Etter at Tony Blair tok Labour inn til sentrum i britisk politikk midt på 90-tallet, og David Cameron gjorde det samme med de konservative omtrent ti år senere, viser det seg nå at partiene må ty til historien for å skape avstand og forskjeller mellom seg. Bildet over viser Gordon Brown som en karaktér fra Life on Mars, og de som har laget den ønsker så klart å vise at Browns låneopptak og underskuddsbudsjettering (på linje med Hellas) vil føre Storbritannia tilbake til de sørgelige 70-åra: streiker, søppel i gatene, og IMF som styrer finansdepartementet. Brown har et hovedansvar for den krisen Storbritannia er oppe i.
To tema har vært ganske konstante i mitt liv fra barnsben av: interessen for politikk (historien til denne har på bloggen fått en egen serie, "Politikk og personlighet") og en vedvarende anglofili. Når det nå snart er parlamentsvalg i Storbritannia er interessen på topp. De konservative er Høyres "søsterparti", men min entusiasme for deres politikk har av og til vært litt under pari. Labour har gått fra å være ganske bra (den første tiden under Blair) til å være ganske skrekkelige under Gordon Brown. De Liberale har jeg hatt stor sans for - og den eneste gangen jeg ble spurt av en meningsmåler om partipreferanse da jeg bodde i England svarte jeg "Liberal Democrat".
De som skal danne ny regjering snart vil få en brutal jobb. Regjeringen, og særlig statsministeren, vil bli enormt upopulær(e). Utgiftene må ned og inntektene opp. De konservative har vært ærlige i forhold til den oppgaven som må utføres, mens Labour i større grad har gitt inntrykk av at det vil ordne seg. Dette er nok den viktigste forklaringen på at gapet mellom partiene - i Toryenes favør - har krympet betraktelig de siste månedene.
Jeg kommer nok til å skrive flere innlegg om valget Storbritannia står overfor, og dette er en av de beste kildene.
To tema har vært ganske konstante i mitt liv fra barnsben av: interessen for politikk (historien til denne har på bloggen fått en egen serie, "Politikk og personlighet") og en vedvarende anglofili. Når det nå snart er parlamentsvalg i Storbritannia er interessen på topp. De konservative er Høyres "søsterparti", men min entusiasme for deres politikk har av og til vært litt under pari. Labour har gått fra å være ganske bra (den første tiden under Blair) til å være ganske skrekkelige under Gordon Brown. De Liberale har jeg hatt stor sans for - og den eneste gangen jeg ble spurt av en meningsmåler om partipreferanse da jeg bodde i England svarte jeg "Liberal Democrat".
De som skal danne ny regjering snart vil få en brutal jobb. Regjeringen, og særlig statsministeren, vil bli enormt upopulær(e). Utgiftene må ned og inntektene opp. De konservative har vært ærlige i forhold til den oppgaven som må utføres, mens Labour i større grad har gitt inntrykk av at det vil ordne seg. Dette er nok den viktigste forklaringen på at gapet mellom partiene - i Toryenes favør - har krympet betraktelig de siste månedene.
Jeg kommer nok til å skrive flere innlegg om valget Storbritannia står overfor, og dette er en av de beste kildene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar