Makro-, Meso- og Mikroklima

Jeg bruker ikke å sitere mye her på bloggen, men her er et unntak. 

Det har irritert meg, til dels også ganske mye, at vinfolk i Norge (men ikke bare i Norge) misbruker uttrykket "mikroklima." Kanskje det er fordi det ikke dyrkes noe særlig med vin her at det er så utbredt å bruke "mikro" for "meso," og at uttrykkets egentlige referanse derfor er ganske irrelevant for de fleste? I alle fall har vi her et sitat fra Julia Hardings "Wine Boot Camp" på Jancisrobinson.com. Kanskje det hjelper? (Bildet: Et mikroklima.)

As the prefixes macro- (large or large-scale), meso- (middle or intermediate) and micro- (small) suggest, macroclimate, also referred to as regional climate, refers to the climate of a region or area that could be on a scale of tens or hundreds of kilometres.

Microclimate is the climate within a defined and restricted space, a term used for example to refer to a specific part of a vine canopy. This word is frequently misused to refer to a much bigger area such as an entire vineyard, when mesoclimate would be more appropriate. The latter covers an area between macroclimate and mesoclimate in scale, typically tens or hundreds of metres.

Microclimate is the most used, and misused, of the three.

                                                (Julia Harding, Master of Wine)

Kjellerviner i mars

2005 Domaine Louis Boillot et Fils Nuits St. Georges 1er Cru Les Pruliers

Drukket over to dager. Dette er jo årgangen som bare gir og gir, og tross alderen et førstevalg når jeg skulle finne en flaske å drikke alene over to dager. 18 år, og ingen fare - mente jeg - for kollaps med en dag i åpnet flaske. Første dag: Fortsatt god dybde i fargen, ja faktisk litt (mørk) fiolett. Duft av møbelpolish og tyttebær. I første fase var vinen som delt i to nivå: Et underliggende nivå med myk og deilig fruktighet, og et øvre nivå med pågående friskhet og et driv som går gjennom vinen helt til ettersmaken. Fortsatt ungdommelig ja, tross alder og klar modning. Med tid i glasset ble vinen mer komplekst sammensatt, og de to nivåene ble ett. Neste dag (oppbevart på 18 grader under egen kork) er den ganske som dagen før. Kanskje noe mer harmonisk, men lett å kjenne igjen. Enestående vin! (Bildet: Louis Boillot og sønn Clément)

92/100

Ch. Haut-Monplaisir Cahors Tradition 2010

Malbec er mørke saker. Helt konkret, og alderen gjør liten forskjell. Duften gir også assosiasjoner til mørke bær, særlig bjørnebær. Stram, men ikke brutal. Dyp, men ikke dyster. Med tid i glasset slipper noen blaff av modne røde bær - bringebær - gjennom. Solid matvin i perfekt balanse. De fine tanninene ligger bak som en bass. Perfekt til steak frites. Denne cuvéen er bare nummer tre i produsentens hierarki, men en flott matvin. 

87/100

2010 Georg Mosbacher Forster Freundstück Riesling Großes Gewächs

Gyllen som en giftering, men med et ørlite grønnskjær. Kompleks duft med kalk, mango, bakt sitron, fennikel og mye annet jeg ikke helt kan fange i ord. Den slår meg først som litt streng i munnen, men det er nok 2010-syren som gjør seg bemerket. Med tid i glasset blir det bedre, og her spiller nok temperaturen størst rolle. Aromaene blir mer florale, og syren demper seg noe. Likevel er dette en vin som i for stor grad er dominert av syren, så den når ikke så høyt opp som enkelte andre og mindre nådeløse årganger. Mine høye score er mye på basis av den fabelaktige duften. 

88/100

2014 Jean-Yves Devevey Bourgogne Hautes-Côtes de Beaune Les Champs Perdrix Blanc

Fortsatt ganske lys på fage. Duften er typisk hvit burgunder, med sitrus og litt hasselnøtt. Man merker lite til noe eik. Fint harmonisk også i munnen, og den tydelige syren som flasken vi drakk i fjor var preget av, har glidd fint inn i smaksbildet. Likevel, eller kanskje derfor, har vinen mistet noe av nerven. Harmonien råder, men jeg tipper denne vinen har snudd og er på en kurve nedover. Uansett et strålende kjøp for 300 kroner i 2020.

85/100

2020 Mas Combarèla "Ode aux Ignorants" (Terrasses du Larzac) kr 401

(Advarsel: Name-dropping kan forekomme!) Denne vinen kjøpte jeg på anbefaling fra Jancis Robinson da vi møttes til kaffe i september. Vi kom i prat om ferier i Languedoc. Jancis og familien har et sommersted ikke så langt fra Carcassonne, og vi har ofte feriert i Herault litt lengre mot øst og Middelhavet. Gitt vår felles vininteresse kom vi også inn på lokale viner, og at disse snart er de eneste "uoppdagede" og prisgunstige i hele Frankrike. Og ja da: Jancis har peiling på vin. Denne produsenten holder til i "vår" del av Languedoc, like ved der vi ofte har vært og padlet i Herault. Sammen med Faugères er dette kanskje det mest lovende vinområdet i Languedoc, på skråninger med kjølig luft som kommer ned fra høyere områder like bak vinmarkene om natten. Svært mørk rød vin, med litt friskere farge ute i kanten. Kompleks duft med mørke bær og tørkede urter. Fabelaktig munnfølelse der frukt og struktur er i en så sømløs harmoni at jeg kanskje aldri har opplevd noe lignende i en såpass ung vin. Tanninene er så fint oppløst at det er helt utrolig i en så ung vin. Frukten, fylden, harmonien! Drueblandingen er oppgitt til å være "Syrah stort sett, Carignan, Grenache." Dessverre utsolgt i Bergen, men jeg kjøper gjerne en six-pack om anledningen byr seg (om du er i Oslo, Sandnes, Trondheim osv. med bil, så ta kontakt!) Finnes på de fleste spesialpol, men ikke Bergen. 

Jancis var på besøk der sist sommer, og det kan du om lese her. (Les Ignorants er en tegneserie om vin som inspirerte Olivier Faucon til å begynne med vinproduksjon i Languedoc.)

91/100

Ole Martins 100-poengskala med beskrivelser

Helt ekstraordinær (96-100 points)

Enestående (90-95)

Meget god til utmerket (85-89)

God (80-84)

På det jevne (75-79)

Under pari (70-74)

Ligg unna (50-69)

The Oxford Companion to Wine, 5th ed.

Dette storverket har nå kommet i sin femte utgave. Naturligvis bedre og mer omfattende enn før. 4.100 artikler, derav 272 nye. Etter eget utsagn har nå Jancis Robinson (73) gjort mindre av endringene enn kompanjong Julia Harding, så nå er det Harding som står først blant redaktørene. 

Dette er og forblir stedet man slår opp noe man behøver kunnskap om innen vin. Fra dypt under bakken til etiketten på flasken: Det skal godt gjøres å finne noe med tilknytning til vin som ikke her er fyldig omtalt av de mest fremstående fagfolkene på et bredt spekter av områder. 

Jeg er selvopptatt nok til at det første jeg sjekket var om mitt navn fremdeles figurerte i boken. Og det gjør det. Da kom jeg fort til min beslutning:

Konklusjon: Klar anbefaling! 

På plass

Den fjerde utgaven av "The Greatest Wine Book Ever Published" har kommet ut, og der - på sidene 551-552 står mitt navn. Det er Jancis Robinsons The Oxford Companion to Wine, selvsagt. Et referanseverk med en bredde og en dybde som utfordrer fatteevnen.

Jancis er redaktør sammen med Julia Harding, men de har ikke skrevet alt selv.

Dessverre er vel ikke posisjonen til Douglas Burnham og jeg korrekt gjengitt - men pytt. Det å komme i dette oppslagsverket er i alle fall en skikkelig anerkjennelse av The Aesthetics of Wine. Den er, som før nevnt her på bloggen, til salgs direkte fra Wiley til pene £22. Det er en god del bedre enn Amazon som krever £68.

Vinskurken viser nye sider

- ikke bare en eller to, han viser seg som en rounded personality gjennom aromahjulet over. (Klikk på bildet, så får du et større).

Skurken det er tale om heter brettanomyces (eller bare "Brett" blant kjennere), og er kjent som kilden til uønskede dufter av dritt/fjøs/stink - og lignende - i vin. Men nå viser forskning ved University of California at Davis - en av de fremste ønologiske institutt i verden - at svært mye aroma kommer fra virksomheten til denne gjærsoppen, og langt fra bare dette som kan beskrives som "dritt". Det er en ny retning fra miljøet ved Davis, som så langt har betraktet brett som kun ødeleggende.

Det må fremheves at forskningen ennå ikke er publisert, men de funnene som er gjort virker solide nok til å gi noen hver grunner til å revurdere en del oppfatninger om aroma i vin, og hvordan aromaene har blitt til.

Fra før er det kjent (men ikke i særlig vide kretser) at av de flyktige (volatile) molekylene som er i vin, er omtrent 60% generert av planten og de overlever gjæringen, og resten kan tilskrives gjærsoppenes avfallsstoffer. Det vil si, forholdstallene er vel i ferd med å bli revurderte as we speak.

I alle fall fant forskerne på Davis, med Lucy Joseph i spissen, at 17% av stammene av brettanomyces som de undersøkte hadde positive virkninger på vinens aroma. Det er ikke overraskende for alle, for noen mener jo at brett er en del av deres terroir - det gjelder blant annet noen kjente produsenter i Frankrike. Noen hevder jo at de kjente aromaene for Syrah fra Nord-Rhône skyldes forekomster av brett i disse områdene. En av produktene til brett er molekylet som heter 4-EP, og duften beskrives gjerne som "gasbind". En av mine franske (og ekstremt vinkyndige) venninner hater Rhone-viner, for hun mener de er "bretty".

Og brett blir det kanskje mer av i vin, for en grunn til å svovle vinene er å hindre at brett forsyner seg av vinen og lager stink. Men naturvinenens frammarsj blir det mindre og mindre fri svovel i vinene, og det passer brettanomyces ganske så bra.

For min del er jeg svært fornøyd med at det jeg skrev i det sjette og siste kapitlet i boka vår The Aesthetics of Wine, passer fint inn med disse funnene. Denne delen var sikkert med i grunnlaget for at Jancis Robinson omtalte boken vår som 'fascinating and extremely well informed'. (De som vil lese mer kan jo også prøve denne lenken).

BSA på Queen's College Oxford

Det forrige innlegget måtte jeg nesten legge ut før jeg fikk ordnet med egne bilder. I innlegget brøt jeg sammen og tilsto at jeg ikke hadde mot til å be noen ta bilde av meg sammen med Jancis Robinson, for det ville jo bare avsløre at jeg var aldri så lite starstruck. Da får mitt eget dårlige bilde fra tilskuerplass gjøre nytten (se over - Jancis til høyre).

Jeg har vært flere ganger på Oxbridge colleges, men aldri før bodd der. Jeg fikk et rom med utsikt mot High Street. Det var OK, men det er andre fasiliteter som imponerer mer. Et eksempel er the dining hall (se under).

Det er jo er jo en opplevelse i seg selv å skue min blanke isse i sentrum av slik prakt, men de fleste vil vel foretrekke å se mer av selve rommet:

Hva slike omgivelser gjør med folk som vanker der til daglig vet jeg ikke, men jeg kan jo gjette meg frem til noe av det. For min del har jeg sett nok Morse og Lewis - og nå sist Endeavour - til at jeg ikke føler meg 100% trygg i slike omgivelser.

Men jeg vil tro det er lett å venne seg på omgivelsene. Da jeg var student i England, 1988-1993, dro jeg ofte til Oxford på lørdagene for å vandre rundt i byen og se meg om på Blackwell's Bookshop. Det var ingen ulempe med arkitekturen heller, som på bildet under - mot de indre delene av Queen's College.

Og delene ut mot High Street er heller ikke å forakte akkurat - se under.

Her har folk som Rowan Atkinson, Tim Berners-Lee, Jeremy Bentham, Henry V - Konge av England - og mange andre - oppholdt seg som studenter. De fleste hadde nok gode forutsetninger for å bli noe her i verden før de kom dit (som prinsen for eksempel), og utvelgelsen av studenter er streng. Dertil kommer de stimulerende intellektuelle forholdene når man først har passert nåløyet - og den harde faglige disiplinen. Det betyr at det slettes ikke er enkelt å kunne avgjøre om de fysiske omgivelsene har noe å si - men det er vel ingen dristig tese å fremme at det å vandre her til daglig må kunne styrke selvtilliten?

Hvorfor gikk jeg ikke der selv - eller på et annet Oxbridge College? Jeg fikk tak i søkepapirer til Balliol College da jeg studerte i Trondheim etter å ha blitt oppfordret av en foreleser. Men det kostet dyrt og jeg hadde ikke penger. Senere, da jeg fikk stipend fra The British Council, kunne jeg ha søkt meg dit med andres penger, men jeg ble rådet til å holde meg unna. Det å gå på tvers av disiplinene (som jeg la opp til) var ikke nødvendigvis noe man satte pris på ved Oxbridge - som andre også hadde oppdaget.

Ikke vet jeg om de ville tatt imot meg heller.

Møte med Jancis - som likte boken

Fra fredag til søndag sist uke var jeg i Oxford på British Society of Aesthetics (der jeg er medlem) årskonferanse i Oxford - på Queen's College i High Street (bildet). Det store dette året - fra min synsvinkel - var at de hadde invitert alle vinnerders heltinne: Jancis Robinson, MW OBE.

Som leserne av denne bloggen vet burde dette være noe for meg. Da jeg så at Jancis (det er så få som heter det, at alle i vinverdenen vet hvem det gjelder bare på fornavnet) skulle snakke om "The Aesthetics of Wine and Grapes" tok jeg kontakt. Jeg fikk også forlaget til å sende henne et eksemplar av boken. Hun satte pris på dette, ikke minst siden boken vår, The Aesthetics of Wine, var så relevant for oppdraget hun fikk.

Oppdraget var å gi "The Empson Lecture" - som Jancis selv på sitt nettsted: 'Every year they ask an outsider, a supposed expert in a related field, to deliver the Empson lecture given in honour of the literary critic and poet Sir William Empson'. Det skal ikke legges skjul på at det har vært krevende å få aksept på at vin er et estetisk felt, og jeg vil hevde at jeg har gjort en drabelig innsats for dette. Når så Jancis blir invitert til å gi "The Empson Lecture", så vil jeg erklære: SEIER! Jancis var så 'thrilled that wine was considered a worthy subject to join these established art forms' at hun aksepterte på flekken.

Hun begynte med å si at 'I must thank, even if I can't pronounce, Ole Martin Skilleas, who is here today and who kindly sent me the fascinating and extremely well-informed book he wrote with Douglas Burnham'. Det er lenge siden jeg har vært så stolt! Når Jancis - redaktøren av vinbibelen The Oxford Companion to Wine (840 sider i tre spalter) - sier 'extremely well informed' da betyr det noe.

Innlegget var organisert rundt vår introduksjon til boken, og hun viste stadig til oss. Det var det jeg vil kalle en god ettermiddag. 

Jeg fikk anledning til å snakke med henne i forkant av innlegget, og ute på High Street mens hun ventet på bussen hjem. Jeg fikk meg ikke til å be noen ta bilde av oss, og minnebrikken i kamera spiller uansett ikke på lag i dag - så noe "bevis" på at jeg har møtt Jancis foreligger ennå ikke.

Vin og mat

Verdens undergang har visst blitt utsatt enda en gang, så jeg må skuffe de som hadde håpet at gårsdagens innlegg på bloggen ble det siste.

Som sertifisert vinnerd blir jeg ofte spurt om å matche mat og vin. Det er et vanskelig emne. Noen få ganger har jeg - mer på grunn av hell enn kunnskap - kommet opp med kombinasjoner som har vært helt fabelaktige. Det vanlige er at det går bra, og med mindre det er mørkt kjøtt er det svært ofte hvitvin som kommer nærmest optimum. Men som så ofte ellers er det Jancis Robinson som sier det best i Financial Times:

I suspect that we all have miniature computers in our heads that, unbeknown to us, steer us towards suitable combinations of food and drink. And if by some terrible chance we happen to have a wine in our glasses that just does not go with what we are eating, what is the worst that can happen? Nothing tragic or world-shattering, that’s for sure. It’s remarkable what a mouthful of something absorbent and neutral such as bread and a sluice of water can achieve between mouthfuls.