Aesthetic Expertise in Wine - a research project talk and discussion

 

This is a Youtube video made from a talk I gave to the "Knowledge, Perception and The Prospects of Criticism" research project, 20th of April 2023. It's a 20 minute presentation by me, followed by discussion. Enjoy!

This is a link to the project Events page with plenty of other interesting presentations in the same format.

The Aesthetics of Wine

Jeg har fått tak i noen eksemplar av boka vår, The Aesthetics of Wine, til forfatterpris. Interesserte bes ta kontakt med meg direkte. Jeg tar 220 kroner.

På plass

Den fjerde utgaven av "The Greatest Wine Book Ever Published" har kommet ut, og der - på sidene 551-552 står mitt navn. Det er Jancis Robinsons The Oxford Companion to Wine, selvsagt. Et referanseverk med en bredde og en dybde som utfordrer fatteevnen.

Jancis er redaktør sammen med Julia Harding, men de har ikke skrevet alt selv.

Dessverre er vel ikke posisjonen til Douglas Burnham og jeg korrekt gjengitt - men pytt. Det å komme i dette oppslagsverket er i alle fall en skikkelig anerkjennelse av The Aesthetics of Wine. Den er, som før nevnt her på bloggen, til salgs direkte fra Wiley til pene £22. Det er en god del bedre enn Amazon som krever £68.

Billigsalg

Forlaget vårt, Wiley-Blackwell, selger nå The Aesthetics of Wine til bare £22 (£20 som e-bok)! Det er nesten 70% avslag. Dette har ikke slått gjennom ut til Amazon og andre, så du må følge denne lenken. Jeg har selv kjøpt fra dem, og det fungerer helt som Amazon.

Spørsmål som ofte kommer opp i vinkretser blir behandlet og drøftet grundig, så dette er ingen lettbent bok. Jeg er særlig glad for Jancis Robinsons dom: "Fascinating and extremely well informed."

På Amazon får man også andre bedømmelser (følg lenken), men prisen ligger altså betydelig høyere.

Skryt

Selvskryt skal man høre på, for den kommer fra hjertet! På den annen side kan det bli rent for meget av slikt, så da kan vel andres skryt formidlet av forfatteren (eller en av de to) være et alternativ?

Det er tidsskrifet Choice - som har anmeldelser for akademiske bibliotek - som har formidlet disse gullkorn om vår bok The Aesthetics of Wine:

... rarely does one locate as informative and ingenious an analysis of [wine's] aesthetic qualities as this recent volume by Burnham and Skilleås.

the authors do every student of philosophical aesthetics a welcome service by outfitting their comprehensive argument with one of the clearest expositions of applied aesthetics and its critical use of cultivated practices, sensory competencies, and intersubjective norms for grounding judgements of taste that this reviewer har yet encountered. Highly recommended. J.G. Moore, Lander University.  

Som jeg skulle sagt det selv!

Nuits-Saint-Georges

Jeg har etter beste evne klart å holde det hemmelig, men nå er det vel på tide å bryte lydmuren: røde burgundere fra Nuits-Saint-Georges er de beste kjøpene fra denne kanten av vinverdenen. (Bildet er mitt eget, fra Premeaux-Prissy - den sydligste delen av NSG).

Når det atpåtil står skrevet av en autoritet i Huffington Post har det ikke lenger noe for seg å holde denne kunskapen for seg selv. Ikke for det, jeg brukte NSG (som vi som oftest skriver) som eksempel på hvordan terroir kan endre seg i The Aesthetics of Wine - men jeg får vel bare finne meg i at det kan ta litt tid før den er allemannseie.

NSG - sammen med Pommard, Gevrey og Chassagne - har vært regnet som tanniske og litt brutale viner i sammenligning med mer lette og elegante viner fra Volnay, Beaune og Chambolle-Musigny. Leirholdig jord har vært skyldneren, men som Patrice Rion sa til oss, og som Peter Wasserman sier i lenken over, dette kan lett motvirkes gjennom vinmakingen. Og det blir gjort i stadig større grad, men "evig eies kun et dårlig rykte". Og det er bra, for vinene herfra er foreløpig ikke så hinsides priset som de fra mange andre kommuner.

NSG uttrykker seg også ganske så forskjellig fra ulike deler av det store området kommunen dekker. I sør (se bildet) er vinene mer florale og elegante, i kjerneområdet med de mest etablerte vinmarkene som Les St. Georges, Les Vaucrains osv. har de en betydelig rikhet i midtsmaken og de trenger derfor tanninene for å balansere denne, og i nord mot Vosne får vinene mørkere frukt og mer krydder. (Alt dette fra Wasserman - men det passer godt med egne erfaringer).

Dertil kommer den saken at flere topprodusenter har kjøpt vinmarker i NSG, og disse blir vinifiert i deres egne kjellere på steder som Volnay, Vosne-Romanee og Chambolle-Musigny. Her nyter vinene godt av de etablerte gjærstammene i disse kjellerne (også et sentralt tema i kap. 6 av The Aesthetics of Wine) - og av deres innarbeidede håndtering av viner fra egne landsbyer.

I sør har jeg gode erfaringer med Clos de la Marechale fra Mugnier, jevnt over alle vinene fra Patrice Rion, og fra kjerneområdet har jeg lenge hamstret vinene til Chevillon (den største produsenten i min kjeller). Ingen av disse blir nevnt av Wasserman, og bra er det all den tid tilgangen er begrenset.

Toner og noter i vin

Jeg har av og til følt meg litt utilpass når jeg her på bloggen legger ut smaksnotater der jeg skriver ting som "helt klart dypere enn vinen over", eller "høytonet stikkelsbærduft". Jeg har halvt ventet meg syrlige (sic) kommentarer, eller blaute (sic) vitser basert på valget av vokabular for å formidle inntrykkene jeg har av vinen.

Det bildet de fleste av oss har av sansene og av hvordan for eksempel viner gjør inntrykk på oss er at synet (se på vinen først), duften (lukt på den) og smaken (når den kommer i munnen) er adskilte sanser, og at det er både mulig og ønskelig å holde disse fra hverandre.

Folk som ikke har tenkt over det, eller hørt nerder som meg legge ut om det, får noe å tenke på når de blir gjort oppmerksomme på at svært mye av det vi kaller smak - fra inntrykket av vinen eller maten i munnen - faktisk er duft formidlet til nesen via den retronasale passasjen fra munnhulen og opp til nesehulen. Men det stopper ikke der.

Sansene jobber ikke isolert fra hverandre; de modulerer hverandre på ulike vis. I boka vår, The Aesthetics of Wine brukte vi blant annet til studier som viser til hypo- og hyperadditivitet. Vitenskapen om sansning har forlengst tatt inn over seg at vi sanser en totalitet, og at ulike sansninger påvirker hverandre.

Charles Spence ved Oxford Universitys viser at folk bruker sin musikalitet til å fange inn og beskrive dufter og smak, og ikke bare det: ved å endre musikken i bakgrunnen oppfatter folk matens smak forskjellig. Styrt av vårt vanlige forestillinger vil vi konkludere med at de blir lurt til å tro at maten smaker annerledes, men det er en feilaktig slutning. Smaken er en representasjon i oss, og den er ikke bare hektet på impulsene fra smaksløkene men på hele registeret av informasjon fra våre sanser.

Akkurat det kan det nok ta litt tid å fordøye (sic), men jeg føler meg i alle fall styrket i troen på at det gir mening for flere enn meg å beskrive inntrykkene fra en vin ved hjelp av musikalske og andre metaforer.

Vinskurken viser nye sider

- ikke bare en eller to, han viser seg som en rounded personality gjennom aromahjulet over. (Klikk på bildet, så får du et større).

Skurken det er tale om heter brettanomyces (eller bare "Brett" blant kjennere), og er kjent som kilden til uønskede dufter av dritt/fjøs/stink - og lignende - i vin. Men nå viser forskning ved University of California at Davis - en av de fremste ønologiske institutt i verden - at svært mye aroma kommer fra virksomheten til denne gjærsoppen, og langt fra bare dette som kan beskrives som "dritt". Det er en ny retning fra miljøet ved Davis, som så langt har betraktet brett som kun ødeleggende.

Det må fremheves at forskningen ennå ikke er publisert, men de funnene som er gjort virker solide nok til å gi noen hver grunner til å revurdere en del oppfatninger om aroma i vin, og hvordan aromaene har blitt til.

Fra før er det kjent (men ikke i særlig vide kretser) at av de flyktige (volatile) molekylene som er i vin, er omtrent 60% generert av planten og de overlever gjæringen, og resten kan tilskrives gjærsoppenes avfallsstoffer. Det vil si, forholdstallene er vel i ferd med å bli revurderte as we speak.

I alle fall fant forskerne på Davis, med Lucy Joseph i spissen, at 17% av stammene av brettanomyces som de undersøkte hadde positive virkninger på vinens aroma. Det er ikke overraskende for alle, for noen mener jo at brett er en del av deres terroir - det gjelder blant annet noen kjente produsenter i Frankrike. Noen hevder jo at de kjente aromaene for Syrah fra Nord-Rhône skyldes forekomster av brett i disse områdene. En av produktene til brett er molekylet som heter 4-EP, og duften beskrives gjerne som "gasbind". En av mine franske (og ekstremt vinkyndige) venninner hater Rhone-viner, for hun mener de er "bretty".

Og brett blir det kanskje mer av i vin, for en grunn til å svovle vinene er å hindre at brett forsyner seg av vinen og lager stink. Men naturvinenens frammarsj blir det mindre og mindre fri svovel i vinene, og det passer brettanomyces ganske så bra.

For min del er jeg svært fornøyd med at det jeg skrev i det sjette og siste kapitlet i boka vår The Aesthetics of Wine, passer fint inn med disse funnene. Denne delen var sikkert med i grunnlaget for at Jancis Robinson omtalte boken vår som 'fascinating and extremely well informed'. (De som vil lese mer kan jo også prøve denne lenken).

BSA på Queen's College Oxford

Det forrige innlegget måtte jeg nesten legge ut før jeg fikk ordnet med egne bilder. I innlegget brøt jeg sammen og tilsto at jeg ikke hadde mot til å be noen ta bilde av meg sammen med Jancis Robinson, for det ville jo bare avsløre at jeg var aldri så lite starstruck. Da får mitt eget dårlige bilde fra tilskuerplass gjøre nytten (se over - Jancis til høyre).

Jeg har vært flere ganger på Oxbridge colleges, men aldri før bodd der. Jeg fikk et rom med utsikt mot High Street. Det var OK, men det er andre fasiliteter som imponerer mer. Et eksempel er the dining hall (se under).

Det er jo er jo en opplevelse i seg selv å skue min blanke isse i sentrum av slik prakt, men de fleste vil vel foretrekke å se mer av selve rommet:

Hva slike omgivelser gjør med folk som vanker der til daglig vet jeg ikke, men jeg kan jo gjette meg frem til noe av det. For min del har jeg sett nok Morse og Lewis - og nå sist Endeavour - til at jeg ikke føler meg 100% trygg i slike omgivelser.

Men jeg vil tro det er lett å venne seg på omgivelsene. Da jeg var student i England, 1988-1993, dro jeg ofte til Oxford på lørdagene for å vandre rundt i byen og se meg om på Blackwell's Bookshop. Det var ingen ulempe med arkitekturen heller, som på bildet under - mot de indre delene av Queen's College.

Og delene ut mot High Street er heller ikke å forakte akkurat - se under.

Her har folk som Rowan Atkinson, Tim Berners-Lee, Jeremy Bentham, Henry V - Konge av England - og mange andre - oppholdt seg som studenter. De fleste hadde nok gode forutsetninger for å bli noe her i verden før de kom dit (som prinsen for eksempel), og utvelgelsen av studenter er streng. Dertil kommer de stimulerende intellektuelle forholdene når man først har passert nåløyet - og den harde faglige disiplinen. Det betyr at det slettes ikke er enkelt å kunne avgjøre om de fysiske omgivelsene har noe å si - men det er vel ingen dristig tese å fremme at det å vandre her til daglig må kunne styrke selvtilliten?

Hvorfor gikk jeg ikke der selv - eller på et annet Oxbridge College? Jeg fikk tak i søkepapirer til Balliol College da jeg studerte i Trondheim etter å ha blitt oppfordret av en foreleser. Men det kostet dyrt og jeg hadde ikke penger. Senere, da jeg fikk stipend fra The British Council, kunne jeg ha søkt meg dit med andres penger, men jeg ble rådet til å holde meg unna. Det å gå på tvers av disiplinene (som jeg la opp til) var ikke nødvendigvis noe man satte pris på ved Oxbridge - som andre også hadde oppdaget.

Ikke vet jeg om de ville tatt imot meg heller.

Møte med Jancis - som likte boken

Fra fredag til søndag sist uke var jeg i Oxford på British Society of Aesthetics (der jeg er medlem) årskonferanse i Oxford - på Queen's College i High Street (bildet). Det store dette året - fra min synsvinkel - var at de hadde invitert alle vinnerders heltinne: Jancis Robinson, MW OBE.

Som leserne av denne bloggen vet burde dette være noe for meg. Da jeg så at Jancis (det er så få som heter det, at alle i vinverdenen vet hvem det gjelder bare på fornavnet) skulle snakke om "The Aesthetics of Wine and Grapes" tok jeg kontakt. Jeg fikk også forlaget til å sende henne et eksemplar av boken. Hun satte pris på dette, ikke minst siden boken vår, The Aesthetics of Wine, var så relevant for oppdraget hun fikk.

Oppdraget var å gi "The Empson Lecture" - som Jancis selv på sitt nettsted: 'Every year they ask an outsider, a supposed expert in a related field, to deliver the Empson lecture given in honour of the literary critic and poet Sir William Empson'. Det skal ikke legges skjul på at det har vært krevende å få aksept på at vin er et estetisk felt, og jeg vil hevde at jeg har gjort en drabelig innsats for dette. Når så Jancis blir invitert til å gi "The Empson Lecture", så vil jeg erklære: SEIER! Jancis var så 'thrilled that wine was considered a worthy subject to join these established art forms' at hun aksepterte på flekken.

Hun begynte med å si at 'I must thank, even if I can't pronounce, Ole Martin Skilleas, who is here today and who kindly sent me the fascinating and extremely well-informed book he wrote with Douglas Burnham'. Det er lenge siden jeg har vært så stolt! Når Jancis - redaktøren av vinbibelen The Oxford Companion to Wine (840 sider i tre spalter) - sier 'extremely well informed' da betyr det noe.

Innlegget var organisert rundt vår introduksjon til boken, og hun viste stadig til oss. Det var det jeg vil kalle en god ettermiddag. 

Jeg fikk anledning til å snakke med henne i forkant av innlegget, og ute på High Street mens hun ventet på bussen hjem. Jeg fikk meg ikke til å be noen ta bilde av oss, og minnebrikken i kamera spiller uansett ikke på lag i dag - så noe "bevis" på at jeg har møtt Jancis foreligger ennå ikke.

Boka har kommet!

Det vil si: den har vært tilgjengelig fra Amazon.co.uk siden 20. juli, og på Kindle siden 4. juni, men det var først på fredag jeg fikk den i hendene selv. (Trykk gjerne på bildet for å få et godt inntrykk av det. Denne har de vært heldig med!)

Det har blitt en flott trykksak! Høye produksjonskvaliteter, og så er det innholdet da. Der er jeg ikke helt objektiv, naturligvis, men jeg er stolt over resultatet. Om andre og relevante personer tar seg bryet med å sette seg inn i det vi har lagt fram vet jeg jo ikke, men ved denne utgivelsen har vi gjort vårt. Vi kan heretter vise til boken, og det har jeg jo allerede gjort ved flere anledninger.

Den er kostbar. Prisen er på Grand Cru nivå, og står derfor i stil med innholdet mener nå jeg. Men enten man bedømmer den etter prisen, eller etter omslaget, så er dette et kvalitetsprodukt!

Titanic

Jeg er ganske ofte i Stoke-on-Trent, der min medforfatter bor. Vi har vært venner siden sent 80-tall, og tok doktorgraden i filosofi samme år, giftet oss samme år og fikk barn samme år. Nå skal jeg dit igjen for å lage index til boka vår - samtidig som det er 100 år siden Titanic sank. Det er en sammenheng her.

For Stoke har også "æren" av å ha fostret kapteinen på Titanic, Edward Smith. Det markeres ikke på annen måte i det daglige enn at det lokale ølet, som er svært godt, heter Titanic. Jeg liker deres bitter, men det er kanskje stout'en som er best, så den får pryde innlegget. Den inntar jeg helst på The White Star i Stoke.

Nå var det ikke først og fremst det jeg skulle bibringe allmenheten. Det var det lille verset min mormor lærte meg om Titanic og Kaptein Smith. Mormor var født i 1896 (d. 1988) og var den eneste av mine besteforeldre jeg møtte (farmor døde i 1919, for eksempel). Det gikk som så:

Titanic ut på havet gikk
Titanic støtte på en fleskebit
Å den kaptein Smith han var en skitt
Til å styre Titanic

Omslagsbildet

I skrivende stund jobber jeg med "proofs" til boka over. Det betyr siste sjanse til å endre noe - trykkfeil, feilsettinger, faktafeil - før boka blir trykket. Jeg har funnet mange ting som må rettes opp, så det er nyttig arbeid. Til uka skal vi lage indexen, og om en uke nøyaktig sender vi alt fra oss. Da er det siste runde hos forlaget før boka kommer ut - det ser ut som forlaget mener det blir juli. Kanskje til jeg blir femti?

Proofreading er en slitsom jobb. Jeg ble ferdig skjærtorsdag rett før middag. Som nevnt er formålet å finne trykkfeil som må lukes ut - det er for sent å gjøre noe substansielt med den. Men ville jeg gjort det dersom jeg hadde hatt mulighet?

Noen endringer hadde jeg vel tatt dersom jeg hadde et par uker på meg, men i det store og hele er jeg svært fornøyd. Ofte følte jeg en trang til å understreke eller sette utropstegn i margen - og det tar jeg absolutt som et godt tegn.

Omslagsbildet (over) er det forlaget som har bestilt og fått laget. Dette med intersubjektivitet og triangulering er sentrale poenger, og at kompteanse bygges i sosiale fellesskap. Dette blir aksentuert av bildet, og dertil syns i alle fall jeg at det er ganske lekkert.

Hva syns leserne?

Smaksnotater som fenomen

Jeg poster en del smaksnotater her på bloggen. De avviker en del fra mye av det som ellers leveres i aviser, magasiner og på nettet. Som oftest er de mindre detaljerte - med færre frukter, mineraler og slikt - og gjerne handler de mer om totalinntrykket av vinen.

Jeg smaker vin i flere ulike sammenhenger. Mest får jeg ut av en vin jeg drikker i heimen. Gjerne er det mat på bordet (jeg liker vanligvis ikke noe særlig å drikke vin uten mat), og vinen utvikler seg over tid og kan overraske etter en time eller to - i begge retninger.

Aller mest får jeg ut av vinen dersom jeg smaker den med andre entusiaster og det ikke er mange viner vi skal gjennom i løpet av kvelden. Diskusjonen fører oppmerksomheten inn på forhold ved vinen man først ikke hadde lagt merke til, eller noen setter den inn i en sammenheng man ikke selv hadde tenkt på. Det er særlig slik man bygger kompetanse.

Det skjer også i Vitis Bergensis sammenheng. Her får man som oftest viner servert i sammenheng, og kontrasteringen med andre viner som ligner eller har andre fellestrekk bidrar til å konsentrere oppmerksomheten på en god måte.

Noen ganger smaker jeg vin i større sammenhenger. En importør viser sine viner, eller jeg deltar på Vinmonopolets halvårlige smaker i Grieghallen. Her faller nytten av notatene og av erfaringen en god del. I løpet av et lite minutt - kanskje mindre - skal vinen vise sine kvaliteter for meg. I løpet av en slik seanse forsøker jeg å smake flest mulig viner for å rekke over en del.

Det er slik de fleste anerkjente anmelderne smaker vin. Det blir et snapshot av vinen, mens man i normale sammenhenger vil erfare vinen over et tidsløp - en slags film. Det avgjørende her er at vinen utvikler seg i glasset: de volatile komponentene får lengre tid på seg til å "rive seg løs" fra væsken og bli luftbårne. Det er slik vi kan dufte dem. Vinen får også økt temperaturen, og det i seg selv endrer dens egenskaper.

Det er påvist at ingen kan plukke ut flere enn fire dufter i en blanding, men det er en feilslutning å si at lange smaksnotater derfor med nødvendighet må være oppspinn. For det første er mange adjektiver forsøk på å "ringe inn" en duft eller en smak som ikke så lett lar seg beskrive. For det andre endrer vinen seg i glasset - ofte ganske fort. Dessuten foregår smaking i en sekvens. Først dufter man på vinen uten å snurre på glasset, og det kan være aromaer her som ikke viser seg senere. Det samme gjelder selvsagt duften etter at glasset er snurret eller agitert på et annet vis. Deretter kommer vinen i munnen, og mye av det man oppfatter som "smak" er retronasal olfaksjon. Alt dette gjør at selv et typisk hastig notat i en stor smaking egentlig er en tre-fire inntrykk av en vin. Hvert av disse kan legitimt inneholde opptil fire elementer.

Dette betyr ikke at man ikke hiver inn noen ekstra adjektiver for å "vise" hvor finstilt ens persepsjon er. Mye kan vel kanskje også legges til ut fra hva man forventer fra vinen ut fra "læreboka".

Men alt i alt har jeg ut fra erfaring kommet til at jeg legger moderat vekt på smaksnotatene til fremtredende vinjournalister. Viner kan forandre seg fort i flaske, og det er også betydelige forskjeller mellom flaskene. Poengene har fått mye og fortjent pryl i opplyste kretser, men når du kjenner vintypen og leser poengene kan du lett orientere deg. Særlig dersom du har kalibrert deg i forhold til journalisten ut fra hva du selv har bragt i erfaring gjennom å smake de samme vinene som journalisten.

Ferdig!

I går leverte Douglas Burnham og jeg manuskriptet til The Aesthetics of Wine til forlaget vårt, Wiley-Blackwell. Skrivingen har opptatt det meste av tiden min lenge, men aller mest de siste månedene.

Vi er svært fornøyde med resultatet. Det har tatt sin tid fra idéen ble unnfanget og til vi ble ferdige, men vi har trengt tiden også. Ikke minst har vi lært svært mye på dette, og vi håper de som leser boka vil lære litt av oss også.

Nå går manuset gjennom "kverna" hos forlaget, med redigering, kvalitetskontroll, og alt annet. Jeg håper de ikke teller ordene så nøye, for grensen som står i kontrakten ble overskredet med ganske nøyaktig 30%. Hvis forlaget mener det vi har skrevet er for dårlig kan de trekke seg, men det vil overraske mye om de gjør det. Vi var heldige som fikk kontrakt med et av de aller best ansette akademiske forlagene, men ulempen er at de vil selge den bare i innbundet utgave for å skvise de bibliotekene som fremdeles kjøper bøker. Det betyr færre lesere for oss, dessverre, men som forfatter kan jeg kjøpe bøker billigere og interesserte kan henvende seg til meg når den foreligger.

Når blir den å få kjøpt? Jeg aner ikke, men tipper til sommeren. (Foto: Gunnar Karlsen)

Sist uke

I uka som gikk ble det ingen oppdateringer på bloggen. Jeg var først på et interessant møte i Oslo (mandag) og resten av uken i England. En stor del av det jeg foretok meg vil inngå i boka som jeg skriver sammen med Douglas Burnham. På bildet jobber vi med boka i spisestua til Douglas i Stoke-on-Trent.

Måten vi arbeider på krever en høy grad av samforstand. Begge skriver på alle kapitlene, selv om det ikke alltid er 50/50, og da kan det være greit å "snakke seg sammen" underveis - og ikke bare lite på e-post og korte samtaler på telefon. Vi laget skisser på alle resterende deler, og hamret ut det meste av de kapitlene vi allerede har skrevet på. Vi har godt håp om å rekke deadline 1. oktober.

Hvis alt går som jeg håper kommer det flere oppdateringer på bloggen denne uka, blant annet om Meursault 2007 og DRC.

Vin, pris og preferanser

Mer enn to år etter at artikkelen ble publisert i Journal of Wine Economics har Aftenposten konklusjonene som nyhetssak på nettsidene i går (og i økonomiseksjonen av den trykte utgaven). Hva det dreier seg om? Jo, om dyre viner smaker bedre enn billige. Hvem er dommerne? 506 "vanlige" mennesker som har smakt 523 viner blindt, og uten å vite hvor mye de kostet.

I overskriftene er det mest fristende å bruke snobberi som tema, og "vise" at dyre viner "egentlig" ikke er bedre enn billige. Men data viser ikke dette. For å kopiere fra forskningsartikkelen:

"For individuals with wine training ... we find indications of a non-negative relationship between price and enjoyment".

Eller sagt på norsk og uten rare konstruksjoner som "non-negative" (som betyr "positiv"): dyrt er best såfremt du kan noe om vin. Men hovedkonklusjonen står: hvis du ikke kan noe særlig om vin, så vil du like de billige vinene bedre enn de dyre.

Men kunnskap og utvidet erfaringsgrunnlag endrer preferanser, og framfor alt endrer det hva man legger merke til. Hvis man ikke bryr seg noe særlig om hva man drikker eller spiser så er det man kjenner det beste. Det er det som gir gjenkjennelse og trygghet ("dette liker jeg").

Vin oppfattes multi-modalt, det vil si gjennom flere sanser samtidig. En av de viktigste er luktesansen, og skal man ha utbytte av den i vinsmaking må man gjøre mye med vinen. Skvulpe den i glasset, stikke nesen nedi, blande den med luft i munnen - og så videre. Det er grunn til å tro at mange uten trening i vinsmaking ikke får dette med seg, og dermed har de tilgang til et annet og mer forringet objekt enn de kunne hatt. Dette tar den forskningen som Aftenposten viser til ikke hensyn til.

Jeg og min medforfatter Douglas Burnham skriver nå om dette og mange andre relaterte spørsmål i forbindelse med skrivingen av en felles bok som trolig vil hete The Aesthetics of Wine (flere artikler har vi publisert, og andre er underveis).