På torsdag er det valg i Storbritannia, og det foregår på et svært enkelt vis. Det er 650 valgkretser med omtrent like mange velgere i hver krets. Den kandidaten som får flest stemmer i kretsen vinner plassen i parlamentet, og representerer alle innbyggerne i sin valgkrets - selv om han eller hun tilhører et bestemt parti. I dette innlegget vil jeg fremheve flere fordeler med dette systemet - noe du neppe vil se et ord om i norske aviser.
Det er svært forutsigelig at norske kommentatorer ensidig vektlegger de negative sidene av denne valgordningen. Det norske overlegenhetsyndom er vanskelig å bli kvitt: om bare hele verden var som oss ville alt blitt bra! Og i Storbritannia, i alle fall når det gjelder valg til parlamentet i Westminster, er alt helt galt. Det ser vi for eksempel i Aftenposten i dag der det på nettets forside omtales som "grotesk urettferdig".
Men hvem er det urettferdig mot? I hovedsak partiene. Men hva med velgerne?
For det første må vi huske at årets valg foreløpig ser ut til å bli utypisk i og med at det kan gi et utfall der ikke noen av de store partiene får rent flertall. Vanligvis har det største partiet fått rent flertall i parlamentet, som i 1979, 1983, 1987, 1992, 1997, 2001, og 2005. Et såkalt hung parliament har det bare vært en gang etter siste krig - i noen måneder i 1974.
Så det typiske er at det største partiet får flertall og kan regjere. Det betyr at politikken til det partiet som får flest stemmer vil bli gjennomført. Har ikke partiet gjort det de lovet kan de holdes til ansvar ved neste valg.
Slik er det ikke i Norge. Her kan vi bare vite at uansett hvem vi stemmer på vil ingen få den politikken de stemmer for. Regjeringsplattformen blir ikke gjort kjent for velgerne før valget, men forhandles fram på et hotell i nærheten av Oslo i ukene etter valget. Hvor rettferdig er det overfor velgerne? Stem på hvem du vil - politikken blir avgjort gjennom tuskhandel i de lukkede rom.
I Norge er det slik at det ikke er mulig å danne regjering uten enten Senterpartiet, KrF eller Venstre. Gjerne flere av dem - eller alle, som da Jagland kastet kortene i 1997. Disse partiene har få velgere, men en enorm innflytelse siden ingen kan danne flertallsregjering uten dem. Hvor rettferdig er det overfor de ca. 85% av det norske folk som ikke stemmer på dem? Stem på hvem du vil - det du får er Senterparti- og/eller KrF-politikk uansett. De gangene ingen av dem har vært i regjering har de solgt stemmene sine på Stortinget til en betydelig politisk pris likevel gjennom kompromisser i de lukkede rom.
En annen fordel ved det britiske valgsystemet er at ditt parlamentsmedlem fungerer som en ombudsmann. Har du et problem forventes det at ditt parlamentsmedlem hører på deg og tar affære. Din MP har "surgery" en gang i uken i sitt valgdistrikt. Selv skrev jeg, da jeg stemte på et stort parti på andre siden av delelinjen, til en av representantene for dette partiet fra mitt fylke. Flere ganger. Fikk jeg svar? Aldri.
Ulempene med systemet får vi alltids høre mye om: med samme stemmetall får Labour langt flere representanter enn Toryene, som igjen får over dobbelt så mange som LibDem. Dette er et ganske nytt problem, og et problem som gjør at flere konservative er lydhøre for forslag til endringer. Men det perfekte valgsystemet får man antakelig aldri. Selv et så "rettferdig" system som det vi har i Norge, som er svært rettferdig for partier over 4% grensen, er ikke så rettferdig overfor velgerne at de får velge mellom regjeringsplattformer. Nei, de vil politikerne selv forhandle om bak lukkede dører. På et hotell. Nær Oslo.
Det er svært forutsigelig at norske kommentatorer ensidig vektlegger de negative sidene av denne valgordningen. Det norske overlegenhetsyndom er vanskelig å bli kvitt: om bare hele verden var som oss ville alt blitt bra! Og i Storbritannia, i alle fall når det gjelder valg til parlamentet i Westminster, er alt helt galt. Det ser vi for eksempel i Aftenposten i dag der det på nettets forside omtales som "grotesk urettferdig".
Men hvem er det urettferdig mot? I hovedsak partiene. Men hva med velgerne?
For det første må vi huske at årets valg foreløpig ser ut til å bli utypisk i og med at det kan gi et utfall der ikke noen av de store partiene får rent flertall. Vanligvis har det største partiet fått rent flertall i parlamentet, som i 1979, 1983, 1987, 1992, 1997, 2001, og 2005. Et såkalt hung parliament har det bare vært en gang etter siste krig - i noen måneder i 1974.
Så det typiske er at det største partiet får flertall og kan regjere. Det betyr at politikken til det partiet som får flest stemmer vil bli gjennomført. Har ikke partiet gjort det de lovet kan de holdes til ansvar ved neste valg.
Slik er det ikke i Norge. Her kan vi bare vite at uansett hvem vi stemmer på vil ingen få den politikken de stemmer for. Regjeringsplattformen blir ikke gjort kjent for velgerne før valget, men forhandles fram på et hotell i nærheten av Oslo i ukene etter valget. Hvor rettferdig er det overfor velgerne? Stem på hvem du vil - politikken blir avgjort gjennom tuskhandel i de lukkede rom.
I Norge er det slik at det ikke er mulig å danne regjering uten enten Senterpartiet, KrF eller Venstre. Gjerne flere av dem - eller alle, som da Jagland kastet kortene i 1997. Disse partiene har få velgere, men en enorm innflytelse siden ingen kan danne flertallsregjering uten dem. Hvor rettferdig er det overfor de ca. 85% av det norske folk som ikke stemmer på dem? Stem på hvem du vil - det du får er Senterparti- og/eller KrF-politikk uansett. De gangene ingen av dem har vært i regjering har de solgt stemmene sine på Stortinget til en betydelig politisk pris likevel gjennom kompromisser i de lukkede rom.
En annen fordel ved det britiske valgsystemet er at ditt parlamentsmedlem fungerer som en ombudsmann. Har du et problem forventes det at ditt parlamentsmedlem hører på deg og tar affære. Din MP har "surgery" en gang i uken i sitt valgdistrikt. Selv skrev jeg, da jeg stemte på et stort parti på andre siden av delelinjen, til en av representantene for dette partiet fra mitt fylke. Flere ganger. Fikk jeg svar? Aldri.
Ulempene med systemet får vi alltids høre mye om: med samme stemmetall får Labour langt flere representanter enn Toryene, som igjen får over dobbelt så mange som LibDem. Dette er et ganske nytt problem, og et problem som gjør at flere konservative er lydhøre for forslag til endringer. Men det perfekte valgsystemet får man antakelig aldri. Selv et så "rettferdig" system som det vi har i Norge, som er svært rettferdig for partier over 4% grensen, er ikke så rettferdig overfor velgerne at de får velge mellom regjeringsplattformer. Nei, de vil politikerne selv forhandle om bak lukkede dører. På et hotell. Nær Oslo.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar