, og det tredje på å kvitte meg med dem. Fra 1977 til 1982 var jeg leder i Namsos SU, jeg var med og startet SV-lag i Overhalla der jeg satt i styret. Jeg var i Landsstyret i SU (og fikk beskjed om at en plass i sentralstyret sto klar dersom jeg flyttet til Oslo). Jeg var også i Fylkesstyret i SV, og hadde en uendelig rekke med verv både her og der. Inklusive det å være elevrepresentant i Fylkesskolestyret. Læringskurven var bratt og gøy.
Sommeren 1978 var jeg på SUs sommerleir på Rena i Østerdalen. Når jeg ser på bildene derfra er det svært mange som har figurert i den nasjonale offentligheten. Erik Solheim var leder i SU den gangen, og han var også på besøk på Skilleås. På sommerleiren fikk vi beskjed om å organisere et alternativ til Operasjon Dagsverk den høsten - Skoleelevenes solidaritetsaksjon. Pengene skulle gå til SWAPO i Namibia (derfor Namibias flag øverst i denne posten). På plass på Gymnaset fikk jeg dratt sammen en organisasjon, som også omfattet Bjarne Håkon Hanssen (nåværende helseminister). Med meg som leder samlet vi inn like mye som OD. Det ble en slitsom men givende opplevelse, og mye organisasjonserfaring ble samlet. Jeg ledet også flere studiesirkler, og fikk undervisningserfaring "the hard way".
Oppi det hele meldte jeg meg ut av Statskirken og inn i Human-Etisk Forbund, jeg ble med i det første styret i Overhalla Historielag, og gikk også på skolen. Men politisk mono-kulturell ble jeg ikke: mine to beste venner sympatiserte med Høyre - ja, de startet Unge Høyre i Overhalla. Vi delte interessen for politikk og musikk, men var bare enige om det siste. I ettertid ser jeg dette som viktig: det ble umulig for meg å følge det mønster som mange havner i, der man demoniserer politiske motstandere - eller i hvert fall danner enkle "oss vs. dem" konstellasjoner.
Kanskje skal jeg skryte på meg evnen og viljen til å se saker fra andres synsvinkel også? Dette forsøket på å se mitt tidligere jeg utenfra vil aldri bli noen objektiv øvelse, så jeg skal være forsiktig med å tilkjenne meg selv edle egenskaper. Men: jeg innbiller meg at de som kjenner meg godt vil gi meg kredit for å åpne for muligheten av at jeg kan ta feil??? Eller tar jeg kanskje feil? Det har vel hendt før!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar