Finanskrisen 2014

Finanskrisen er ikke over - vi har bare en liten pause. I går kjørte den europeiske sentralbanken (ECB) renta ned til 0,05% og signaliserte kvantitative lettelser. Det er en påminnelse om at krisen ikke er over.

I landene som holdt på å gå konkurs er ikke gjeldsgraden redusert fra 2009/2010. Den har heller økt. Veksten er fraværende eller svært svak i Eurosonen, og inflasjonen truer med å gå ned mot null. Og uten vekst og inflasjon blir gjelden stadig tyngre å bære, og på ett eller annet tidspunkt kan derfor kreditorer bestemme seg for å berge stumpene. Da blir det skikkelig krise, og alle vet vel egentlig at ingen har råd til å redde utsatte land denne gangen.

Før 2007 var det ingen som så noen farer ved oppbyggingen av kreditt, og heller ikke ved lånefinansierte oppkjøp av aktiva som aksjer. De trodde at "finansiell innovasjon" reduserte risiko. Nå vet vi bedre - men blir nok gjort for å unngå å gå i de samme fellene?

Ganske sikkert ikke. Bankvesenet er mer solid i Europa grunnet oppbygging av egenkapital, men belåningen av stater og husholdninger er fremdeles høy og økende.

Mye av det vi så før 2007 er fremdeles gyldig i Norge:

• Jo lengre en stabil periode varer, jo mer risiko er aktørene villige til å ta
• Den økende opplåningen driver prisene på aktiva (som aksjer og eiendom) opp
• Denne prisøkningen brukes til å begrunne opplåningen

Alt dette fortsetter å være sant - som hos oss nå - inntil det ikke er det lengre. Da blir det fort fryktelig usant. Og fryktelig vondt.

I verdensøkonomien før 2007 var det flere grunner til at det smalt. Noen av dem var

• Opphopning av sparemidler uten gode investeringsmuligheter
• Økende ulikheter og dermed svak etterspørsel
• Svært lave renter (som følge av første punkt)
• Produksjon av liksom-sikre høytytende papirer
• Sentralbankene skulle holde en bestemt prisstigning, og måtte pøse på med likviditet for å holde inflasjonen oppe - men dette førte bare til prisbobler.

Men det er ikke så mye som har endret seg i form av reguleringer eller oppgaver som sentrale institusjoner skal utføre siden før finanskrisen, så det er heller ingen grunn til å tro at systemet er vaksinert.

Et sentralt element er bankene. Forretningsmodellen har vært å benytte så mye gjeld og så lite egenkapital som mulig, for å forrente egenkapitalen maksimalt og få høye bonuser. Det har vært en suksess for bankene, men for alle andre har det vært en katastrofe.

Bankene skal nå har mer egenkapital, men det er et åpent spørsmål om det er nok. Vi må nok gjennom en ny krise før vi kan ha håp om å etablere et mer stabilt system der incentivene er avstemt etter det som kreves både på mikro- og makronivå.

Pasienten døde, javel, men feberen ham forlot

Overskriften kan jeg ikke helt plassere - men den har satt seg i hjernevinningene. Den trengte seg også på da jeg leste om planen for å redde Euroen. Hovedtrekkene er at Eurolandene blir satt under økonomisk administrasjon slik at store underskudd og statslån vil unngås i fremtiden. Dette er fine greier, men det svarer ikke på utfordringene nå, og sammenlingningen med legen som ble konfrontert med at pasienten døde er på sin plass. Det hjelper lite å bli fri feberen når eksistensen tar slutt.

Et annet bilde er at huset står i flammer (se over), og da er det for sent å få på plass brannvarslere og/eller sprinkleranlegg. Det eneste som kan hjelpe euroen nå er Euro-obligasjoner der alle landene står ansvarlige - noe Tyskland nekter på siden det kan belønne uansvarlighet. Det andre er å trykke penger, noe som heller ikke er populært i det landet.

For rett nok er det statsgjelden som står i fokus, og det er helt på sin plass. (Det har vært lite å høre fra Krugman, Stiglitz og andre Keynesianere etter at statsgjelden i mange store land har kommet ut av kontroll.) Men hovedutfordringen er og blir den samme: å skape nok vekst til at renter og avdrag lar seg betale uten nedskjæringer som igjen demper etterspørsel og vekst i en stadig nedadgående spiral.

Som jeg gang etter gang har nevnt her på bloggen så er det mye å hente på vekstfremmende tiltak i Sør-Europa, men selv om de blir gjennomført i morgen vil det ta tid før de fører til merkbare vekstimpulser. Intern devaluering, som vi ser nå i flere land, fører til opptøyer, mismot, utsatte investeringer og andre dempende virkninger. Jeg har foreslått å flytte ECB til Ibiza, men forstår jo at det er lite realistisk.

Da er det mer realistisk at noen land i Sør-Europa går ut av euroen, og at de som er igjen - med Tyskland og Frankrike i spissen - sørger for vekstimpulser i form av lav rente og andre etterspørselsfremmende tiltak.

Hva jeg tror kommer til å skje? Jeg tør ikke spå, men jeg frykter det verste: det humper videre fra krise til krise, mens mismotet griper om seg og kurvene peker rakt nedover. Den utløsende årsaken er det vanskelig å vite noe om, men på ett eller annet punkt bryter euroen sammen. Det kan ta en uke, eller tre år, men i 2015 ser Europa annerledes ut. Verken vakrere, mer velstående eller harmonisk. Men annerledes!