Min generasjon vokste opp med jernteppet og muren. Delingen av Europa fortonte seg som en naturlig størrelse, omtrent som fjell og hav. Da den falt var sammenligningen med et jordskjelv derfor ingen stor overdrivelse, og vi sliter fremdeles med å fatte at den er borte.
Nå står de i kø for å kreve æren for at den er borte, og mange har gode grunner til å stikke seg fram: Lech Walesa og Gorbie var på ingen måte gatecrashers i går. Men i dagens Bergens Tidende fremhever Marianne Birthler, borgerrettsforkjemper i DDR fra begynnelsen av 80-tallet, modige intellektuelle fra Vesten. De organiserte og inpirerte, brakte bøker og ikke minst: de satte mot i de motløse. Birthler sier: Frihetsrevolusjonen begynte med at folk overvant sin egen angst, og det var her de intellektuelle fra Vest spilte en rolle.
Min egen lille rolle i dette var på feil side. Som norsk SV-er trodde jeg at sannheten om Øst-Europa lå et sted mellom vestlig og østlig propaganda. Jeg tok feil, og besøkte også DDR som NKPs gjest i 1982. Da muren falt viste det seg at sannheten var verre enn vestlig propaganda. Vi som da var på venstresiden bidro til å legitimere disse diktaturene. Men heldigvis var det noen som så klarere enn det vi gjorde, og som var modigere. Til og med filosofer, som jo ikke regnes som action men til vanlig.
Kathy Wilkes, som i filosofien var mest kjent for sine bidrag innen sinnsfilosofi, var blant de fremste og modigste i denne kampen. Selv om hun var mannhaftig må hun klassifiseres som action woman i denne sammenhengen. Fra 1979 lekte hun katt og mus med østblokkens sikkerhetspoliti, organiserte og underviste. Med kreativ pass-bruk smuglet hun også ut en hel framile fra Tsjekkoslovakia. Boken om det nettverket hun skapte, og det store personlige mot hun utviste, heter - passende nok - The Velvet Philosophers. Roger Scruton (beklager at jeg måtte bruke hans bilde - jeg fant ikke noe av Kathy Wilkes) har også skrevet om henne både i Gentle Regrets: thoughts from a life og ikke minst i England: an elegy. Det å nevne Scruton - som politisk er litt til høyre for Genghis Khan - er å vifte med en rød klut, men hans bidrag til å dytte på muren var heller ikke ubetydelig. Han fikk i 1996 Tsjekkias Fortjenestemedalje av første klasse, og de slenger ikke ut slikt uten grunn.
Kathy Wilkes, som jeg møtte i 1984 i Oxford, representerte den stoisisme og pliktfølelse som på sitt beste kjennetegner den britiske lavere øvre middelklasse, og dette kommer godt fram i Bill Newton-Smiths nekrolog i The Guardian. (Jeg har flere lenker i denne teksten, men dette er den eneste dere MÅ følge). Stiff upper lip er viktig for den britiske øvre middelklasse, men heller ikke de er laget av stål. Om det var påkjenningene bak jernteppet som spilte inn vet vi vel ikke, men hun drakk etterhvert så tett at hennes død i 2003 bare 57 år gammel ikke kom som noen overraskelse.
Nå står de i kø for å kreve æren for at den er borte, og mange har gode grunner til å stikke seg fram: Lech Walesa og Gorbie var på ingen måte gatecrashers i går. Men i dagens Bergens Tidende fremhever Marianne Birthler, borgerrettsforkjemper i DDR fra begynnelsen av 80-tallet, modige intellektuelle fra Vesten. De organiserte og inpirerte, brakte bøker og ikke minst: de satte mot i de motløse. Birthler sier: Frihetsrevolusjonen begynte med at folk overvant sin egen angst, og det var her de intellektuelle fra Vest spilte en rolle.
Min egen lille rolle i dette var på feil side. Som norsk SV-er trodde jeg at sannheten om Øst-Europa lå et sted mellom vestlig og østlig propaganda. Jeg tok feil, og besøkte også DDR som NKPs gjest i 1982. Da muren falt viste det seg at sannheten var verre enn vestlig propaganda. Vi som da var på venstresiden bidro til å legitimere disse diktaturene. Men heldigvis var det noen som så klarere enn det vi gjorde, og som var modigere. Til og med filosofer, som jo ikke regnes som action men til vanlig.
Kathy Wilkes, som i filosofien var mest kjent for sine bidrag innen sinnsfilosofi, var blant de fremste og modigste i denne kampen. Selv om hun var mannhaftig må hun klassifiseres som action woman i denne sammenhengen. Fra 1979 lekte hun katt og mus med østblokkens sikkerhetspoliti, organiserte og underviste. Med kreativ pass-bruk smuglet hun også ut en hel framile fra Tsjekkoslovakia. Boken om det nettverket hun skapte, og det store personlige mot hun utviste, heter - passende nok - The Velvet Philosophers. Roger Scruton (beklager at jeg måtte bruke hans bilde - jeg fant ikke noe av Kathy Wilkes) har også skrevet om henne både i Gentle Regrets: thoughts from a life og ikke minst i England: an elegy. Det å nevne Scruton - som politisk er litt til høyre for Genghis Khan - er å vifte med en rød klut, men hans bidrag til å dytte på muren var heller ikke ubetydelig. Han fikk i 1996 Tsjekkias Fortjenestemedalje av første klasse, og de slenger ikke ut slikt uten grunn.
Kathy Wilkes, som jeg møtte i 1984 i Oxford, representerte den stoisisme og pliktfølelse som på sitt beste kjennetegner den britiske lavere øvre middelklasse, og dette kommer godt fram i Bill Newton-Smiths nekrolog i The Guardian. (Jeg har flere lenker i denne teksten, men dette er den eneste dere MÅ følge). Stiff upper lip er viktig for den britiske øvre middelklasse, men heller ikke de er laget av stål. Om det var påkjenningene bak jernteppet som spilte inn vet vi vel ikke, men hun drakk etterhvert så tett at hennes død i 2003 bare 57 år gammel ikke kom som noen overraskelse.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar