Vanning av vinmarker

Berømte Château Lafleur annonserte 24. august at de forlater Pomerol. Ikke sånn at de røsker opp vinplantene og flytter til andre marker, men de forlater AOC Pomerol med hele regelverket som hører til. Årsaken er klimaendringer og vannstress, og det de mener er for strenge regler tilpasset et annet klima. Fra neste år er deres vin ikke lenger en Pomerol, selv om det er der eiendommen ligger, men en Vin de France - fransk bordvin, altså. Jeg tipper de vil selge på navnet, så noen krise blir det ikke. 2015-årgangen går for over 16.000 kroner på polet, og den mye svakere 2021 for omtrent det halve. (Bildet: vannstresset Merlot i Bordeaux i august 2022 - årgangen er i fokus for spesialslippet i november.)

Aller helst ville de endret reglene for AOC Pomerol slik at de kunne plante mindre tett, at det ble lov til å dekke bakken med organisk materiale, lavere plantehøyde, og ikke minst: tillate begrenset og kontrollert vanning med ressurser utenfra det etablerte vannsystemet. I Bordeaux har vanning vært tillat de i flere årganger i de senere årene, men tillatelsene kommer sent og ofte for sent. 

Det er selvsagt vanningen som er det mest kontroversielle punktet. En vinmaker og en planteforsker fra Israel argumenterer for at Burgund og Bordeaux bør bite det i seg, og tillate vanning. Argumentene er gode, for plantene ødelegges gjennom vannstress, og de som dyrker vindruer i Midt-Østen vet alt om vannstress. 

To briter argumenterer for at det ikke er så enkelt å legge inn vanning for vinmarkene i Bordeaux og Burgund. De minner om at en suksessformel i Bordeaux har vært tett planting på veldrenert jord. Dette tvinger røttene lengre ned, og konsentrerer druene og fører til høyere kvalitet. Men de er helt åpne om at det er et behov for vanning. 

Kostnadene er ett argument mot vanning. De eneste systemene som kan være skånsomme mot vannressursene og gunstige for kvaliteten leverer vannet under bakken og der det gjør best nytte. Disse systemene er så dyre at bare slott som Lafleur kan ha råd til det. 

Men vannressursene er det sterkeste argumentet. Å bruke vannressurser fra elver og annet vil kreve store reservoar. Disse vil i sin tur kreve at vannet ikke bare siger sin veg gjennom bakken, og både i Burgund og i Bordeaux er det porøs grunn. Det å tette reservoarene er igjen svært kostbart. Siste alternativ, å bore etter vann, vil senke grunnvannspeilet. Det er akkurat det man ikke skal, for da vil vinplantene streve ennå mer med å finne vann i grunnen. 

Det skal visst ikke være enkelt. 

Produsentbesøk i 41 grader pluss - del 2

Etter omvisning i produksjonslokalene hos Clos de Gravillas, se forrige del av dette innlegget, så var det tid for smaking i det som kanskje kunne kalles presserommet. Hjemmekoselig var det, med hunden Selma som kom tuslende og fikk kos og la seg til med oss. (Bildet. John Bojanowski, jeg, og Selma i forgrunnen. I bakgrunnen luftkjøleren som gjorde det fristende å holde på riktig lenge.)

Her er lenken til det første innlegget fra besøket.

Her er lenken til det siste innlegget fra besøket.

Mye tid gikk med til å vurdere hvilke viner vi skulle smake. Utvalget av cuvéer er betydelig, og det har økt de senere årene. Grunnen er at kundene ønsker det, sier John. Det er lettere å selge seg inn til importører, distributører og restauranter når man har flere ulike produkter i porteføljen. Fristelsen til å smake alt var stor, men en kan jo ikke fråtse når alt en planlegger å kjøpe med seg er en six-pack for ferien. 

Utvalget i Norge er nå utvidet til fem cuvéer, og notater på flere av disse vil vel komme her i tidens fylde. Her følger først og fremst noe stoff om området (som har søkt om å bli egen AOC) og druetyper med videre. 

Eiendommen har 9 hektar med vinmark på ca 270 moh mellom landsbyene St. Jean de Minervois og Cazelles. Jordsmonnet ser man på bildet over som er kreditert "John B" på Tripadvisor. (Jeg ser ikke bort fra at det er "vår" John Bojanowski.) 

Kommunen St. Jean er kjent for en av de minste AOCene: Muscat de Saint-Jean-de-Minervois, en søtvin jeg før har omtalt på bloggen - særlig den laget av Anne Gros (mer kjent for sine burgundere). Også John og Nicole lager en slik, samt en som ligner, men var ikke derfor de kom hit selv om landsbyens kjernevirksomhet er denne vintypen. 

Jeg har feriert i området siden 2008, og dette platået er forblåst, tørt og karrig. Kvaliteten i vinene har to nøkkelforutsetinger: Det kalkholdige jordsmonnet som gjør det mulig for plantene å hente fuktighet dypt i grunnen, og den kjølige luften som synker ned fra Montaigne Noir på kveld og nattestid. 

Nicole sørger for økologisk sunne vinmarker, blant annet ved å plante frukttrær rundt vinmarkene, og å dekke bakken med blomster, grønnsaker og gress for å holde på fuktigheten og sikre et mangfoldig jordsmonn. 

Og apropos jordsmonn (se bildet over): De søker for å bli en egen AOC! Søknaden har kommet langt, etter det jeg forstår, og det ser lovende ut. Men fransk byråkrati er en kvern som maler langsomt. Det å ha Anne Gros fra Burgund, men som driver vinbruk i nabolandsbyen også, på laget er en stor styrke. Hun og mannen Jean-Paul Tollot (cf. Tollot-Beaut) vet hva terroir er for noe, og har stor troverdighet i de rette kretsene. (John kunne fortelle at de nettopp hadde kjøpt hus ved middelhavet, og bare kom til Cazelles når det var noe å gjøre på eiendommen.)

Jeg ser nå at jeg trenger et innlegg til fra dette besøket, ellers blir dette innlegget altfor langt. Da kommer vi inn på viner og druetyper. 

Eksistensialisme

Naturvin får sertifisering - og gamle vinfeil blir som nye

Naturvin har jeg skrevet en del om på bloggen, og fenomenet ble også flyktig omtalt i The Aesthetics of Wine fra 2012. En filosofisk artikkel har jeg også forfattet om emnet i Raw: Architectual Engagements with Nature. Mange, meg selv inkludert, har klaget over at fenomenet er ganske vanskelig å få definert, og at den eneste fellesnevneren som skiller naturvin fra økologisk og biodynamisk vin er lavt svovelinnhold. 

Nå kan vi legge irritasjonen over de noe flytende grensene mellom ulike typer vin utenfor hovedstrømmen - i alle fall for franske viners vedkommende. Tidlig i april kom INAO med retningslinjer for en klassifikasjon av naturvin. Kategorien kalles Vin Methóde Nature og må i utgangspunktet være laget av håndplukkede druer som er klassifisert som økologisk eller biodynamisk dyrket. Gjæren kan ikke være innkjøpt, og vinen må være fri for tilsettinger og ikke være behandlet med fysisk inngripende midler som spinning cone, oppvarming, og slikt. Kjøling, derimot, er tillat. Kanskje også nødvendig, gitt at disse vinene ikke blir behandlet med utfelling eller filtrering. Derfor er det lett for at de begynner å gjære på ny dersom temperaturen øker. Et litt pinlig faktum er at det er ganske energikrevende å sørge for at naturviner ikke blir ødelagt. 

Dermed kommer vi til det springende punkt. Svovel, eller sulfitter - for å bruke en mer presis benevnelse. Det er her natuviner skiller seg ut ved å ha ingen tilsatte sulfitter, eller bare litt tilsetning før tapning. Vin Methoóde Nature-logoen kommer i to versjoner. Den ene for viner som ikke har noen tilsatte sulfitter, og den andre for viner som har maksimalt 30 mg/l tilsatt. De som forstår seg på slikt, sier at 30 mg/l er svært lite. Når flere enn 400 produsenter har sluttet seg til denne kategorien, så tar INAO over kontrollen. Det blir jo ganske krevende. 

Sulfitter brukes jevnt over i hele mat- og drikkebranjsen som desinfisering og anti-oksidant. Et teng på at naturvin som fenomen griper om seg er at gamle vinfeil dukker opp igjen. Jeg tror jeg har lest, i gamle bøker om vin, om "ropiness" og "mousiness" men kan ikke si jeg har kommet over viner med disse feilene. Men med lite eller ingen svovel i vin dukker disse opp igjen, noe min venn Jamie Goode har skrevet om. Verd å ha i bakhodet når en drikker naturvin.

Jamie om "mousy".

Jamie om "ropy".