Veiene

Per Bjørnar Grandes Veiene kom ut i 2009 og jeg leste den da, men den har vært med meg i tankene ganske ofte i etterkant. Derfor er det et anliggende for meg å bidra til å gjøre den kjent for flere.

Starten er ganske Solstad: en ung mann ankommer en stasjonsby, og en ny fase i livet begynner. Bergen er forsåvidt en stasjonsby, men den er også landets nest største og har mange ulike miljø. Denne unge mannen er kristen, og har bestemt seg for at dette skal styre valgene.

Solstads hovedpersoner er gjerne kommunister, men forskjellene er færre enn likhetene. Her får man et nært og presist portrett av en subkultur med sine egne skrevne og uskrevne regler. Personlighetene og gruppedynamikken er beskrevet med både innlevelse, avstand og ikke minst humor. Alle som har vært i nærheten av en organisasjon, en gruppe, eller et ungdomsmiljø vil finne mye gjenkjennelig, mye å le av og med, og ikke minst: kanskje en ny innsikt som kommer av den kombinasjon av avstand og nærhet som boka byr på.

Til slutt må jeg bekjenne at jeg er en venn av forfatteren. Denne anmeldelsen er likevel ikke en vennetjeneste, men en så objektiv anmeldelse som jeg kan klare å forfatte. Dette vennskapet gjør også at jeg kan påstå at personlige erfaringer har vært aktive medhjelpere i skriveprosessen. Det har ikke gjort romanen dårligere. Tvert om!

Konklusjon: Klar anbefaling.