Det er valg i Storbritannia i dag, og resultatet er helt åpent. For første gang på en mannsalder ser det ut til at valgnatten ikke vil gi et klart flertall for noe parti i parlamentet. Meningsmålingene spriker, selv om alle gir flest stemmer til det konservative partiet.
Meningsmålingene har også noe til felles som det sjelden snakkes om: de legger inn at de fleste som sier de er usikre stemmer akkurat som sist. Hvorfor det? Det har noe med identitet å gjøre, og svaret på spørsmålet om hvem de er. I min serie på bloggen om "Politikk og personlighet" har jeg fulgt min egen politiske utvikling fra barndommen og til ca. 1990. Jeg har ennå ikke skrevet om første gangen jeg stemte til høyre for midten, og stemte Høyre. Kort fortalt hadde jeg dype sjelekvaler. De sto for en politikk jeg var enig i, men det var tungt å gjøre det. Jeg måtte ta springfart inn i valglokalet, og jeg følte en sterk trang til å rope ut: "Jeg stemmer ikke SV som dere tror, jeg stemmer Høyre!" Men jeg gjorde det selvsagt ikke.
Som Daniel Finkelstein i The Times så treffende sier det: People adopt their political opinions largely to create an identity for themselves. Many just want to be part of a gang. Det krever mot å skifte gjeng. I en strålende artikkel i dagens The Times skriver han at det var enkelt for han å skifte til de konservative. Han hadde en helt annen opplevelse av det enn meg, med andre ord, men mest fordi han allerede var medlem av en "klubb" - britiske jøder - og aldri hadde hatt behov for noen annen. Han visste derfor hva det ville si å være på utsiden av det gode selskap, og som jøde sto han også på sett og vis utenfor klassesystemet.
Finkelsteins artikkel er interessant for meg av flere grunner. Han skiftet fra venstresiden til høyresiden av akkurat de samme grunnene som meg - og samtidig!
For min del ble et sår leget i 1999. Min far var formann i det lokale Senterpartiet flere ganger, og satt også i Kommunestyret for partiet, og var tillitsvalgt også på fylkesnivå. Senterpartiet den gangen var et betydelig mer konservativt parti enn det er i dag, og det var nok ikke noen ønskesituasjon for far at hans eneste barn var aktiv i SV i mange år. Selv om han på 80-tallet snakket om å stemme Høyre regner jeg med at identiteten vant over overbevisningen inne i valglokalet. Den gjør gjerne det. Jeg sa aldri klart fra hjemme at jeg endret retning og stemte Høyre, og far døde i 1995. Men da jeg i 1999 var kandidat til Fylkestinget i Hordaland snakket jeg med min onkel Olai, fars bror og han som tok over farsgården. Jeg gjorde det klart at jeg var valgt inn for Høyre, og var ikke det forferdelig? "Nei, det er på den rette siden. Gratulerer med valget!", sa 97-åringen. Han døde en måned senere, men jeg hadde i alle fall fått godkjent! Selv om det er fritt valg og alle må gjøre seg opp sin egen mening lar vi oss likevel styre av identitet og forventninger. Det gjør mange briter i dag også - i den ene eller andre retningen.
Meningsmålingene har også noe til felles som det sjelden snakkes om: de legger inn at de fleste som sier de er usikre stemmer akkurat som sist. Hvorfor det? Det har noe med identitet å gjøre, og svaret på spørsmålet om hvem de er. I min serie på bloggen om "Politikk og personlighet" har jeg fulgt min egen politiske utvikling fra barndommen og til ca. 1990. Jeg har ennå ikke skrevet om første gangen jeg stemte til høyre for midten, og stemte Høyre. Kort fortalt hadde jeg dype sjelekvaler. De sto for en politikk jeg var enig i, men det var tungt å gjøre det. Jeg måtte ta springfart inn i valglokalet, og jeg følte en sterk trang til å rope ut: "Jeg stemmer ikke SV som dere tror, jeg stemmer Høyre!" Men jeg gjorde det selvsagt ikke.
Som Daniel Finkelstein i The Times så treffende sier det: People adopt their political opinions largely to create an identity for themselves. Many just want to be part of a gang. Det krever mot å skifte gjeng. I en strålende artikkel i dagens The Times skriver han at det var enkelt for han å skifte til de konservative. Han hadde en helt annen opplevelse av det enn meg, med andre ord, men mest fordi han allerede var medlem av en "klubb" - britiske jøder - og aldri hadde hatt behov for noen annen. Han visste derfor hva det ville si å være på utsiden av det gode selskap, og som jøde sto han også på sett og vis utenfor klassesystemet.
Finkelsteins artikkel er interessant for meg av flere grunner. Han skiftet fra venstresiden til høyresiden av akkurat de samme grunnene som meg - og samtidig!
For min del ble et sår leget i 1999. Min far var formann i det lokale Senterpartiet flere ganger, og satt også i Kommunestyret for partiet, og var tillitsvalgt også på fylkesnivå. Senterpartiet den gangen var et betydelig mer konservativt parti enn det er i dag, og det var nok ikke noen ønskesituasjon for far at hans eneste barn var aktiv i SV i mange år. Selv om han på 80-tallet snakket om å stemme Høyre regner jeg med at identiteten vant over overbevisningen inne i valglokalet. Den gjør gjerne det. Jeg sa aldri klart fra hjemme at jeg endret retning og stemte Høyre, og far døde i 1995. Men da jeg i 1999 var kandidat til Fylkestinget i Hordaland snakket jeg med min onkel Olai, fars bror og han som tok over farsgården. Jeg gjorde det klart at jeg var valgt inn for Høyre, og var ikke det forferdelig? "Nei, det er på den rette siden. Gratulerer med valget!", sa 97-åringen. Han døde en måned senere, men jeg hadde i alle fall fått godkjent! Selv om det er fritt valg og alle må gjøre seg opp sin egen mening lar vi oss likevel styre av identitet og forventninger. Det gjør mange briter i dag også - i den ene eller andre retningen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar