Sitatet i overskriften sier en del om et av de mest betente tema i den offentlige debatten i Norge. Sykefraværet i Norge er det høyeste i verden, og våre ordninger er også de mest generøse. Kan det være en sammenheng? Dette spørsmålet vil forfølge oss lenge, ikke bare i 2010, for gjenomsnittsalderen i befolkningen er sterkt økende og presset på de offentlige ytelsene vil bli større samtidig som inntektene fra olje og gass synker. Hva kan og bør gjøres?
En av tre kjenner en trygdesnyter, sier en undersøkelse, fraværet øker ikke hos de som kommer inn i arbeidslivet under høykonjunkturer men hos oss "vanlige" arbeidstagere. Mange av de som forsker på trygdeøkonomi, som professorene Alf Erling Risa og Kjell Vaage her i Bergen, mener at fraværet ikke kommer til å gå ned uten at sykelønnsordningen blir mindre lukrativ.
Det er mulig de har rett. Da Sverige kuttet ytelsene i sin sykelønnsordning ble folket plutselig mye friskere. Men det er ikke sikkert et slikt kutt vil være så effektivt som man ser for seg. Også før den norske ordningen ble den mest lukrative i verden var det store grupper som hadde 100% syketrygd som del av sin tariffavtale. Det er langt fra utenkelig at enda flere vil ordne seg på denne måten om vår sykelønnsordning skulle endres, og da blir effekten på fraværet også fraværende for store grupper.
Sitatet i overskriften betegner en interessant del av problemet. På folkemunne er det ganske klart at det å skaffe seg sykemelding er en grei sak. I stridigheter på arbeidsplassen er det visstnok vanlig å true med å sykemelde seg. På noen år gikk andelen av gravide på sykemelding kraftig opp uten at helsetilstanden skulle være endret på noe vis. Og det mest avslørende av alt: de fastlegene som har fulle pasientlister er de mest restriktive med sykemeldinger. For dem betyr det lite om en misfornøyd pasient skifter fastlege, mens de som sliter med å få nok pasienter er mer slepphendte.
Jeg tror at innstramminger bør starte med å se på om det kan innføres restriksjoner på selve sykemeldingspraksisen. Kanskje bør sykemeldinger ut over et visst tidsrom godkjennes av dertil oppnevnte leger?
Det som er klart er at dagens ordning er flott for de som er syke, men alt som er gratis vil etterhvert fortone seg som både selvsagt og verdiløst. Det skjer en gradvis endring av holdninger der tidligere generasjoners arbeidsmoral svekkes. Det er det store spleiselaget som står for finansieringen, og den enkelte syke og den enkelte "syke" betyr ikke mye for økonomien til hver enkelt skattebetaler. Det spørs om vi har moralsk ryggrad til å tåle så gode ordninger på lengre sikt. Akkurat nå ser det ikke så bra ut.
For å være litt personlig på tampen her: for litt over ti år siden fikk jeg et brutalt og akutt ryggtilfelle. Jeg var dopet til over øyenbrynene, men likevel var det vanvittig vondt. Det var den sommeren da jeg lå på gulvet. Men da semesteret begynte gikk jeg likevel tilbake på jobb. Ikke på grunn av min overlegne moral, men fordi jeg visste at jeg ikke ble noe bedre av å ligge hjemme og kjenne godt etter hvor vondt det var. Jeg ble ikke noe bedre i ryggen av å gå på jobb, men jeg unngikk den nedadgående spiralen som fører mange sykemeldte ut av arbeidslivet. Psyke og soma hører nært sammen, og selvtilliten og selvbildet tåler dårlig trykket av å både være utenfor og å ha det vondt. Har man annet å tenke på kjenner man ikke så godt etter hvor vondt det er heller.
For svært mange vil innstramminger i sykemeldingspraksisen være et eksempel på at man må være cruel to be kind.
En av tre kjenner en trygdesnyter, sier en undersøkelse, fraværet øker ikke hos de som kommer inn i arbeidslivet under høykonjunkturer men hos oss "vanlige" arbeidstagere. Mange av de som forsker på trygdeøkonomi, som professorene Alf Erling Risa og Kjell Vaage her i Bergen, mener at fraværet ikke kommer til å gå ned uten at sykelønnsordningen blir mindre lukrativ.
Det er mulig de har rett. Da Sverige kuttet ytelsene i sin sykelønnsordning ble folket plutselig mye friskere. Men det er ikke sikkert et slikt kutt vil være så effektivt som man ser for seg. Også før den norske ordningen ble den mest lukrative i verden var det store grupper som hadde 100% syketrygd som del av sin tariffavtale. Det er langt fra utenkelig at enda flere vil ordne seg på denne måten om vår sykelønnsordning skulle endres, og da blir effekten på fraværet også fraværende for store grupper.
Sitatet i overskriften betegner en interessant del av problemet. På folkemunne er det ganske klart at det å skaffe seg sykemelding er en grei sak. I stridigheter på arbeidsplassen er det visstnok vanlig å true med å sykemelde seg. På noen år gikk andelen av gravide på sykemelding kraftig opp uten at helsetilstanden skulle være endret på noe vis. Og det mest avslørende av alt: de fastlegene som har fulle pasientlister er de mest restriktive med sykemeldinger. For dem betyr det lite om en misfornøyd pasient skifter fastlege, mens de som sliter med å få nok pasienter er mer slepphendte.
Jeg tror at innstramminger bør starte med å se på om det kan innføres restriksjoner på selve sykemeldingspraksisen. Kanskje bør sykemeldinger ut over et visst tidsrom godkjennes av dertil oppnevnte leger?
Det som er klart er at dagens ordning er flott for de som er syke, men alt som er gratis vil etterhvert fortone seg som både selvsagt og verdiløst. Det skjer en gradvis endring av holdninger der tidligere generasjoners arbeidsmoral svekkes. Det er det store spleiselaget som står for finansieringen, og den enkelte syke og den enkelte "syke" betyr ikke mye for økonomien til hver enkelt skattebetaler. Det spørs om vi har moralsk ryggrad til å tåle så gode ordninger på lengre sikt. Akkurat nå ser det ikke så bra ut.
For å være litt personlig på tampen her: for litt over ti år siden fikk jeg et brutalt og akutt ryggtilfelle. Jeg var dopet til over øyenbrynene, men likevel var det vanvittig vondt. Det var den sommeren da jeg lå på gulvet. Men da semesteret begynte gikk jeg likevel tilbake på jobb. Ikke på grunn av min overlegne moral, men fordi jeg visste at jeg ikke ble noe bedre av å ligge hjemme og kjenne godt etter hvor vondt det var. Jeg ble ikke noe bedre i ryggen av å gå på jobb, men jeg unngikk den nedadgående spiralen som fører mange sykemeldte ut av arbeidslivet. Psyke og soma hører nært sammen, og selvtilliten og selvbildet tåler dårlig trykket av å både være utenfor og å ha det vondt. Har man annet å tenke på kjenner man ikke så godt etter hvor vondt det er heller.
For svært mange vil innstramminger i sykemeldingspraksisen være et eksempel på at man må være cruel to be kind.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar