PIIGS og konkurransekraft

Grisene i tittelen er kjent som de landene i Eurosonen som har de største problemene med statsgjeld, men det er ikke de eneste problemene de har. Hvis de hadde vekst, gode tall på sysselsetting og innkommende investeringer ville ikke gjelden vært så problematisk å håndtere. Statsgjelden utgjør et betydelig problem for dem - og for alle som er i Eurosonen eller er avhengige av den (og det er vel nesten alle land med eksport av betydning) - men det er ikke selve kilden til problemene.

En grafikk i Daily Telegraph i dag er pensum for alle som er interesserte i EUs og Europas fremtid. Trykk på pilen til høyre i bildet og se på hver grafiske fremstilling (og til slutt er alle faktorene slått sammen). Det er ikke rart om folk og bedrifter i land som Italia og Hellas snyter på skatten når selve skatteinnkrevingssystemet er så tidkrevende og komplisert. Det er heller ikke rart om ledigheten i Spania er høy når det er umulig for bedriftene å si opp noen. Å starte en butikk eller en produksjonsbedrift i Irland er heller ikke bare-bare når det tar nesten over et halvt år å få strømmen slått på, og å lykkes i Italia er heller ikke så stor stas når 70% av overskuddet går i skatt.

Konkurransefordeler er ikke bare lønninger og priser, det er også en stort sett andre faktorer. Her i landet kan vi ha ganske høye lønninger siden mye av infrastrukturen og de offentlige ordningene er effektive. Grafikken i Daily Torygraph (som jeg liker å kalle den) bidrar til å nyansere en allerede opphetet diskusjon mellom "late katolikker og flittige protestanter", eller "maktsyke tyskere og misforståtte middelhavsland" (alt etter hvor du ser det fra).

ECB til Ibiza!

Hvorfor bør ECB flytte fra Frankfurt til Ibiza? Svaret kommer etter hvert i innlegget under, men først litt bakgrunn.

Som jeg skrev i januar 2010, og igjen i fjor i november: finanskrisen er ikke over, den har bare skiftet ham. Nå er nedsmeltingen i gang, og vi i Norge vil også få merke den. Vi vet ennå ikke om EU blir en tettere og mer solidarisk union, eller om EU faller fra hverandre i et økonomisk armageddon. Men det er alternativene. Det første alternativet er politisk umulig, og det andre er forsiktig sagt økonomisk katastrofalt. Det siste alternativet er av UBS beregnet til å koste mellom 25 og 40% av BNP det første året for eurosonen. "Katastrofe" er ikke et for sterkt uttrykk.

Spørsmålet er vel hva som kommer først: katastrofen eller politikk som det umuliges kunst. Jeg tipper at man i flere europeiske land nå sitter og ser på hvordan det kan være mulig å gå tilbake til sin gamle valuta. Sannsynligvis vil de fleste se at det blir stygt - om ikke helt umulig kanskje. Et sosialt sammenbrudd kan lett følge et økonomisk. Hvis man først i Hellas, så i Italia, Portugal og flere land ikke lenger kan ta penger ut av banken begynner grunnen å røre seg under føttene på flere.

Hva som bør gjøres er i grunnen ganske klart (men utgang av Euroen for noen andre enn Hellas har jeg ikke tro på som løsning - det er bare del av et katastrofescenario), men som nevnt er det politisk umulig. Helt til det plutselig blir mulig, kanskje, og det bør det bli siden alternativet er så dårlig. Et viktig steg på veien er en klar strategi og troverdig for hvordan gjeld kan betales og vekst gjenreises. Det siste er helt avgjørende for vanskeligstilte stater i Eurosonen som Italia. Helt vesentlig her er liberalisering av næringsliv og arbeidsmarked i mange land - særlig de latinske, men også en helt annen tilnærming til økonomisk politikk fra den europeiske sentralbanken ECB. Inflasjonsmålet bør parkeres og erstattes av et vekstmål.

Lokaliseringen av banken er bundet av Amsterdam-traktaten, men tidene skifter. I Frankfurt sitter ECB fast i den gamle tyske (men velbegrunnede) frykten for ukontrollert inflasjon. ECBs lokalisering i Frankfurt er for å få med Bundesbanks kultur for aktiv og effektiv inflasjonsbekjempelse med på kjøpet. Men inflasjon er ikke faren for eurosonen så langt øyet kan se framover. Ekstrem gjeld, budsjettkutt og økte skatter og avgifter er utsiktene både på kort og mellomlang sikt i hele Europa. Eurorentene er for høye, og det som trengs er en løssluppen holdning som mye sol og festing på Ibiza kanskje kan injisere i denne institusjonen.

PS: som flere sikkert har lagt merke til har jeg de siste månedene gått fra mitt vanlige sado-monetaristiske selv til noe nær den motsatte ytterlighet. Mitt forsvar er at verdensbildet har endret seg, og da endrer jeg mitt syn også. Spørsmålet er om Angela Merkel og de andre som kan gjøre en forskjell endrer seg i tide.

En euro er ikke en euro

Det kan se ut som sannhetens øyeblikk nærmer seg for Hellas. Aftenposten melder at grekerne løper til banken og tar ut sine sparepenger - en typisk bank-run situasjon - eller rettere: kanskje starten på en bank-panikk, for dette gjelder alle bankene og er en selvforsterkende prosess.

Saken er at selv om vi sier at vi har "pengene i banken", så har ikke banken pengene vi har satt inn. De har bare litt av dem, for resten er lånt ut eller investert. Det er dette som er dynamoen i moderne økonomier. Men det er altså en bløff at bankene har pengene våre, og når folk avslører denne bløffen ved å gå mann av huse for å ta pengene ut er krisen et faktum. Det kan se ut som Hellas er på rask vei dit.

Men er ikke en Euro en Euro? Er ikke en Euro like mye verdt om den er i en gresk bank som i en bank i Luxembourg? Som jeg skrev for et par dager siden: det er ikke tilfelle. OG: det ser man også på sedlene, men ikke på myntene. Den seddelen du har igjen fra ferien har en kode som viser hvem som har utstedt den, og koden for Hellas er "Y". Det er godt mulig den ikke blir gangbar til sommeren hvis du prøver å bruke den i for eksempel Tyskland.

Det er forlengst avslørt at Hellas kom seg inn i Euroen ved å jukse med tallene - godt hjulpet av finansakrobater i USA. Dette, krisens dybde og behovet for å statuere et eksempel, kan være faktorer som gjør at Hellas tuppes ut av Euroen.

Hvis man "ordner opp" ved å ta tap i sentralbanker og i kommersielle banker og straffer Hellas ved å la dem gå over til Drakmer - og kanskje gjør noe lignende for Portugal og Irland - kan det være at krisen er over. Ledighet, innstramminger og store fall i levestandard kommer man ikke utenom, men usikkerheten kan fjernes. Det er viktig, for det er først og fremst usikkerhet og panikk som kan føre til at krisen også rammer Spania. DET vil Euroen ikke tåle. Tross alle innstramminger og den høye ledigheten er ikke Spania objektivt sett i samme liga som de tre PIG-landene.