Ikke så mange har lagt merke til det oppsiktsvekkende og konsekvensrike som skjedde 20. mars. Ja, det ble rapportert, men det ble av ytterst få kommentert og vurdert (en av de få er Roger Hercz, norsk journalist i Midt-Østen). Hva det var? Jo, Iran skjøt to langdistanseraketter mot Diego Garcia i det Indiske hav. Det er 4000 km fra Iran, og omtrent dobbelt så langt som en før har trodd rakettene deres kunne nå. En falt i havet, og den andre ble skutt ned. Men implikasjonene er betydelige.
Implikasjon nummer en er at Iran har ballistiske missiler som kan nå hele Europa, inkludert Norge. Hvis målet til regimet kun var å utslette Israel, som urovekkende mange i for eksempel Europa, herunder Spanias statsminister (!),* mener er en god idé, så ville de ikke trenge å utvikle missiler av denne typen. De har allerede raketter som når Israel med klasebomber, og de har omtrent et halvt tonn med høyanriket Uran for de etterlengtede atombombene.
Det er her tankefeilen til skremmende mange med makt kommer inn. Iran er ikke kun ute etter å utslette Israel og jødene. De er ute etter endetiden. Apokalypsen. Som Khamenei sa det: “The most important task of our Revolution is to prepare the way for the return of the Twelfth Imam.” Denne Mahdien, som han kalles, vil gjenopprette suksesjonen etter Mohammed, men vil først tre frem når verden er på grensen til dommens dag. Og det er ingen tvil: Iran har hatt det travelt med å nå fram dit, og det er derfor både missilene og det anrikede uranet er mye farligere i deres hender enn i hendene til en alminnelig sprø diktator som Kim Jong-Il.
Et minstemål for å kunne ha troverdighet i diskusjonene om den pågående krigen er å ha lest notatet til Professor Torkel Brekke om Iransk religiøs ekstremisme. Det er krevende å sette seg inn i et tankesett som er så radikalt annerledes enn ens eget, men det er nødvendig for å se klart. En politikk i allianse med overnaturlige krefter som bare venter på endetiden, opererer med nødvendighet på helt andre premisser enn diplomati og kompromissenes kunst. Et bidrag for å ryste av seg naiviteten finner man i denne artikkelen fra The New Republic i 2006. Den er ikke for sarte sjeler. Iran sendte barn, ja barn, inn i minefelt for å rydde dem. Ingen fare, de ble jo martyrer og fikk evig liv.
Brekke konkluderer slik om den pågående krigen:
På regionalt nivå vil en iransk seier mot USA og Israel styrke den apokalyptiske fortellingen i Irans nettverk av væpnede grupper. For sjia-militser i Irak, Syria, Libanon og Jemen vil dette gi en opplevelse av eskatologisk og historisk mening. Deres offervilje og lojalitet vil styrkes. Det vil kunne føre til økt rekruttering, mer radikal retorikk og mindre vilje til å akseptere staters forsøk på å demobilisere eller integrere dem.
Professor Ali Ansaris (University of St. Andrews) publikasjoner og mediebidrag om Iran er det også verdt å legge merke til. Få kjenner til Iran og regimet bedre.
* -Tenk deg til at Sánchez hadde sagt at han gjerne skulle hatt atomvåpen så han kunne brukt dem mot X, der X kan være et hvilket som helst annet land. Tror du det også hadde blitt forbigått i stillhet (som uttalelsene om Israel har blitt) av alle andre statsledere i Europa? Ingen reagerte mot Sanchez
2 kommentarer:
Det hersker ingen tvil om at Iran's regime er grufullt. Likevel tror jeg det er en stor bommert av USA og vesten å blande seg i dette. La krigshisseren Netanyahu få holde på selv.
Blir veldig positivt overrasket om dette fører til noe som helst bra. Håper jeg tar feil, spesielt på vegne av de uskyldige i Iran som ingen ser ut til å bry seg om - hverken USA, Israel eller selvfølgelig regimet i Iran.
Takk for kommentar!
Saken er vel den at USA og vesten har vært innblandet i 47 år som "Store satan" og et eksplisitt mål for et regime som åpenlyst utvikler langtrekkende missiler, krysserraketter og atomvåpen med sikte på å oppnå sine mål om en islamsk verdensorden. Det er i alle fall det de har uttalt og agert i forhold til hele tiden. Å ignorere dette er å ignorere Midt-Østens store krigshisser.
Om det var klokt å gå til krig for å stoppe eller forsinke dem nå, og om metodene var riktige, får vi aldri vite. Jeg registrerer også at Irans egen opposisjon i all hovedsak har ønsket krigen velkommen. Jeg legger i grunnen mer vekt på deres oppfatning enn på tilfeldige vestlige besserwissere som uttaler seg på vegne av de uskyldige i Iran.
Om krigen vil føre til noe bra? De som gikk til angrep 28. februar mente i alle fall at å ikke gjøre noe ville føre til mye ille, ot utfall som var mye verre enn å gå til angrep. Vi vil aldri få vite om det å sitte på hendene ville være bedre, noe jeg tok opp i dette innlegget: https://olemski.blogspot.com/2026/03/krigen-i-midt-sten.html
Legg inn en kommentar