Nei til Atomvåpen?

Nok en gang fikk en organisasjon mot atomvåpen Nobels fredspris. Også i 2017 gikk prisen til en slik organisasjon, og da skrev jeg dette om saken. Jeg har ikke endret mening, selv om prismottakerne i 2024 var en organisasjon startet av personer som hadde opplevd atombombens lidelser på egen kropp. Atomkrig er forferdelig, enten den startes med overlegg eller gjennom feil. 

Kort oppsummert skrev jeg i 2017 at atomvåpen dessverre er oppfunnet, og at en verden uten atomvåpen fortsatt vil være en verden der atomvåpen plutselig vil kunne være tilstede igjen. At det ikke skal skje, vil fordre en verden med gode regimer, dyp tillit, full transparens, og ingen konflikter. Altså ikke den verden vi kjenner, og ei heller en verden det noen gang er realistisk at vi skal oppleve. 

En verden med suboptimale regimer, manglende tillit, skjulte program for våpenutvikling, mer omfattende bruk av atomkraft (husk global oppvarming som må bremses!), og så videre, er en verden der noen plutselig kan og vil utvikle atomvåpen og der fordelen med å ha dem må benyttes ganske umiddelbart. Det er en mye verre verden enn den vi kjenner i dag. 

I 2017 oppdaget jeg ikke noen andre som skrev det samme som meg, men på tampen av 2024 kom denne artikkelen i Gemini der Professor Espen Moe ved NTNU sier mye det samme som jeg skrev i 2017. 

Moe går videre, og påpeker at med et USA som under Trump trekker seg ut av NATO - eller i det minste stiller et spørsmålstegn ved artikkel 5 i NATO-traktaten - vil vi i Europa stå uten den beskyttelse avskrekkingen USAs arsenal av atomvåpen utgjør. "Demokratiske land vil trenge atomvåpen så lenge det finnes ustabile regimer i verden," sier Moe, og jeg er enig. Han sier, rent konkret, at land som Polen antakelig er i tenkeboksen om saken. 

Litt, men bare litt, kontrafaktisk kunne Labours Jeremy Corbyn med eller uten Liberal Democrats i Storbritannia ha vunnet et valg. De ville så kvittet seg med Storbritannias U-båter med atomvåpen (Trident). I Frankrike kan eller kunne venstresiden ha vunnet, eller Marine Le Pens parti som er Putin-vennlige kan eller kunne gjort det samme. Med Trump i Det Hvite Hus kunne eller kan vi (det frie Europa) stå der svært så laglig til for utpressing og overfall. 

Ideelt sett burde alle land med atomvåpen ruste ned siden feilvurderinger og tekniske feil kan skje, men det fordrer det vi mangler: Regimer som er demokratiske, som står til ansvar for sine innbyggere, som ikke har aggressive hensikter eller ønsker å være dominante, og som har tillit til hverandre og hverandres gode vilje. 

Realistisk sett bør store land som Polen, Tyskland og Italia seriøst vurdere et atomvåpenprogram. Gjerne i samarbeid, og gjerne i regi av EU. 

Wrong but wromantic

Tittelen her er hentet fra 1066 And All That en humoristisk englandshistorie med ikke så få spikeren-på-hodet øyeblikk. Uttrykket brukes om royalistene under borgerkrigen, men brukes av meg her om ICAN - organisasjonen som vant Nobels Fredspris. Mitt eget syn kan vel kanskje oppsummeres med det de brukte om parlamentarianerne: right but repulsive. (Foto: Getty Images)

For atomvåpen er repulsive. Ingen er for grusom masseødeleggelse og stråling, men saken er hvordan man håndterer at denne våpentypen har kommet inn i verden og er oppfunnet. ICAN synes å mene at et FN-forbud fulgt av fjerning av alle skapte atomvåpen er veien og målet. 

Nesten alle forstår at det ikke kommer til å skje. Men er det ønskelig?

Atomvåpen er oppfunnet. Hva skjer den dagen de er borte? 

Dersom det har senket seg en total fred med ubegrenset tillit på jorden er alt i orden. Men om det å fjerne alle atomvåpen synes urealistisk, så er dette scenariet mange ganger mindre realistisk. Jeg tror vi lar det ligge, og da er vi i en verden med mange konflikter, manglende tillit og ingen atomvåpen. Men man vet hvordan de kan lages.  Hva skjer da?

Det er lite trolig at alle bare vil vokte på de andre. De som har muligheter vil utvikle atomvåpen i all hemmelighet for dersom den dagen opprinner at en aktør har dem, og ingen andre, er det om å gjøre for den aktøren å omsette sin overlegenhet i resultater før noen andre rekker å utvikle atomvåpen. 

Vi får dermed en verden i mer eller mindre skjult atomopprustning, høy usikkerhet og der "the winner takes it all". Etter alt å dømme vil en realistisk verden uten atomvåpen være mer ustabil og usikker enn den verden vi har i dag. Faren for bruk av atomvåpen vil øke - og hvem vil vel egentlig det?

Fredsprisen til EU

Jeg måtte ta en titt ut vinduet da en student som skulle inn til veiledning kl. 11 kunne fortelle at Nobels Fredspris var tildelt Den Europeiske Union. Det var ingen griser i luften, noe som overrasket meg en smule (for de som ikke er inne i engelsk terminologi: se her).

Jeg trodde ikke jeg skulle få oppleve dette - for Nobels fredspris blir jo tildelt i Norge, et land med et merkelig forhold til EU. Prisen er fortjent, bevares, for ikke bare har EU lyktes med å binde eldgamle fiender som Tyskland, Frankrike og Storbritannia sammen, den har også bidratt til å å befeste demokratiet i land som nettopp har forlatt diktaturet (først Spania, Hellas og Portugal - i neste omgang land i Øst-Europa).

Tildelingen nå var overraskende fordi Norge er Norge, men skulle EU lykkes med å få prisen så kunne det neppe være mer beleilig enn nå. Utfordringene er betydelige på grunn av tyngende statsgjeld og svak konkurransekraft i EUs sørlige belte - noe som har vært flittig omtalt på bloggen her.

Jeg bærer stadig vekk EU-flagget på jakkeslaget, men mer på trass i de siste årene. Kanskje med litt mer stoltet etter kl. 11 i dag?

Godt å være norsk

Sett utenfra tror jeg et særpreg ved det norske selvbildet er naivitet og selvtilfredshet. Mye av det som skjedde med meg selv mens jeg bodde i England 1988-1993 var at jeg måtte revidere mitt verdensbilde. Det var mye lettere i møtet med høyt utdannede mennesker fra svært mange land som studerte ved University of Warwick, enn det ville vært i mitt vante miljø hjemme. Da jeg returnerte hadde jeg politisk beveget meg fra venstre mot høyre, og verdensbildet var radikalt endret. Noe av dette har jeg skrevet om her, her og her. (Bildet over: AFP/GETTY)

Men i går må jeg tilstå at jeg følte meg stolt over å være norsk. Det er ikke spesielt ofte jeg føler det, for jeg klarer ikke å fatte at ensporede og selvopptatte idrettsstjerner vinner medaljer på mine vegne. Tross klare advarsler om at Norge ville få svi fikk Liu Xiaobo Nobels fredspris. Tross Utenriksminister Støres lite ærerike inngripen lar jeg meg begeistre over at en norsk institusjon, som Nobelkomitéen er, har klart å ta et prinsippielt standpunkt til tross for at de visste at Kina ville bruke sin økende makt mot norske interesser. Det er modig og riktig. Begrunnelsen til Jagland var riktig god. Det er flott at vi ikke har personer som Galtung og Heiberg i Nobelkomitéen, men modige tydelige personer. De gjorde gårsdagen til en god dag å være norsk!

Kostelig!

Kina synes så desperate etter å unngå oppmerksomhet rundt det at en av landets egne dissidenter får Nobels fredspris at de finner på hva som helst. De gjør selvsagt som alle andre diktaturer gjennom historien: sensurerer, fenglser, truer og forfølger. For 21 år siden plaffet de ned kanskje tusenvis av egne innbyggere som krevde demokrati. Men det er ikke nok for verdens mest folkerike diktatur: nå lager de komikk på høyeste nivå også.

De opprettet i hui og hast en alternativ fredspris, gir den til en person som absolutt ikke vil ha den, og siden han ikke dukker opp får en helt ukjent liten jente på seks år tildelt prisen. Man skulle kanskje tro at verdens største diktatur, med 1 400 000 000 mennesker, skulle kunne klare å finne en dugendes PR-rådgiver. Men den gang ei! De klarer å gjøre seg selv så grundig til latter at det savner sidestykke.

Liu Xiaobo var en av få demonstranter fra Tiananmenplassen i 1989 som ikke ble massakrert. Han har blitt forfulgt og fengslet. Tunge trusler mot egne borgere og land som våger å stille på seremonien i morgen er dystre og skremmende ting. Landet fortjener likevel takk for å ha gitt oss alle grunn til å le i dag!