Gjeldens tidsalder

Jeg er ikke økonom, men jeg har en sterk interesse for økonomi og har lest meg opp en del. I lengre tid har jeg prøvd å forstå kildene til de store gjeldsproblemene i verden i dag. Man kan jo si at det er en ubalanse mellom Kina og India på den ene siden, og USA og Europa på den andre. Men det er bare en tilstandsrapport. Det forklarer ikke hvordan all denne gjelden, og på den andre siden fordringene, kan ha oppstått. Det som i bunn og grunn er papirer med krav på andre papirer har mistet kontakten med realøkonomien.

Den ytre flanken av Eurosonen er nedsyltet i gjeld. USA er nedsyltet i gjeld. Der statsfinansene er i orden, som i Norge og i Nederland, er det de private som er nedsyltet i gjeld. Over 200% av bruttolønn i gjeld er snittet i Norge. Det har aldri vært høyere. Rundt 1970 var den samlede netto gjelden i USA (alt lånt av landet, statene, bedriftene og de private husholdningene) omtrent den samme som BNP. I dag er den tre ganger større enn BNP i USA og fire og en halv gang i Storbritannia, og i noen land - som for eksempel Island og Irland - er den åtte til ti ganger større. Pengemengden har altså mistet kontakten med produksjonen.


Selvsagt er det noen som sitter på disse kravene, men vil de noen gang få pengene tilbake? Man kan lure. De siste ført i år, omtrent, har vedens totale gjeld økt mye mer enn produksjonen av varer og tjenester. De som har lånt ut penger har basert seg på videre vekst, og det har naturlig nok låntagerne også. Når den uteblir er problemet like stort for de som har lånt ut som for de som har lånt. Man kan blåse av de tøylesløse grekerne eller amerikanerne, men feilen ligger vel så mye på de som låner ut - som Norges SPU. Kreditorer ønsker at pengemengden bør begrenses, mens låntagerne synes det er greit at det er flust med penger.

Til en viss grad vil det å lage penger føre til større vekst og bedre utvikling i samfunnene. Men med den enorme veksten i pengemengden som påvist over synes det klart at en serie land - ikke bare Hellas - aldri vil betale tilbake det de skylder. Det vil ha store ringvirkninger. Før eller siden blir også utfordringene i andre sektorer, kanskje til og med i den norske private sektor, så store at det samme blir resultatet her. 

Rollen som dommedagsprofet passer meg ikke noe særlig, men jeg kan ikke forstå annet enn at Eurokrisen vil slå ut i full blomst om kort tid. Det som så følger vil ikke blir vakkert, og jeg tipper det vil føre til globale endringer i måten penger blir skapt på. Kreditorer vil kreve større sikkerhet, og det vil de måtte få.