Barbera d'Alba 2008 (Renato Corino - også på bildet) kr. 199
Dyp rød farge. Første dagen var rødfrukten mest merkbar, med en sjelden blanding av bringebær og nype. Dagen etter, i dag, drikker jeg den av smalere glass, og nå er det blåbær og syltede kirsebær som preger det olfaktoriske spekteret. Et snev av krekling har man også. I munnen er det syrene som dominerer, men fylden er grei. Ettersmaken sitter godt i - mest på syrene. God matvin som antakelig vil være bedre om et år eller to. Vinstokkene er plantet i 1975, 1985 og 1990. Syrene ligger på 5,8 g/l. Vinene gjærer på stål i syv dager med daglig overpumping, og så lagres den fire måneder på franske barrique og en måned på flaske. I snitt lager Corino 460 kasser av denne i året.
Dette er en god vin, og jeg er positivt disponert til produsenten etter et besøk der 1. juni 2008, men mitt inntrykk er at mange produsenter prøver for hardt med sine Barbera-viner. Mange priser disse vinene langt over potensialet de har. Barbera har et marked hos de som liker frisk rødvin, men som ikke liker tanniner. Komplekse blir de nok aldri, og det finnes for mye god Barbera til rundt 150 kroner til at dette blir noen salgssuksess.
Riesling Kabinett Feinherb 2007 (Schloss Johannisberg) kr 289
Dette er for dyrt via Polet. Lenge har jeg og fruen fylt kvoten hver gang vi har passert Flesland fra utlandet de siste årene, og sist betalte vi 135 kroner for den der. Det er den vel verdt, og den har vært husets hvitvin uansett årgang etter at vi oppdaget den for et par år siden. Den er fantastisk vel balansert, med 11,5% og 18,2g/l restsukker. Den sitter som et skudd til et bredt spekter av retter, sist i dag til stekt laks og bønnesalat. Den er druepreget - ikke bare av Riesling, men rett og slett "druete". Gyllen på farge, sømløst velbehag og flott fylde i munnen, og den er konsentrert og lang i ettersmaken.
Kort sagt: jeg kjenner ikke til bedre fersk Riesling når det gjelder å matche mot et bredt spekter av matretter - men 289 kroner? Det blir for drøyt! Wine Tailor fortjener ros for å ha tatt denne produsentens solide forbedringer på alvor og re-lansert dem i Norge, men prisingen må de justere ned noen hakk.
Riesling Spätlese Trocken 2004 (Robert Weil)
Mest for syrefreaks! Duft av sitrus, mineraler og "Firne" (eller petroleum for meg og deg). Slank i munnen, og syrene slår deg omtrent ut av stolen. Knockeltrocken, og grovt overpriset. Jeg betalte 240 kroner for denne i 2006, og i dag koster 2007 årgangen 265,90 kroner. Det er for mye. Man får viner som matcher denne for hundre kroner mindre.
Kanskje kommer det et bredere spekter etter hvert? Jeg har opplevd tyske syremonstre som plutselig blir malende pusekatter, men det er også en mulighet for at den rett og slett surer ut. Jeg lurer på hva jeg skal gjøre med min gjenværende flaske. Har du et forslag basert på erfaring?
Dyp rød farge. Første dagen var rødfrukten mest merkbar, med en sjelden blanding av bringebær og nype. Dagen etter, i dag, drikker jeg den av smalere glass, og nå er det blåbær og syltede kirsebær som preger det olfaktoriske spekteret. Et snev av krekling har man også. I munnen er det syrene som dominerer, men fylden er grei. Ettersmaken sitter godt i - mest på syrene. God matvin som antakelig vil være bedre om et år eller to. Vinstokkene er plantet i 1975, 1985 og 1990. Syrene ligger på 5,8 g/l. Vinene gjærer på stål i syv dager med daglig overpumping, og så lagres den fire måneder på franske barrique og en måned på flaske. I snitt lager Corino 460 kasser av denne i året.
Dette er en god vin, og jeg er positivt disponert til produsenten etter et besøk der 1. juni 2008, men mitt inntrykk er at mange produsenter prøver for hardt med sine Barbera-viner. Mange priser disse vinene langt over potensialet de har. Barbera har et marked hos de som liker frisk rødvin, men som ikke liker tanniner. Komplekse blir de nok aldri, og det finnes for mye god Barbera til rundt 150 kroner til at dette blir noen salgssuksess.
Riesling Kabinett Feinherb 2007 (Schloss Johannisberg) kr 289
Dette er for dyrt via Polet. Lenge har jeg og fruen fylt kvoten hver gang vi har passert Flesland fra utlandet de siste årene, og sist betalte vi 135 kroner for den der. Det er den vel verdt, og den har vært husets hvitvin uansett årgang etter at vi oppdaget den for et par år siden. Den er fantastisk vel balansert, med 11,5% og 18,2g/l restsukker. Den sitter som et skudd til et bredt spekter av retter, sist i dag til stekt laks og bønnesalat. Den er druepreget - ikke bare av Riesling, men rett og slett "druete". Gyllen på farge, sømløst velbehag og flott fylde i munnen, og den er konsentrert og lang i ettersmaken.
Kort sagt: jeg kjenner ikke til bedre fersk Riesling når det gjelder å matche mot et bredt spekter av matretter - men 289 kroner? Det blir for drøyt! Wine Tailor fortjener ros for å ha tatt denne produsentens solide forbedringer på alvor og re-lansert dem i Norge, men prisingen må de justere ned noen hakk.
Riesling Spätlese Trocken 2004 (Robert Weil)
Mest for syrefreaks! Duft av sitrus, mineraler og "Firne" (eller petroleum for meg og deg). Slank i munnen, og syrene slår deg omtrent ut av stolen. Knockeltrocken, og grovt overpriset. Jeg betalte 240 kroner for denne i 2006, og i dag koster 2007 årgangen 265,90 kroner. Det er for mye. Man får viner som matcher denne for hundre kroner mindre.
Kanskje kommer det et bredere spekter etter hvert? Jeg har opplevd tyske syremonstre som plutselig blir malende pusekatter, men det er også en mulighet for at den rett og slett surer ut. Jeg lurer på hva jeg skal gjøre med min gjenværende flaske. Har du et forslag basert på erfaring?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar