Finanskrisen - del II?

Av og til kan man spore et nesten - men bare nesten - umerkelig stemningsskifte i kommentariatet. Den siste måneden har merkbart mange med greie på slikt gått ut og advart mot en mulig ny konjunkturnedgang i verdensøkonomien. Sjefsøkonomer, ledere for IMF og Verdensbanken - og mange flere. Etter at "sikkerheten" for mange lån verden over viste seg å være bobler måtte statene rykke inn og "fylle i" bunnen på konjunkturkurven for at nedgangen ikke skulle bli en selvforsterkende spiral.

Dette var helt nødvendig, men førte også til at statene ble sterkt forgjeldet. USA er lagt fra verst stilt. Land i Baltikum og langs EUs sørlige og vestlige kant bikker på kanten av stupet, og selve Euroen har mistet tillit de siste par ukene. To enkle forhold gir grunn til bekymring:

1. Mange land har nådd maksimum av det de kan tørre å låne for å motvirke nedgangen gjennom offentlige stimulanser. Av de større økonomiene har Storbritannia nådd dette punktet.


2. Økonomiene har flatet ut og nedgangen er stoppet - men uten stimulansene er sjansen stor for at nedgangen vil fortsette der den slapp da pengene fra staten strømmet inn.

Statene kunne redde banker og store bedrifter fordi statene med loven i hånd kan tyne penger av folk gjennom skatter og avgifter. Men når ingen i neste omgang vil låne statene mer penger - hvem skal da redde statene?

Det er en reell mulighet for at de siste 8-10 månedene bare har vært en pause i en lang resesjon med konsekvenser vi knapt kan ane.

I 2008, da boblene brast så høyt, ble det klart at den private sektor i de fleste utviklede land hadde lånt for mye i forhold til det som viste seg som reell sikkerhet. Men situasjonen i dag er ikke mye lysere:

1. Den private sektor er fremdeles grovt overbelånt. Ikke minst gjelder dette Norge, der husholdningene i gjennomsnitt har lånt 200% av brutto inntekt. Dette er nær verdensrekord.


2. I tillegg er de aller fleste statene belånt til smertegrensen, og noen godt forbi denne grensen. I Norge er vi grunnet Statens Pensjonsfond Utland gunstig stilt, men når regjeringen bruker mer penger enn det FrP ønsker er vi langt utenfor komfortsonen.

Disse to forholdene kan bare komme under kontroll gjennom lavere forbruk og høyere skatter. Begge vil trekke i retning resesjon, som i sin tur vil svekke sikkerheten til lån i privat sektor, og svekke offentlige finanser.

Den brutale sannhet er at ingenting av betydning er gjort med de grunnleggende ubalansene i verdensøkonomien som førte til finanskrisen. Mye av det som kunne og burde vært gjort ville gjort krisen verre, men faren for en ny runde med resesjon er reell. Og hvem skal redde oss fra den?