Det følgende er et lite konsentrat av det jeg har lest og smakt om de siste årgangene i Burgund. Jeg skriver det litt for å opplyse de som måtte ha interesse av det, men mest for å samle mine egne inntrykk. Når det gjelder de to siste årgangene, 2008 og 2009, så har jeg ikke smakt noen av vinene. Ingen viner fra 2009 er å få, og 2008 er heller ikke i allment salg. Derfor: jeg må lite på andre, men etter en ti års tid som sertifisert vinnerd har jeg en viss idé om hvem jeg kan stole på - og hva jeg må legge til og trekke fra hos de enkelte.
Altså:
2009
Her kan man bare basere seg på inntrykk fra vekstsesongen og innhøstingen, og hvordan vinene har oppført seg i kjelleren så langt. Alt dette er svært lovende, ikke minst for de røde, og jeg tror dette går i retning av den beste årgangen siden 2005. 2002 synes å være et år mange sammenligner med, og kanskje 1999. Men her er 9-talls mystikken kanskje en medvirkende faktor?
2008
Det kanskje vanskeligste året siden 2005 for de røde. Høy syre og ikke alltid modne tanniner gjør at mange trekker sammenligningen mot 1996 - og det er ikke klart om de flaskene vi har av rød burgunder fra 1996 blir vin noen gang. Om 20 år vet man kanskje svaret? Årgangens suksess ser ut til å bli de hvite, som kombinerer mineraliteten og klarheten fra 2007 med det modne og fyldige preget fra 2006. Men hvem tør kjøpe hvit burgunder så lenge ingen vet hva den premature oksideringen skyldes?
2007
Året for de utålmodige. 2005 er viner for 15-20 års lagring, og hva gjør man i mellomtiden? Kjøper 2007 med forsiktighet, antakelig. Mange tror at de røde aldri vil lukke seg, og at de når drikke-platået (eller vinduet om man vil) ganske fort. Noen sammenligner med 2000 for de røde, men med bedre frukt. Det er helt greit for meg, for jeg har drukket flere 2000-viner det siste året med stor glede. De hvite er stjernen, som nevnt over, med mineralitet og klarhet som gleder mange - særlig de som tør å kjøpe hvite burgundere. Men flere hevder også at vinene vil vise seg fra en positiv side relativt tidlig, og da er det fristende å gjøre et forsøk på å slå "premox"-spøkelset på oppløpssiden.
2006
Ganske strukturerte og "stramme" røde viner. En smaking i World of Fine Wine nylig tydet på at en landsby utmerket seg særlig, med viner som kvalitativt var minst på linje med 2005-årgangen (men tidligere moden): Nuits-Staint-Georges. Fint, da, at det er de vinene jeg så langt har kjøpt fra årgangen. De hvite var på grensen til tropiske, men gode produsenter har holdt igjen på det mest overdrevne. Jeg angrer på at jeg ikke kjøpte noen flere hvite for å drikke på relativt kort sikt.
2009 er en årgang det virker "verdt å vente på", mens 2007 synes å være det sikreste stikket med hensyn til "pausemusikk". Men som alltid i Burgund: det er produsentene som er den viktigste variabelen.
Altså:
2009
Her kan man bare basere seg på inntrykk fra vekstsesongen og innhøstingen, og hvordan vinene har oppført seg i kjelleren så langt. Alt dette er svært lovende, ikke minst for de røde, og jeg tror dette går i retning av den beste årgangen siden 2005. 2002 synes å være et år mange sammenligner med, og kanskje 1999. Men her er 9-talls mystikken kanskje en medvirkende faktor?
2008
Det kanskje vanskeligste året siden 2005 for de røde. Høy syre og ikke alltid modne tanniner gjør at mange trekker sammenligningen mot 1996 - og det er ikke klart om de flaskene vi har av rød burgunder fra 1996 blir vin noen gang. Om 20 år vet man kanskje svaret? Årgangens suksess ser ut til å bli de hvite, som kombinerer mineraliteten og klarheten fra 2007 med det modne og fyldige preget fra 2006. Men hvem tør kjøpe hvit burgunder så lenge ingen vet hva den premature oksideringen skyldes?
2007
Året for de utålmodige. 2005 er viner for 15-20 års lagring, og hva gjør man i mellomtiden? Kjøper 2007 med forsiktighet, antakelig. Mange tror at de røde aldri vil lukke seg, og at de når drikke-platået (eller vinduet om man vil) ganske fort. Noen sammenligner med 2000 for de røde, men med bedre frukt. Det er helt greit for meg, for jeg har drukket flere 2000-viner det siste året med stor glede. De hvite er stjernen, som nevnt over, med mineralitet og klarhet som gleder mange - særlig de som tør å kjøpe hvite burgundere. Men flere hevder også at vinene vil vise seg fra en positiv side relativt tidlig, og da er det fristende å gjøre et forsøk på å slå "premox"-spøkelset på oppløpssiden.
2006
Ganske strukturerte og "stramme" røde viner. En smaking i World of Fine Wine nylig tydet på at en landsby utmerket seg særlig, med viner som kvalitativt var minst på linje med 2005-årgangen (men tidligere moden): Nuits-Staint-Georges. Fint, da, at det er de vinene jeg så langt har kjøpt fra årgangen. De hvite var på grensen til tropiske, men gode produsenter har holdt igjen på det mest overdrevne. Jeg angrer på at jeg ikke kjøpte noen flere hvite for å drikke på relativt kort sikt.
2009 er en årgang det virker "verdt å vente på", mens 2007 synes å være det sikreste stikket med hensyn til "pausemusikk". Men som alltid i Burgund: det er produsentene som er den viktigste variabelen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar