Crichët Pajé

Crichët Pajé er en slags Grand Cru for Roagna. Jeg har tidligere smakt 1999 og 2001, den første to ganger såvidt jeg kan huske. Imponerende viner, men de har ingen appell for meg. Enten har jeg smakt dem for tidlig - og det er godt mulig - eller så forstår jeg ikke vintypen. Denne gangen var det med noen viner som hadde litt alder også, og man må jo takke og bukke for en slik anledning. Men det er vanskelig å "ta av" med disse vinene - som jeg forøvrig smakte fra tulipanformede og relativt små glass.

Det nye var at disse vinene nå var "vino rosso" og ikke Barbaresco lengre. Årsaken fikk jeg ikke helt tak på, men reglene er vel ikke overholdt går jeg ut fra. De begrenser ikke bare "nedover" i kvalitetshierarkiet, men også oppover.

Crichët Pajé 2002
Et skikkelig drittår i Piemonte - trolig det verste i forrige tiår - men her var de heldige. På dette gunstige stedet ble det likevel vin, og en flott vin også. Ikke så ekspressiv i dag, og ganske tannisk. Likevel den beste av disse vinene per i dag. Hvordan det forholder seg om tretti år vet ikke jeg, og det får jeg kanskje aldri vite heller.

Crichët Pajé 2001
Også svært tannisk og lite ekspressiv (se lenken øverst). Muligens den mest brutale av disse. Vanskelig å finne noe begripelig å si om den.

Crichët Pajé 1996
Denne er også utrolig tannisk. Absolutt mer kraft enn ynde ("ynde" er et lite anvendbart uttrykk for å beskrive viner av denne typen). Svært mørk, svært brutal.

Crichët Pajé 1988
Også svært mørk, men antydning til litt bruning i kanten. Tanninene biter seg godt fast, men den har blitt polymerisert til en viss grad, for den er ganske smidig i munnen likevel. Dufter litt roser, og mye tørt treverk. Jeg er ikke overbevist om at den holder 20 år til.

Konklusjonen? På papiret er nok dette Roagnas toppvin, men jeg fatter den ikke helt. Man blir fristet til å fyre av klisjéer som at less is more og lignende. Jeg er heller ikke noen "fiende" av området, druetypen og langt fra produsenten. Men jeg fatter ikke denne cuvéen. Ennå.