Riesling Grand Cru Altenberg de Bergbieten 1999 (Schmitt)
De senere år har det vært en svært blandet fornøyelse å åpne chablis og hvit burgund: svært mange, særlig av de første, har i min kjeller vært prematurtr oxiderte (aka "premox"). Fra forsiktig oxidert til helt fortapt.
Denne vinen har jeg hatt noen flasker av, i 1996 og 1999. En av de første var strålende og nesten fersk da jeg åpnet den for et par år siden - den andre helt flat og elendig. 1999 var lite tilfredsstillende da jeg åpnet den første flasken i fjor, men denne var betydelig mer interessant.
Det mest interessante er at den bærer preg av oxidering, men etter 11 år er den neppe "prematur" lengre. Den er vel mer "matur", og forskjellen er interessant. Selv de moderat oxiderte vinene har manglet frukt, har blitt skrinne og lite smidige i munnen - og de er lett bitre i ettersmaken. Duften har minnet om epleskrott/eplemos. Jo verre det har vært, jo mer epleskrott og jo bitrere ettersmak. Over en viss terskel er det bare å tømme ut faenskapen. Denne, derimot, er ikke bitter og mangler ikke fylde. Den er smidig i munnen, og ettersmaken er kompleks og ikke bitter.
For tre år siden smakte jeg en serie viner som hadde ligget i et kjøkken i Mobile, Alabama i mange år. Selv om eieren hadde air condition er det jo ikke ideell lagring for kvalitetsvin. Men de beste hvitvinene der - stort sett Bordeaux - var også "maturt oxidert" eller hadde "nobel oxidering". Det var en naturlig utvikling i vinens vei til sin uavvendelige død, men det var integrert med utviklingen av andre aromaer i vinen. Kontrasten med "premox" er betydelig: Dauvissats chablis'er, for eksempel, mister all fruktighet og blir bitre og dufter epleskrott. Sørgelige greier!
Selve smaksnotatet: På farge kan den minne om en rosé champagne med litt alder, noe i retning lyst løkskall (alle viner, røde som hvite, vil med tiden få farge som skallet på en løk - er vinen gammel nok er det ikke lett å vite om det er en rødvin eller en hvitvin). På duft er det noe mineralsk og noe jeg bare kan beskrive som "pastinakk". Den dufter bare litt - et hint - av sherry, og det er ingenting å si på fylde eller utviklingen i smakskurven - ei heller ettersmaken. Som allerede nevnt: den har fin fylde, og byr på mange interessante elementer i hele smakskurven. Jeg har hatt den under vakum i kjøleskapet i flere dager og tatt et lite glass hver dag. Den utvikler seg ikke merkbart videre, men er like interessant og tilfredsstillende.
De senere år har det vært en svært blandet fornøyelse å åpne chablis og hvit burgund: svært mange, særlig av de første, har i min kjeller vært prematurtr oxiderte (aka "premox"). Fra forsiktig oxidert til helt fortapt.
Denne vinen har jeg hatt noen flasker av, i 1996 og 1999. En av de første var strålende og nesten fersk da jeg åpnet den for et par år siden - den andre helt flat og elendig. 1999 var lite tilfredsstillende da jeg åpnet den første flasken i fjor, men denne var betydelig mer interessant.
Det mest interessante er at den bærer preg av oxidering, men etter 11 år er den neppe "prematur" lengre. Den er vel mer "matur", og forskjellen er interessant. Selv de moderat oxiderte vinene har manglet frukt, har blitt skrinne og lite smidige i munnen - og de er lett bitre i ettersmaken. Duften har minnet om epleskrott/eplemos. Jo verre det har vært, jo mer epleskrott og jo bitrere ettersmak. Over en viss terskel er det bare å tømme ut faenskapen. Denne, derimot, er ikke bitter og mangler ikke fylde. Den er smidig i munnen, og ettersmaken er kompleks og ikke bitter.
For tre år siden smakte jeg en serie viner som hadde ligget i et kjøkken i Mobile, Alabama i mange år. Selv om eieren hadde air condition er det jo ikke ideell lagring for kvalitetsvin. Men de beste hvitvinene der - stort sett Bordeaux - var også "maturt oxidert" eller hadde "nobel oxidering". Det var en naturlig utvikling i vinens vei til sin uavvendelige død, men det var integrert med utviklingen av andre aromaer i vinen. Kontrasten med "premox" er betydelig: Dauvissats chablis'er, for eksempel, mister all fruktighet og blir bitre og dufter epleskrott. Sørgelige greier!
Selve smaksnotatet: På farge kan den minne om en rosé champagne med litt alder, noe i retning lyst løkskall (alle viner, røde som hvite, vil med tiden få farge som skallet på en løk - er vinen gammel nok er det ikke lett å vite om det er en rødvin eller en hvitvin). På duft er det noe mineralsk og noe jeg bare kan beskrive som "pastinakk". Den dufter bare litt - et hint - av sherry, og det er ingenting å si på fylde eller utviklingen i smakskurven - ei heller ettersmaken. Som allerede nevnt: den har fin fylde, og byr på mange interessante elementer i hele smakskurven. Jeg har hatt den under vakum i kjøleskapet i flere dager og tatt et lite glass hver dag. Den utvikler seg ikke merkbart videre, men er like interessant og tilfredsstillende.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar