Storbritannia ligner nå mer på Norge. Dagen etter valget skrev jeg her på bloggen at det som kunne føre Liberaldemokratene og de Konservative sammen, tross den britiske politikkens konfrontasjonstradisjon, var vissheten om at kampen mot budsjettunderskuddet forutsatte en bredt sammensatt regjering. Britiske kommentatorer ble tatt på sengen, og fremdeles har det vel ikke helt gått opp for noen hva som egentlig har skjedd i de sene nattetimer i forhandlingenes hete. Vil dette holde hele veien inn?
Mitt inntrykk er at koalisjonen er så godt forankret på toppen som man kan forvente i et land der koalisjoner ikke fortoner seg naturlig. Problemene vil komme nedenfra, og de vil komme når den bitre mixturen mot budsjettunderskuddet skal svelges. Alle "normale" land som ble rammet av finanskrisen har budsjettunderskudd (Norge er ikke normalt), men hva gjorde budsjettunderskuddene verre i Storbritannia? Årets forventede underskudd er jo nesten på gresk nivå.
I boom-årene 2003-2007 lånte Brown, da finansminister, mer enn 160.000.000.000 pund, eller 1.400 milliarder kroner. Å kjøre budsjettunderskudd i oppgangstider er ikke noe Keynes anbefalte, for å si det forsiktig. Brown sa at britene ble rikere, men han gjorde dem fattigere. Han begynte å tro sin egen retorikk med at han hadde avskaffet "Tory boom and bust", men å låne i oppgangstider er å invitere skjebnen til et allmektig tilbakeslag. Det er nok en viktig grunn til at nedgangstidene har blitt spesielt dype i Storbritannia, og til at budsjettunderskuddet er høyere enn i de fleste andre land.
En annen grunn er at London er den europeiske finansindustriens sentrum. City har generert en betydelig andel av det britiske nasjonalproduktet, men skal skal man unngå nye finansbobler og påfølgende kalamiteter må mye endres i måten finansselskapene opererer. Det vil begrense deres inntjening, og dermed Storbritannias totale inntjening.
Underskuddet vil det bli vondt og vanskelig å avskaffe, men det er minst like viktig å regulere finansindustrien på en slik måte at den ikke skaper eller forsterker bobler og kriser. Dette er minst like viktig som å dekke inn budsjettunderskuddet, for nesten ingen land har råd til nye redningspakker. Det betyr at en ny finanskrise, denne gangen utløst av statsgjeld, nesten uavvendelig vil føre til en verdensomspennende depresjon. Selv oljerike Norge vil bli dratt med i det dragsuget.
Mitt inntrykk er at koalisjonen er så godt forankret på toppen som man kan forvente i et land der koalisjoner ikke fortoner seg naturlig. Problemene vil komme nedenfra, og de vil komme når den bitre mixturen mot budsjettunderskuddet skal svelges. Alle "normale" land som ble rammet av finanskrisen har budsjettunderskudd (Norge er ikke normalt), men hva gjorde budsjettunderskuddene verre i Storbritannia? Årets forventede underskudd er jo nesten på gresk nivå.
I boom-årene 2003-2007 lånte Brown, da finansminister, mer enn 160.000.000.000 pund, eller 1.400 milliarder kroner. Å kjøre budsjettunderskudd i oppgangstider er ikke noe Keynes anbefalte, for å si det forsiktig. Brown sa at britene ble rikere, men han gjorde dem fattigere. Han begynte å tro sin egen retorikk med at han hadde avskaffet "Tory boom and bust", men å låne i oppgangstider er å invitere skjebnen til et allmektig tilbakeslag. Det er nok en viktig grunn til at nedgangstidene har blitt spesielt dype i Storbritannia, og til at budsjettunderskuddet er høyere enn i de fleste andre land.
En annen grunn er at London er den europeiske finansindustriens sentrum. City har generert en betydelig andel av det britiske nasjonalproduktet, men skal skal man unngå nye finansbobler og påfølgende kalamiteter må mye endres i måten finansselskapene opererer. Det vil begrense deres inntjening, og dermed Storbritannias totale inntjening.
Underskuddet vil det bli vondt og vanskelig å avskaffe, men det er minst like viktig å regulere finansindustrien på en slik måte at den ikke skaper eller forsterker bobler og kriser. Dette er minst like viktig som å dekke inn budsjettunderskuddet, for nesten ingen land har råd til nye redningspakker. Det betyr at en ny finanskrise, denne gangen utløst av statsgjeld, nesten uavvendelig vil føre til en verdensomspennende depresjon. Selv oljerike Norge vil bli dratt med i det dragsuget.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar