Dette er en klassiker; kjent i filosofien siden middelalderen. Det er fremdeles aktuelt, for lett omskrevet passer det på situasjonen i Eurosonen. Den uimotståelige kraften har vært der en stund: ingen investorer tør å ta den risiko det er å låne penger til gjeldstyngede land i Eurosonen. Risikopremien er for høy, og landene må låne fra andre land direkte, eller andre land lett forkledd gjennom ECB i Frankfurt.
Det nye er at kapitalen forlater spanske banker. De trenger ikke bare likviditet, som de får hos ECB, men først og fremst kapital. Det er virkelig risikokapital med stor "R". Som det har skjedd i svært mange land siden 2008: staten skyter inn penger for å redde bankene. Deres kollaps har altfor store konsevenser.
Det er jo der vi startet: landene har altfor stor gjeld å betjene. Den uimotståelige kraften fører landene ut i betalingsstopp, eller konkurs. Land som Spania og Italia (for ikke å snakke om Frankrike, som vel er en udetonert bombe i denne sammenhengen) er så store at konsekvensene av konkurs er enorme. Vi snakker om en virkelig stor depresjon.
Løsningen er en felles finanspolitikk. Landene i Eurosonen får samme finansminister, for å sette det på spissen, og felles budsjettkontroll. Sonen kan da utstede obligasjoner garantert av Eurosonen. Dette er føderalisme - Europas forente stater. Alle land står solidarisk sammen og nasjonal suverenitet over budsjetter, skatter og ytelser, er borte vekk.
Eurosonens integritet er det urokkelige objekt. Motstanden er enorm, selvsagt, ikke minst fra Tyskland, Nederland og andre nordlige og nøkterne land i Eurosonen. Det er i praksis deres gode navn og rykte som brukes som sikkerhet mot de lån som må til for å redde euroen.
Det urokkelige objekt er ustødig av en annen grunn også: det kreves traktatendringer, og folkeavstemninger i flere land, for å få til det institusjonelle rammeverket som trengs.
Svar: en av forutsetningene må forkastes!
Jeg er ikke Snåsamannen (eller Snåsakallen som han het i min oppvekst), men jeg tipper på at det ikke bare er kraften i den uimotståelige kraften som blir avgjørende: det er først og fremst farten. Når kapitalen fordufter skjer det fort. Panikken bryter løs, og begivenhetene spinner ut av kontroll. Det urokkelige objektet blir pulverisert: eurosonen feies bort av kapitalstrømmene. Trolig vil en kjerne bli igjen, men likevel. Det blir dystre tider.
Jeg har lenge vært pessimist på euroens vegne. På slutten av fjoråret skrev jeg et innlegg med tre alternativ. Jeg trodde da at alternativ 1 var det mest sannsynlige. Det tror jeg ikke lengre. Jeg tipper vi får alternativ 2, og det kan skje fortere enn noen aner.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar