Krisevarsel

Når den italienske økonomien kollapser er det, ulikt brokollapsen i Genova, ingen som blir drept umiddelbart. Men det blir alvor. 

Matteo Salvini, lederen i Lega, skylder på EU og begrensningene i pengebruk for medlemslandene i euroen. Disse begrensningene gjør at Italia ikke kan bruke så mye som det behøves til vedlikehold av veier og annen infrastruktur, sier han. Slik taler en populist med frekkhetens nådegave. 

Med få unntak har italienske politikere aldri klart å sette tæring etter næring, og har derfor opparbeidet seg en grusom statsgjeld som vokser stødig. Det gjør ikke økonomien. Den har stagnert. Salvini ønsker å få bruke enda mer penger som landet ikke har. Populister ser alltid etter noen andre å skylde på, og EU er god å ha for dem. Mye bedre enn å måtte innrømme, på vegne av den italienske politkerstanden, at de har prioritert feil. 

Italia var alltid inne i en syklus med devalueringer. Det reddet konkurranseevnen igjen og igjen. Men med euroen har den muligheten blitt borte, og det har også vekstkraften i økonomien. Det hjelper heller ikke at befolkningen eldes. 

Det som redder landet er Den europeiske sentralbanken. Den kjøper landets obligasjoner til pålydende. Inntil videre. I høst skal sentralbanken halvere oppkjøpene, og helt avslutte dem mot slutten av året. Hvem skal da kjøpe Italias gjeld? Vil du sette sparepengene på at de vil betale det de skylder deg? Ikke jeg heller!

Enhver redningsaksjon fra EU vil komme med strenge betingelser. Slutt på å bruke mer enn man tjener. Men alt er ikke ille i Italia. Landet selger mer enn det kjøper, og italienske husholdninger har større formuer enn de tyske. Men de har aldri, ulikt det Tyskland med Hartz IV programmet, klart å holde økonomien konkurransedyktig uten devalueringer. Det har ikke vært noen vekst på omtrent 20 år, og ledigheten er høy.

Det er godt mulig at det isolert sett vil være lurt for Italia å forlate euroen, men det vil medføre en kjedereaksjon av katastrofalt omfang. Ikke at det bekymrer Salvini, som mener at euroen er en forbrytelse mot menneskeheten. 

Men det bør bekymre ham at det neppe er noen som vil fortsette å låne Italia penger de aldri vil betale tilbake. 

Hellas og budsjettbalansen

Makroøkonomi er ikke enkelt, og i tilfellet Hellas har et tykt teppe av stereotypier lagt seg på toppen. Men en av flere lærdommer vi kan dra av krisen (i følge bruegel.org - en europeisk økonomisk tenketank) er at regjeringer ikke i all evighet kan bruke mer enn de tjener/tar inn. Dette burde være enkelt å forstå, men særlig på venstresiden er det visst en ganske gjengs oppfatning at krisen i er EU og Tysklands skyld. Disse har påført Hellas stor smerte gjennom en brutal innstramming. 

Bildet over er fra IMF i oktober i fjor. De blå strekene angir i prosent hvor mye mer enn de har tatt inn de greske regjeringene har brukt. Dette ble det slutt på i 2010 da private kreditorer krevde overpris for å fortsette med dette. Overprisen var et uttrykk for at "vi tror dere går konk". 

Troikaen, som de nye kreditorene kalles med EU og IMF i spissen, har sørget for at Hellas har kunnet fortsette å låne - men under forutsetning om å komme i balanse på budsjettet og etter hvert i overskudd. 

Kritikerne sier at dette har ødelagt mulighetene for vekst siden pengestrømmen har blitt strammet inn. Dette er helt riktig. Problemet er at ingen vil kaste pengene sine inn i det sluket grafen over representerer. 

Men i 2014 begynte hestekuren å gi resultater - mer enn bare ledighet, fattigdom og annen elendighet. Konkurransekraften ble bedret, ledigheten gikk noe ned, og man fikk budsjettoverskudd. Men Syriza vant valget, reformene ble stoppet, og kreditorene mistet lysten på å fortsette. 

Lærdom 1: Før eller siden går du tom for andres penger. 

Resten er en historie vi ikke har sett slutten på. Jeg kommer tilbake med flere lærdommer. 

Hellas igjen

Jeg har vært for de meste offline i ferien. "For det meste" fordi jeg har følt meg tvunget til å følge med på Wimbledon og Hellas. Mens Wimbledon ble avsluttet med en vinner (eller to i double), er det bare tapere i Hellas-turneringen. Og: den vil bare rulle og gå videre. (Illustrasjon: Matt i The Daily Telegraph)

Etter min oppfatning burde Hellas gått ut av Euroen. Det ville vært bedre for landet på litt lengre sikt, og det ville vært rensende for EU. Nå vil dette bare rulle og gå videre.

Ut med Hellas

Nå kan det være nok: Hellas må ut av euroen. Jo før jo heller! (Bildet: Le Monde)

For dette landet er det bare dårlige alternativ: enten forlater de euroen og får en tøff periode på nær sagt alle måter, eller de får en avtale i siste øyeblikk med år etter år av uvisshet, dragkamper og mer av den samme elendigheten.

Med Hellas ute av euroen og kanskje også EU får vi en ny og helt ukjent situasjon. Dette har ikke skjedd før, og uroen kan gripe om seg og en serie med dominobrikker kan lett falle og utløse ras på en helt annen kant enn man hadde forestilt seg. Likevel: nå er det på tide å få dette opp og avgjort.

Ideelt sett burde utgangen vært med verdighet, og en "pakke" med støtte utenfra. Det skjer neppe gitt den fastlåste og fientlige situasjonen vi nå har fått.

Likevel: EU har nok å stri med om ikke denne ordkrigen og tautrekkingen skal fortsette. En avklaring må komme, og det eneste som er en løsning er at Hellas går ut av Eurosamarbeidet. Det er bedre at tid og krefter brukes på problemer som masseinnvandring, masseledighet og et stadig mer aggressivt Russland.

Hellas

Margaret Thatcher sa en gang om Labour: "They’ve got the usual Socialist disease – they’ve run out of other people’s Money." I Hellas ser det ut til at sosialistene i Syriza gjør det før heller enn senere. Denne uken vil bli avgjørende i så måte - men det har mange sagt før også.

Thatcher sa også om antikkens Athen: "[M]ore than they wanted freedom, the Athenians wanted security. Yet they lost everything—security, comfort, and freedom. This was because they wanted not to give to society, but for society to give to them. The freedom they were seeking was freedom from responsibility. It is no wonder, then, that they ceased to be free." Det var i 1995. Det er neppe mindre aktuelt nå.

Selvsagt er det flere sider ved denne saken om Hellas, gjelden og Euro. Men en stat som ikke klarer å inndrive skatter, men der de styrende kynisk kjøper seg stemmer gjennom låneopptak uten bærekraft, vil miste sympati. Uten tillit og sympati vil de "run out of other people's Money".

Hellas

Det er liten tvil om at det er desperasjon og fortvilelse bak valgseieren til Syriza i Hellas. Ikke bare er ledigheten stor, og ungdomsledigheten enorm, også folk i arbeid sliter. Veksten har uteblitt og gjelden stiger. Mye elendighet, med andre ord. (Figur: PhillyBoy92)

Men elendigheten skyldes ikke EU eller tyske banker. Rett nok skjønner alle at Hellas aldri kan betale tilbake det de skylder, og gjelden burde vært skrevet ned mye mer forlengst, men det er suksesive greske regjeringer som har lånt for mye og jukset med tallene. Det var det greske folk som stemte dem inn, og det greske folk som ikke straffet dem sa jukset som fikk landet med i euroen kom for en dag.

Hva kommer til å skje? Syriza har lovet mye, og de må holde det de lover. Det de gambler på er at EU har mer å tape på at Hellas får seile sin egen sjø enn på å skrive ned gjelden og lette på vilkårene. Men mye har endret seg siden eurokrisen var på alles lepper i 2010.

Konsekvensene av Grexit er betydelig mindre enn de var for noen få år siden, men de er langt fra små. De mest alvorlige konsekvensene vil være tilliten til de mest utsatte landene som fremdeles vil være med i euroen - som Portugal, Spania og Italia.

Men konsekvensene av å gi etter for Syriza vil også ha store konsekvenser for disse landene - og ikke minst for kreditorbankene i Frankrike og Tyskland. Mange tenker nok noe i retning: Store Banker Konkurs = Store Kapitalister Konkurs = Det Har De Godt Av. Men det er i all hovedsak bedrifter, arbeidsplasser og ikke minst pensjoner som vil gå med i dragsuget. Pensjonskassene er de store investorene i de fleste land i Europa.

Kreditorene forstår at det å gi etter for Syriza vil være å åpne for en serie forgjeldede euroland. Konsekvensene av å gi etter og å overgi Hellas til sin egen skjebne er ikke så stor, og det siste alternativet vil i det minste ha en oppdragende virkning.

Hvem trekker seg først? DET er det store spørsmålet i Europa for tiden. 

Eurokrisens løsning?

Jeg kommer til å tenke på de nordiske land på en helt ny måte etter dette.

Det rør jo på seg!

For tre uker beskrev jeg alternativene for Eurosonen som møtet mellom en uimotståelig kraft og et urokkelig objekt. Den uimotståelige kraften utgjør i siste instans de som før eller senere vil løpe til banken for å ta ut pengene sine fordi de frykter å miste dem, og det urokkelige objektet er Tyskland (og deres nord-europeiske allierte) som har motsatt seg ethvert forslag om felles Eurogjeld (obligasjoner). (Bildet: Bank Run i Berlin 13. juli 1931 - for forklaring på tittelen følg denne lenken)

Det er bare felles euro-obligasjoner som kan stoppe ferden mot stupet for Euro. Euroens sørlige og vestlige randsone er dypt forgjeldet, og frykten for å tape penger presser rentene opp til uholdbare nivåer. Som helhet er ikke eurosonen noen konkurskandidat, men fordelingen av produktivitet og gjeld er ulik - for å si det pent. Bortsett fra for Hellas sin del er ikke statsgjelden uoverkommelig for noen av landene, men rentene driver dem mot stupet.

Og stupet er det øyeblikket de må si at "vi klarer ikke å gjøre opp for oss". Da vil enhver innskyter ta ut sine penger - og oppdage "hemmeligheten" med det moderne bankvesnet: banken har ikke pengene dine. De har lånt dem bort.

Altså: rentene må ned, og de vil falle til håndterbare nivåer i det øyeblikk det blir kjent at alle landene stiller seg som garantister for eurolandenes låneopptak.

Nå kan det se ut som det urokkelige objektet, Tyskland, rører på seg. Lysten på å ta på seg de sør-europeiske byrdene er ikke til stede, men alternativene er mye verre. Man bør huske på at Tyskland lenge har betalt svært mye i EU, og dertil har finansiert sin egen gjenforening. Lønnsfrys og andre tiltak siden 2000 har også gjort landet mer konkurransedyktig i møtet med rimeligere produkter fra lavkostland, men også eurokursen har hjulpet betraktelig. Nå vil Merkel og co ha solide avtaler på plass som forhindrer at regningen for lånefesten i sør-europa til sist havner i Berlin.

Det gjenstår å se om alt som trengs kommer på plass før sammenbruddet i eurosonen melder seg. Uansett håper jeg vi har kommet oss hjem fra ferie innen det skjer!

Hva må vike?

Spørsmål: Hva skjer når en uimotståelig kraft møter et urokkelig objekt?

Dette er en klassiker; kjent i filosofien siden middelalderen. Det er fremdeles aktuelt, for lett omskrevet passer det på situasjonen i Eurosonen. Den uimotståelige kraften har vært der en stund: ingen investorer tør å ta den risiko det er å låne penger til gjeldstyngede land i Eurosonen. Risikopremien er for høy, og landene må låne fra andre land direkte, eller andre land lett forkledd gjennom ECB i Frankfurt.

Det nye er at kapitalen forlater spanske banker. De trenger ikke bare likviditet, som de får hos ECB, men først og fremst kapital. Det er virkelig risikokapital med stor "R". Som det har skjedd i svært mange land siden 2008: staten skyter inn penger for å redde bankene. Deres kollaps har altfor store konsevenser.

Det er jo der vi startet: landene har altfor stor gjeld å betjene. Den uimotståelige kraften fører landene ut i betalingsstopp, eller konkurs. Land som Spania og Italia (for ikke å snakke om Frankrike, som vel er en udetonert bombe i denne sammenhengen) er så store at konsekvensene av konkurs er enorme. Vi snakker om en virkelig stor depresjon.

Løsningen er en felles finanspolitikk. Landene i Eurosonen får samme finansminister, for å sette det på spissen, og felles budsjettkontroll. Sonen kan da utstede obligasjoner garantert av Eurosonen. Dette er føderalisme - Europas forente stater. Alle land står solidarisk sammen og nasjonal suverenitet over budsjetter, skatter og ytelser, er borte vekk.

Eurosonens integritet er det urokkelige objekt. Motstanden er enorm, selvsagt, ikke minst fra Tyskland, Nederland og andre nordlige og nøkterne land i Eurosonen. Det er i praksis deres gode navn og rykte som brukes som sikkerhet mot de lån som må til for å redde euroen.

Det urokkelige objekt er ustødig av en annen grunn også: det kreves traktatendringer, og folkeavstemninger i flere land, for å få til det institusjonelle rammeverket som trengs.

Svar: en av forutsetningene må forkastes!
Jeg er ikke Snåsamannen (eller Snåsakallen som han het i min oppvekst), men jeg tipper på at det ikke bare er kraften i den uimotståelige kraften som blir avgjørende: det er først og fremst farten. Når kapitalen fordufter skjer det fort. Panikken bryter løs, og begivenhetene spinner ut av kontroll. Det urokkelige objektet blir pulverisert: eurosonen feies bort av kapitalstrømmene. Trolig vil en kjerne bli igjen, men likevel. Det blir dystre tider.

Jeg har lenge vært pessimist på euroens vegne. På slutten av fjoråret skrev jeg et innlegg med tre alternativ. Jeg trodde da at alternativ 1 var det mest sannsynlige. Det tror jeg ikke lengre. Jeg tipper vi får alternativ 2, og det kan skje fortere enn noen aner.

Gjeldens tidsalder

Jeg er ikke økonom, men jeg har en sterk interesse for økonomi og har lest meg opp en del. I lengre tid har jeg prøvd å forstå kildene til de store gjeldsproblemene i verden i dag. Man kan jo si at det er en ubalanse mellom Kina og India på den ene siden, og USA og Europa på den andre. Men det er bare en tilstandsrapport. Det forklarer ikke hvordan all denne gjelden, og på den andre siden fordringene, kan ha oppstått. Det som i bunn og grunn er papirer med krav på andre papirer har mistet kontakten med realøkonomien.

Den ytre flanken av Eurosonen er nedsyltet i gjeld. USA er nedsyltet i gjeld. Der statsfinansene er i orden, som i Norge og i Nederland, er det de private som er nedsyltet i gjeld. Over 200% av bruttolønn i gjeld er snittet i Norge. Det har aldri vært høyere. Rundt 1970 var den samlede netto gjelden i USA (alt lånt av landet, statene, bedriftene og de private husholdningene) omtrent den samme som BNP. I dag er den tre ganger større enn BNP i USA og fire og en halv gang i Storbritannia, og i noen land - som for eksempel Island og Irland - er den åtte til ti ganger større. Pengemengden har altså mistet kontakten med produksjonen.


Selvsagt er det noen som sitter på disse kravene, men vil de noen gang få pengene tilbake? Man kan lure. De siste ført i år, omtrent, har vedens totale gjeld økt mye mer enn produksjonen av varer og tjenester. De som har lånt ut penger har basert seg på videre vekst, og det har naturlig nok låntagerne også. Når den uteblir er problemet like stort for de som har lånt ut som for de som har lånt. Man kan blåse av de tøylesløse grekerne eller amerikanerne, men feilen ligger vel så mye på de som låner ut - som Norges SPU. Kreditorer ønsker at pengemengden bør begrenses, mens låntagerne synes det er greit at det er flust med penger.

Til en viss grad vil det å lage penger føre til større vekst og bedre utvikling i samfunnene. Men med den enorme veksten i pengemengden som påvist over synes det klart at en serie land - ikke bare Hellas - aldri vil betale tilbake det de skylder. Det vil ha store ringvirkninger. Før eller siden blir også utfordringene i andre sektorer, kanskje til og med i den norske private sektor, så store at det samme blir resultatet her. 

Rollen som dommedagsprofet passer meg ikke noe særlig, men jeg kan ikke forstå annet enn at Eurokrisen vil slå ut i full blomst om kort tid. Det som så følger vil ikke blir vakkert, og jeg tipper det vil føre til globale endringer i måten penger blir skapt på. Kreditorer vil kreve større sikkerhet, og det vil de måtte få.

Dagens Næringsliv igjen

Dagens Næringsliv er ute med sine overskrifter igjen. Det er vanlig å klage over VG eller Dagbladet, men DN tar som oftest kaka. Avisen er interessant, solid og velargumentert på lederplass. Men hva går desken på?.

Etter valgene i Hellas og Frankrike gikk kursen på Euro noe ned mot de fleste andre pengeenheter. I The Times skriver man at "The euro fell below $1.30 (£0.80) before recovering by 0.5 per cent". I Financial Times, der man visstnok har greie på slikt, står det i overskriften: "Euro weaker amid political uncertainty".

Men hva er linjen i Christian Krohgs gate 16: "Euro til bunns etter valgresultat".

Kanskje avisen kan forklare hvorfor 7,5779 mot norske kroner er bunnen? Hvor skulle Euroen befunnet seg dersom den var en krone lavere? På den andre siden? Langt under bunnen? Hades?

Jeg er ikke helt normal. Jeg følger valutakursene omtrent hver eneste dag. Euroen har vært på eller under dette nivået det meste av vinteren og våren. Men det er altså "til bunns".

Det er forståelig at det kan rykke i de tabloide nervetrådene til antatt seriøse journalister i en avis som DN, men hvem er vel egentlig tjent med overskrifter av denne typen i denne avisen?

(Svaret er kanskje irritable bloggere med en valutafetish?)

Tegner og forteller: Euroen

Det er sjelden man kommer over så gode illustrasjoner som i dagens BBC Business på nett. Sist jeg skrev om Eurokrisen, 6. desember, kalte jeg innlegget "Pasienten døde, javel, men feberen ham forlot". Da pekte jeg på at det som behøves i Eurosonen først og fremst er vekst, og at "løsningen" som Storbritannia ble stående utenfor var totalt irrelevant for utfordringene i dag.

Saken i BBC - som interesserte absolutt bør ta en titt på! - overser for det meste behovet for vekst, men er ellers fortreffelig i måten de får fram hvor lite relevant det siste toppmøtet var for utfordringene i eurosonen. Reglene de ble enige om var stort sett de samme som i 1999, og det landet som ikke brøt de reglene er et av landene med størt problemer (Spania).

Statsgjelden har ikke økt så mye i Italia, Spania og Frankrike de siste ti årene, men det har den private gjelden. Samtidig har veksten stagnert (som BBC ikke vektlegger). Den siste uken har sentralbanken i Frankfurt intervenert og smurt hjulene i finansmarkedene. Flere begynner å si at de store problemene er over, og at problemene ikke blir så alvorlige som vi trodde for kort tid siden.

De tar feil! Hva som utløser det aner jeg ikke, men svært mange usannsynlige ting skal skje samtidig dersom ikke eurosonen sprekker i løpet av måneder eller et par år. Det britiske utenriksdepartementet har lagt planer for evakuering av ex-pats fra Spania og Portugal. Vi er i ukjent farvann, og det kan fort lønne seg å planlegge for det man ikke har noen som helst erfaring med.

Pasienten døde, javel, men feberen ham forlot

Overskriften kan jeg ikke helt plassere - men den har satt seg i hjernevinningene. Den trengte seg også på da jeg leste om planen for å redde Euroen. Hovedtrekkene er at Eurolandene blir satt under økonomisk administrasjon slik at store underskudd og statslån vil unngås i fremtiden. Dette er fine greier, men det svarer ikke på utfordringene nå, og sammenlingningen med legen som ble konfrontert med at pasienten døde er på sin plass. Det hjelper lite å bli fri feberen når eksistensen tar slutt.

Et annet bilde er at huset står i flammer (se over), og da er det for sent å få på plass brannvarslere og/eller sprinkleranlegg. Det eneste som kan hjelpe euroen nå er Euro-obligasjoner der alle landene står ansvarlige - noe Tyskland nekter på siden det kan belønne uansvarlighet. Det andre er å trykke penger, noe som heller ikke er populært i det landet.

For rett nok er det statsgjelden som står i fokus, og det er helt på sin plass. (Det har vært lite å høre fra Krugman, Stiglitz og andre Keynesianere etter at statsgjelden i mange store land har kommet ut av kontroll.) Men hovedutfordringen er og blir den samme: å skape nok vekst til at renter og avdrag lar seg betale uten nedskjæringer som igjen demper etterspørsel og vekst i en stadig nedadgående spiral.

Som jeg gang etter gang har nevnt her på bloggen så er det mye å hente på vekstfremmende tiltak i Sør-Europa, men selv om de blir gjennomført i morgen vil det ta tid før de fører til merkbare vekstimpulser. Intern devaluering, som vi ser nå i flere land, fører til opptøyer, mismot, utsatte investeringer og andre dempende virkninger. Jeg har foreslått å flytte ECB til Ibiza, men forstår jo at det er lite realistisk.

Da er det mer realistisk at noen land i Sør-Europa går ut av euroen, og at de som er igjen - med Tyskland og Frankrike i spissen - sørger for vekstimpulser i form av lav rente og andre etterspørselsfremmende tiltak.

Hva jeg tror kommer til å skje? Jeg tør ikke spå, men jeg frykter det verste: det humper videre fra krise til krise, mens mismotet griper om seg og kurvene peker rakt nedover. Den utløsende årsaken er det vanskelig å vite noe om, men på ett eller annet punkt bryter euroen sammen. Det kan ta en uke, eller tre år, men i 2015 ser Europa annerledes ut. Verken vakrere, mer velstående eller harmonisk. Men annerledes!

Euroruter

Hvor vil Euroen gå? Stadig flere ser for seg et snarlig sammenbrudd, og det er ikke særlig lystelig, med et ettertrykkelig sammenbrudd i sentrale europeiske økonomier og globale nedgangstider. Men skal den holde må store beslutninger fattes uten å konsultere folkene som blir berørt (men man kan jo hevde at ingen har stemt for masseledighet og langvarig økonomisk depresjon heller). Her er en klar illustrasjon fra Financial Times på hvilke alternativ som er aktuelle:

Klikk på bildet for å forstørre det.

Alternativ 1
Av alternativene er det nr. 1 som etter min kaffegrut er den mest sannsynlige ruten som blir tatt. I dag er det ingen (tenk det: INGEN) euro-land som klarer å låne penger i det åpne markedet, og utstedelsen av euro-obligasjoner fra sentralbanken i Frankfurt er et essensielt vilkår for å gjenopprette tilliten. Det betyr at alle euroland står solidarisk bak, og det vil i sin tur si at sparsommelige land i nord som Tyskland, Nederland og Finland, stiller seg bak lånene til Hellas, Spania og Italia. Her er det noe som ikke stemmer, for flittige protestanter vil ikke gå med på dette. Noen må ut, og i dette alternativet er det forgjeldede land i sør som ryker ut - med god hjelp av IMF på veien. Planene for dette skrives i dette øyeblikk - det er jeg sikker på. Selvsagt sitter dette langt inne, men krympingen mot sør og strengere krav "med klør" gjør at Tyskland kan akseptere "eurobonds" - noe som vel er et være-eller-ikke-være for Euroen.

Alternativ 2
Dette er reprisen av 30-åra, og det som alle - kanskje bortsett fra Liv Signe Navarsete og Per Olav Lundteigen - frykter mest av alt. 17 nye valuttaer ville blitt et betydelig kaos, og mye værre enn om noen gjeldstyngede land i sør forlot skuten. Ingen har beskyttet seg mot de tilfeldige resultatene av verdiendringer og betalingsvansker som ville bli resultatet av dette. Store, tilfeldige og uventede endringer i gjeld, formue samt enorme utfordringer i forhold til millioner av kontrakter i euro, ville bli resultatet. Et slikt scenario er så ille at tyskerne, tror jeg, velger å gå for felles obligasjoner. Det er det alle håper i alle fall.

Alternativ 3
Dette er solskinnsalternativet. Planene legges, men dette er for usannsynlig til at det vil lykkes særlig lenge. Landene i sør kan ikke spare seg ut av krisen - de trenger vekst, og noen må gi den impulsen de selv ikke kan gi. Mye kan gjøres på arbeidsmarkedsregulering, investerings- og etableringshindringer, og offentlig effektivitet. Men ingenting av dette vil virke på kort sikt. Av landene er det Spania som har mest å vinne på å gå ut av euroen og dermed devaluere. De har relativt moderat gjeld (som ville bli dyrere), men svært stor ledig kapasitet (ledighet). Sjansene for at det traktatmessige grunnlaget lett skulle seile gjennom alle landene er også ganske liten. Kanskje kan denne ruten fungere en stund, men alle kan se at det ikke kan holde, og derfor holder det heller ikke.

PIIGS og konkurransekraft

Grisene i tittelen er kjent som de landene i Eurosonen som har de største problemene med statsgjeld, men det er ikke de eneste problemene de har. Hvis de hadde vekst, gode tall på sysselsetting og innkommende investeringer ville ikke gjelden vært så problematisk å håndtere. Statsgjelden utgjør et betydelig problem for dem - og for alle som er i Eurosonen eller er avhengige av den (og det er vel nesten alle land med eksport av betydning) - men det er ikke selve kilden til problemene.

En grafikk i Daily Telegraph i dag er pensum for alle som er interesserte i EUs og Europas fremtid. Trykk på pilen til høyre i bildet og se på hver grafiske fremstilling (og til slutt er alle faktorene slått sammen). Det er ikke rart om folk og bedrifter i land som Italia og Hellas snyter på skatten når selve skatteinnkrevingssystemet er så tidkrevende og komplisert. Det er heller ikke rart om ledigheten i Spania er høy når det er umulig for bedriftene å si opp noen. Å starte en butikk eller en produksjonsbedrift i Irland er heller ikke bare-bare når det tar nesten over et halvt år å få strømmen slått på, og å lykkes i Italia er heller ikke så stor stas når 70% av overskuddet går i skatt.

Konkurransefordeler er ikke bare lønninger og priser, det er også en stort sett andre faktorer. Her i landet kan vi ha ganske høye lønninger siden mye av infrastrukturen og de offentlige ordningene er effektive. Grafikken i Daily Torygraph (som jeg liker å kalle den) bidrar til å nyansere en allerede opphetet diskusjon mellom "late katolikker og flittige protestanter", eller "maktsyke tyskere og misforståtte middelhavsland" (alt etter hvor du ser det fra).

Berlusconis fremtid

Det kan være greit å ha øvd seg litt, for snart må han vel ut med lire-kassa. Det skal bli interessant å se om han stiller ved sveiva eller som apekatten.

Hellas

I dagens The Times sto en av de beste artiklene jeg har lest om Hellas på så lenge jeg kan huske. Avisen på nett krever abonnement, så jeg tar meg den frihet å oppsummere noe av den her.

Jason Manolopoulos (bildet, fra The Times) har skrevet en bok som heter Greece's 'Odious' Debt: The Looting of the Hellenic Republic by the Euro, the Political Elite and the Investment Community. Den kjenner jeg ikke, men jeg går ut fra at mye av artikkelen er hentet fra boka.

Et hovedpoeng er at få har forstått Hellas. Man har gått ut fra at landet er et moderne kapitalistisk land, men litt mindre utviklet enn andre land i Vest-Europa. Det er feil, sier Manolopoulos. Landet er mer som et u-land med konglomerater, en oppblåst offentlig sektor med utbredt korrupsjon, og politikere i nær og korrupt forbindelse med lokale oligarker. Billige euro har det siste drøye tiåret bidratt til at slike (mildt sagt) uhensiktsmessige konstruksjoner har kunnet overleve.

Den politiske klassen, der alle statsministre har kommet fra en av to familier, er dypt foraktet - og med god grunn. De har ikke gjort en tøddel for å modernisere stat og næringsliv - og det fordi de har interesse av at det har fortsatt som fram til nå. Derfor ligner Hellas på en stat i full kollaps: politikken har ingen legitimitet, det er utbredt korrupsjon blant de som styrer, offentlige tjenester er i ferd med å bryte sammen, økonomien er delt mellom noen få karteller, og den krymper.

Artikkelens viktigste, og svært instruktive,budskap er at det finansielle marerittet bare er et symptom på problemer som er dype, og som gjennomsyrer politikk, offentlig sektor og privat sektor. Disse problemene lar seg ikke løse hver for seg, og skal Hellas fortsette i Euroen og i EU (eller bli en moderne stat utenfor) må dype endringer finne sted. Krisen kan gjøre dem mulige og mer sannsynlige, men dette er langt fra den eneste mulige utgangen på denne krisen.

ECB til Ibiza!

Hvorfor bør ECB flytte fra Frankfurt til Ibiza? Svaret kommer etter hvert i innlegget under, men først litt bakgrunn.

Som jeg skrev i januar 2010, og igjen i fjor i november: finanskrisen er ikke over, den har bare skiftet ham. Nå er nedsmeltingen i gang, og vi i Norge vil også få merke den. Vi vet ennå ikke om EU blir en tettere og mer solidarisk union, eller om EU faller fra hverandre i et økonomisk armageddon. Men det er alternativene. Det første alternativet er politisk umulig, og det andre er forsiktig sagt økonomisk katastrofalt. Det siste alternativet er av UBS beregnet til å koste mellom 25 og 40% av BNP det første året for eurosonen. "Katastrofe" er ikke et for sterkt uttrykk.

Spørsmålet er vel hva som kommer først: katastrofen eller politikk som det umuliges kunst. Jeg tipper at man i flere europeiske land nå sitter og ser på hvordan det kan være mulig å gå tilbake til sin gamle valuta. Sannsynligvis vil de fleste se at det blir stygt - om ikke helt umulig kanskje. Et sosialt sammenbrudd kan lett følge et økonomisk. Hvis man først i Hellas, så i Italia, Portugal og flere land ikke lenger kan ta penger ut av banken begynner grunnen å røre seg under føttene på flere.

Hva som bør gjøres er i grunnen ganske klart (men utgang av Euroen for noen andre enn Hellas har jeg ikke tro på som løsning - det er bare del av et katastrofescenario), men som nevnt er det politisk umulig. Helt til det plutselig blir mulig, kanskje, og det bør det bli siden alternativet er så dårlig. Et viktig steg på veien er en klar strategi og troverdig for hvordan gjeld kan betales og vekst gjenreises. Det siste er helt avgjørende for vanskeligstilte stater i Eurosonen som Italia. Helt vesentlig her er liberalisering av næringsliv og arbeidsmarked i mange land - særlig de latinske, men også en helt annen tilnærming til økonomisk politikk fra den europeiske sentralbanken ECB. Inflasjonsmålet bør parkeres og erstattes av et vekstmål.

Lokaliseringen av banken er bundet av Amsterdam-traktaten, men tidene skifter. I Frankfurt sitter ECB fast i den gamle tyske (men velbegrunnede) frykten for ukontrollert inflasjon. ECBs lokalisering i Frankfurt er for å få med Bundesbanks kultur for aktiv og effektiv inflasjonsbekjempelse med på kjøpet. Men inflasjon er ikke faren for eurosonen så langt øyet kan se framover. Ekstrem gjeld, budsjettkutt og økte skatter og avgifter er utsiktene både på kort og mellomlang sikt i hele Europa. Eurorentene er for høye, og det som trengs er en løssluppen holdning som mye sol og festing på Ibiza kanskje kan injisere i denne institusjonen.

PS: som flere sikkert har lagt merke til har jeg de siste månedene gått fra mitt vanlige sado-monetaristiske selv til noe nær den motsatte ytterlighet. Mitt forsvar er at verdensbildet har endret seg, og da endrer jeg mitt syn også. Spørsmålet er om Angela Merkel og de andre som kan gjøre en forskjell endrer seg i tide.

En euro er ikke en euro

Det kan se ut som sannhetens øyeblikk nærmer seg for Hellas. Aftenposten melder at grekerne løper til banken og tar ut sine sparepenger - en typisk bank-run situasjon - eller rettere: kanskje starten på en bank-panikk, for dette gjelder alle bankene og er en selvforsterkende prosess.

Saken er at selv om vi sier at vi har "pengene i banken", så har ikke banken pengene vi har satt inn. De har bare litt av dem, for resten er lånt ut eller investert. Det er dette som er dynamoen i moderne økonomier. Men det er altså en bløff at bankene har pengene våre, og når folk avslører denne bløffen ved å gå mann av huse for å ta pengene ut er krisen et faktum. Det kan se ut som Hellas er på rask vei dit.

Men er ikke en Euro en Euro? Er ikke en Euro like mye verdt om den er i en gresk bank som i en bank i Luxembourg? Som jeg skrev for et par dager siden: det er ikke tilfelle. OG: det ser man også på sedlene, men ikke på myntene. Den seddelen du har igjen fra ferien har en kode som viser hvem som har utstedt den, og koden for Hellas er "Y". Det er godt mulig den ikke blir gangbar til sommeren hvis du prøver å bruke den i for eksempel Tyskland.

Det er forlengst avslørt at Hellas kom seg inn i Euroen ved å jukse med tallene - godt hjulpet av finansakrobater i USA. Dette, krisens dybde og behovet for å statuere et eksempel, kan være faktorer som gjør at Hellas tuppes ut av Euroen.

Hvis man "ordner opp" ved å ta tap i sentralbanker og i kommersielle banker og straffer Hellas ved å la dem gå over til Drakmer - og kanskje gjør noe lignende for Portugal og Irland - kan det være at krisen er over. Ledighet, innstramminger og store fall i levestandard kommer man ikke utenom, men usikkerheten kan fjernes. Det er viktig, for det er først og fremst usikkerhet og panikk som kan føre til at krisen også rammer Spania. DET vil Euroen ikke tåle. Tross alle innstramminger og den høye ledigheten er ikke Spania objektivt sett i samme liga som de tre PIG-landene.

EU- og Euro-uro

Nå om dagene hører vi ikke så mye om Euro-krisen. Det rapporteres at ministre har møttes, og at det er store demonstrasjoner i Hellas og Spania. Men det bør ikke være noen tvil likevel: en krise av monumentale proporsjoner er under oppseiling, og det finnes ingen gode løsninger. Smertefullt og opprivende blir det uansett.

Illustrasjonene over, som er hentet herfra, viser hvem som har lånt til hvem. Kort fortalt er det PIGS som har lånt penger av det flittige nord, i all hovedsak Tyskland. Komersielle banker og nasjonale banker går litt over i hverandre, siden statsbankene står som garantister for lån fra disse. En Euro er ikke lenger en Euro: har du tusen Euro i en Gresk bank kan du godt tape alt siden staten som garanterer bankene er konk. Har du tusen Euro i en Tysk bank er du sikker. Det er også sikkert at dersom alle tar ut sine penger i greske banker rakner alt. Først i Hellas, men så tett sammenvevd er dette at ingen er trygge. (Legg ellers merke til at PIGS over ikke er PIIGS: Italienerne har stort sett lånt av hverandre. Ingen andre enn Italienerne stoler på italienske banker, og det kan de være glade for nå. Det er ingen grunn til at Italia trenger å forlate Euroen.)

Alle ble rammet av finanskrisen fra 2008, men det var de landene som ikke hadde orden i sakene da denne krisen slo inn som kom ut på feil side av skillet mellom vanskelig og umulig. Statsbankene og statene er så nært knyttet sammen at konkurs rammer begge. Det var kostnadene ved å redde bankene fra Finanskrisen, og manglende vekst i etterkant, som har ført til krisen for PIGS.

Krisen for PIGS er en krise for hele Euro-området siden sentralbankene i Tyskland, Nederland osv. også går over ende dersom PIGS ikke gjør opp for seg. Gjelden til PIGS blir dermed gjelden til Tyske og andre statsborgere. Det er en viktig grunn til at Hellas og andre ikke har fått seile sin egen sjø for lenge siden.
Både statsbankene og statene er grovt forgjeldet, og den private sektor må ta over. Det vil ta flere år, hvis det i det hele tatt lar seg gjøre.

Så hva skjer?

• Hvis et av PIGS landene ikke klarer å låne eller gjøre opp for seg, vil det gå ut av Euroen og skaffe seg sin egen valutta. Lånene forsvinner ikke, men trolig må de delvis saneres. Långiverne - herunder det norske "pensjonsfond utland" - går på store tap som skattebetalerne må dekke. Innstrammingene i disse landene som vi har sett til nå blir småtterier, men konkurranseevnen til landet blir bedret (og inflasjonen går i taket).
• Dette vil omtrent umiddelbart skje i de andre PIGS-landene også, og kanskje flere, enten det trengs eller ikke. Her blir det stampede, og da har kjølig rasjonalitet trange kår. Euroen går i oppløsning, men kan kanskje reddes for de seks opprinnelige landene (minus Italia), og pluss Østerrike og Finland. 
• En annen mulighet er at finansieringen av statsgjeld i Eurosonen tas ut av privat sektor, og at solvente nasjoner understøtter den Europeiske sentralbanken. Det betyr at de eksisterende sentralbankene i Eurosonen legges ned. Det blir en fiskal union også, der sentralbanken setter klare mål for budsjettene i hvert medlemsland. En tettere politisk union, med andre ord. Ikke populært i dagens klima, og særlig ikke siden de sparsommelige i det protestantiske nord vil ha et ubehagelig hardt grep om familiejuvelene til ødelandene i det katolske og ortodokse sør.
• Fremdeles må gjeld saneres, og trolig må noen land ut for godt. Helt sikkert Hellas, antakelig Irland, muligens Portugal men neppe Spania. Det er bare min gjetning basert på rajsonelle forhold (se over), men det er ikke sikkert fornuften vil styre dette hvis markedene begynner å røre på seg i forkant av en omforent løsning.

Det jeg skriver her er inspirert av Martin Wolf i Financial Times, men verken han, jeg, eller noen andre i verden aner hvordan dette vil gå. Det eneste som vites er at vi er i ukjent farvann, og at det vil gjøre vondt. Ikke bare i Hellas og andre land sør og vest i Europas randsone, men også her oppe i Nord. Selv om vi ikke er med i EU eller Euroen er vi med i Europa. Tro det eller ei.