Gigi L'Amour

2025 Clos du Gravillas Gigi L'Amour kr 275

Muscat fra Languedoc har nesten alltid vært søt, men det markedet er dødt. John Bojanowski, vinmakeren, sa at menn brukte å drikke Pastis som aperitif, mens damene tok en Muscat. Disse generasjonene er så godt som utdødde nå,og markedet med dem. Selv har han en nesten oransjevin på Muscat som jeg har skrevet om før, blant annet her, men som ikke selges i Norge for tiden. Den har jeg kjøpt noen flasker av, og den er en stor favoritt. Senere kommer mitt inntrykk av den nye versjonen, som er laget litt forskjellig fra den årgangen som har vært til salgs i Norge. 

Nylig fikk John og kona Nicole - som har ansvaret for vinmarkene og arbeidet der - kjøpt en ny vinmark med Muscat i nærheten, en de hadde hatt i kikkerten lenge. Den ligger rett ved en canyon, men sist jeg var der var det som vanlig for varmt til å ta en tur dit. Kanskje vi neste sommer kan ta en liten utflukt til den delen av nasjonalparken? 

Navnet på denne nye vinen fra denne vinmarken, som ikke kan sertifiseres som Vin Bio før konverteringen er komplett, viser til sønnen Sasha (også kjent som Gigi) som nettopp kom hjem igjen etter å ha bodd og arbeidet i sin fars hjemland USA. 

En utfordring med å lage tørr Muscat de Petit Grains (den mest eleverte versjonen av denne druetypen), er fylde. Med À Fleur de Peau (den nesten-oransje) var det nettopp den lange tiden med skallkontakt som ga fylde og dybde nok, mens med denne er det lang tid på bunnfallet som gjør susen. 

For duften er som alltid besnærende i denne typen vin, men kanskje ikke så "over the top" som den kan være noen ganger. Floral, ja, kanskje mer sitruspreget enn jeg hadde ventet også. Urter er det definitivt, og et fint lite bittert drag som kontrollerer sødmen fint. I munnen er det total harmoni som gjelder, og det hadde jeg egentlig ikke ventet. Lekker vin med meget god lengde, og perfekt til fiskesuppe og hjemmebakte baguetter. Men det var også en fornøyelse å meditere over den sydfranske harmonien fra de ville og karrige heiene under Montaigne Noir med resten av flasken. ★★★★★

John sa han sendte fem kasser til Norge, og jeg vil definitivt kjøpe flere!

★★★★★ TOPP KJØP

★★★★ GODT KJØP

★★★ GREIT KJØP

★★ UNDER PARI

★ LIGG UNNA

Klassiske rødviner fra Herault

Her kommer flere smaksnotater fra Clos du Gravillas i sommer. Det var andre sommeren på rad at vi var der, og også denne gangen var det så varmt at det ikke fristet med noe besøk i vinmarkene (36 heller enn 41 grader, men likevel). Dessverre. En nylig innkjøpt vinmark kommer jeg tilbake til, og den har jeg virkelig lyst til å se. Den ligger rett ved en canyon i Nasjonalparken Montaigne Noir. Vinen på Muscat derfra er nå på Vinmonopolet, og den kommer det notat på når jeg får smakt den på ny her hjemme. 

Clos du Gravillas Une Ìle 2023

Cabernet Sauvignon er det ikke vanlig å bruke her i Languedoc, men her har vi 100% av sorten på en "øy i skogen." (Et unntak er Mas de Daumas Gassac ved Aniane som i sin røde vin har rundt 80% Cabernet Sauvignon.) Vinen er mørk, som man kan vente, og både saftig og fruktig på et vis som man gjerne assosierer med økologisk dyrket vin. En nydelig rødvin som koster 20 euro på døra hos familien Bojanowski. 

Clos du Gravillas Gatsby (le magnifique) 2023

Syrah dyrkes mer enn Cabernet Sauvignon på denne kanten av verden, og her utgjør den hoveddelen. Gatsby illustrerer godt hvordan John og resten av familien Bojanowski tenker om vinproduksjon. Denne vinen har så langt bare vært laget i denne årgangen, og de vil se hvordan den utvikler seg både i flasken og ute på markedet før de tar noen avgjørelse om det vil bli laget nye årganger. Fra jeg smakte den i fjor har den blitt friskere og lettere, men også da var den saftig i stilen heller enn trå og tannisk. En solid vin i en både frisk og solmoden tolkning av Syrah, men den er også den dyreste vinen de har laget med en utsalgspris på 28 euro. Kanskje det er derfor det har blitt med bare en årgang så langt? Eller rekker det å gjenoppleve de gale 20-årene en (år-)gang? (Se bak-etiketten under).

Som jeg vel har nevnt før, er Clos du Gravillas forbilledlige for å velge lette vinflasker heller en de glassmonstrene som så mange foretrekker for å fortelle kundene at dette er en påkostet vin. Det de heller gjør, er å bruke penger på Diam korker som gir vesentlig mindre risiko for at vinen er ødelagt av TCA og annet uhumsk. Korken ser du ikke før du har kjøpt og åpnet den, men den forteller deg at produsenten bryr seg mer om vinen du drikker enn statussymbolet du kjøper. 

Rosé på Terret Noir

Her følger noen notater fra besøket hos Clos du Gravillas i St. Jean de Minervois i sommer. Jeg kommer tilbake med notater på vinene produsenten har i sortimentet på Vinmonopolet når jeg får smakt disse også i heimen og ikke bare på ferie. 

Først en rosé, for snart er vel en hver tenkelig tanke om tid på terrassen langt vekke. Det er en vintype som mer enn noen annen er væravhengig. 

Clos du Gravillas "Sur la Tête de Ma Mer" 2025 (13,75 euro på døra)

Navnet er et ordspill på Mer/Mère - hav eller mor. "På min mors hode" er en fransk besvergelse som betyr "jeg sverger på min mors liv". Kanskje det har med sønnen i husets retur fra USA for å delta i vinprodusjonen som er familiefirmaet - og ta over en dag? Det var i alle fall god stemning i fjor da han hadde bebudet sin retur, og enda bedre i år da han var tilbake. Dessverre fikk jeg ikke tatt noe bilde da han kom innom, men han er nevnt på baketiketten (bilde under).

Drueblandingen er 50% Terret Noir, og resten en blanding av alt annet de har av røde druer (som Clairette og Grenache) - men minus Syrah. Terret Noir lager lyse og syrlige viner med lav alkohol, og egner seg bra for rosé i et varmt klima som dette helt vest i Herault. Den er også en av det dusinet eller så av druetyper som er tillat i Châteauneauf-du-Pape (gitt klimaendringene har de kanskje godt av litt mer i blandingene sine der i Sør-Rhône enn det de ca. 8 målene med Terret Noir de har nå dyrker kan gi). 

Anyway, hvordan smakte vinen? Først må det påpekes at vinen er betydelig rødere, altså mørkere, enn det roséviner vanligvis er. Det til tross for den lyse fargen på Terret Noir. Duften går mot jordbær og kanskje særlig markjordbær, med innslag av rød grapefrukt. Det er ingenting blasst med denne vinen, og den har en både frisk og fruktig stil. Jeg hadde gladelig drukket den solo på terrassen, men den egner seg kanskje særlig som matvin. Vi koste oss med denne i varmen da vi var på ferie, men den er dessverre ikke å få på polet. Ennå. Vi lever i håpet. 

Clos du Gravillas - gjenbesøk

Jeg kommer til å legge inn noen smaksnotater fra vår besøk på Clos du Gravillas i St. Jean de Minervois i sommer. De kommer nå utover, og kanskje inn i september da jeg har håp og tro på at importøren får noen flere viner derfra inn på listene til polet. Bildet over er resirkulert fra besøket der i juni i fjor, en dag med 41 grader og heldigvis kjøling i smakerommet (se oppe til høyre). John Bojanowski til venstre. (Bildene jeg tok denne sommeren var bare av flasker. Mea culpa!)

 

Denne gangen tenkte jeg å skrive mer generelt om produsenten, og reflektere litt om vinproduksjon generelt og om vinproduksjon på dette stedet i Languedoc mer spesielt. (Videoen er på fransk, men kort.)

Varmen er de vant til på denne kanten av verden, men hetebølgene har kommet tidligere på sommeren enn før, og skogbrannene er nå den største utfordringen. De har blitt flere og mer alvorlige, og i sommer var det en større brann bare noen få mil unna. 

Det er tørt her oppe i naturparken rett under Montaigne Noir. Denne gir kjøligere luft om natten og gjør vinene friske. Det tørre klimaet gjør det mye lettere å operere på økologisk vis, for sprøyting mot ymse fungus og slikt er nesten (men ikke helt!) unødvendig. John sa han i år hadde bare en runde i vinmarkene, noe som er ekstremt lavt. 

Vi var der en av de første dagene i juli, og familien (nå også med sønn Sasha, returnert fra USA - mer om han i senere innlegg) skulle skynde seg på ferie for å kunne komme tilbake til en historisk tidlig innhøstning. Vinteren var svært våt, med flere ganger så mye nedbør som vanlig. På den ene siden har det fylt opp grunnvannslagrene godt og grundig, men det har også gitt mye mer vegetativ vekst enn vanlig på et så tørt sted. Det betyr at når sommeren og heten kommer, så er det mye mer vegetasjon som tørker ut og kan gi brensel til branner. 

Apropos branner, så viser bildet over Canadair 415 brannfly som fyller flykroppen med vann ved å flyte på overflaten i full fart. Bildet er tatt av meg på stranden i Portiragnes Plage noen dager etter besøket hos John. 

Muscat de St. Jean de Minervois er en liten AOC for søtvin, men markedet dør ut med den eldre generasjonen. AOCen ble opprettet i 1949, men den tiden da damene i Sør-Frankrike tok en Muscat som aperitif mens herrene nøt sin Pastis, er i all hovedsak over og kommer neppe tilbake. 

John og Nicole kjøpte domenet i 1999, og har utviklet sin egen profil uavhengig av kooperativet - som etter Johns utsagn er døende. Som vi skal se i senere innlegg utvikler de nye cuvéer og prøver seg fram selv med de som blir videreført. For eksempel har den oransjevinen de lager på Muscat, og som jeg har omtalt flere ganger på bloggen, nå blitt "mer hvit." Det betyr mindre skallkontakt, og en vin som er saftigere og fruktigere. 

Cuvéen Gatsby med i all hovedsak Syrah og som var ny i fjor, har ikke blitt videreført med ny årgang. Den var svært god, mener jeg, men også ganske dyr. Den kommer kanskje igjen dersom den årgangen viser seg å lagre bra. 

Etter alt å dømme er dette en av de produsentene i Languedoc som går bra, og nøkkelen ligger i å tilpasse seg markedet samtidig som man holder på gamle druesorter som har lange røtter (bokstavelig talt) i området. Sertifisering som Vin Bio hjelper også med å markere seg i markedet, og grundig og god jobb med design av etiketter er også med på å etablere en tilstedeværelse på hyllene der vinene selges. 

Mens andre produsenter signaliserer kvalitet til med å selge vinen i blytunge flasker, så tapper John på lette, klimasmarte flasker. Dette er jo i pakt med målsettingen om minst mulig klimaavtrykk, og burde verdsettes mer av kundene mener nå jeg. 

En annen ting jeg verdsetter, er at Clos du Gravillas kun bruker Diam-korker. Disse ser man jo ikke når man vurderer en vin i butikken, og de er dyrere enn vanlige korker. Fordelene er mer konsistente viner, og betydelig mindre sjanse for korksmak (TCA 2-4-6). Dette er en investering i kvaliteten på den vinen du drikker, og burde verdsettes høyere av kundene! 

Produsenter som ikke har et etablert område som gjør salgsjobben for dem, må finne veier inn i markedet. Clos du Gravillas er en "case" som viser hvordan det kan gjøres. At deres terroir er gunstig og at vinene er gode er ingen garanti for suksess i markedet. 

Glad eller på tuppa?

Som "Mystery flight" på Languedoc-smakingen jeg holdt 28. september på Grand Hotell Terminus, tok jeg to viner fra Clos du Gravillas. De som leser bloggen ganske fast er kjent med disse fra mitt besøk hos produsenten i sommer, og nå er fem viner å få på bestillingsutvalget og på noen pol. 

Den vinen som først gikk rundt heter Happy, og er ganske spesiell. Den er på 10% alkohol og er laget på denne måten. Jeg lar John Bojanowski, vinmakeren, komme til orde. Dette skrev han i epost til meg da jeg spurte hvordan den er laget (jeg hørte det i sommer også, men det er jo greit å få det skriftlig også):

Happy is made with the leftovers of our Petnat and our fortified sweet muscat. After direct pressing, I destem the flattened bunches as best I can and soak the skins in unripe Terret.  So the first batch is from less ripe muscat skins and the second is from extremely ripe muscat skins. Normally, the terret verjus (green harvest just after veraison, for balancing the ripeness of the different terret vines) is between 7/8 percent. Petnat skins almost at 12.  Douce Providence at 16.

Så vinen lages altså fra det som ellers ville blitt avfall. Hvor økologisk er ikke det? 

Gravillas Happy 2024 kr 230

Dufter sitron og limeskall. Lett og frisk, men har en overraskende dybde og lengde. Virkelig en vin man må prøve, for dette har du aldri vært borti før! 

Den andre vinen, A Fleur de Peau (som betyr "Blomsten av skinnet" - i denne sammenhengen viser vel skinnet til drueskallet, men i daglig fransk tale betyr det noen som er "på tuppa") er på mange vis en oransjevin med tre ukers skallkontakt, men som bildet viser kalles den hvitvin med maserasjon. Den selges også som hvitvin på polet. 

John skriver dette om vinen til meg: 

The Fleur de Peau skins are too busy soaking in their own juice to participate in Happy (though sometimes Happy gets a lees treatment from A Fleur de Peau sediments).The ratio of skin to juice is MUCH higher for the Happy, as A Fleur de Peau is the natural skin/juice ratio of a bunch of grapes while the Happy skins are just covered by the verjus (which then absorb the juice, leaving the top half of the tank 'out of the liquid').

Gravillas À fleur de peau 2023 kr 330

Dufter gurkemeie og syltet appelsin. Søt og syrlig duft. Usedvanlig solid frukt til en "oransjevin" å være, og her i huset er den svært omtykt som matvin og til kontemplasjon. Den er å få på Valken i Bergen, og har solgt godt. 

Forbrukerveiledning

Svært mange fikk med seg de tre innleggene mine om besøket hos Clos du Gravillas i Languedoc, og nå er to av vinene også å finne på Valken i Bergen. Det gjelder de to cuvéene over. De står inne på kjøleavdelingen, til høyre når du kommer inn. (Fikk du dem ikke med deg kan du starte her.)

2023 Clos du Gravillas À Fleur de Peau kr 330

Denne vinen på 100% Muscat selges som hvitvin og ikke som oransjevin, men både produksjon og farge kunne kvalifisere som oransjevin. Dypt gyllen på fargen. Duften er tydelig og interessant, både frisk og fruktig samt fokusert. Det er appelsinskall, marmelade, ingefær og gurkemeie. I munnen fruktig og smidig med god lengde. Strukturen og aromatikken gjør dette til en svært anvendelig matvin, men også interessant å drikke uten matfølge. Jeg har opplevd mye oransjevin som litt vel tannisk og nesten beisk. Men dette er noe helt annet, og absolutt verdt å prøve. (Denne var det ikke så mange igjen av da jeg var der sist.)

Jeg har ennå ikke skrevet noe notat om den aktuelle årgangen av Lo Vièhl Carignan 2023 (kr 330), men jeg smakte den i Frankrike i sommer og mente den lignet veldig på 2020-årgangen som jeg har omtalt her. Vinstokkene ble plantet i 1911, og John Bojanowski reddet vinmarken fra å bli revet opp da han kom til landsbyen i 1999. 

Produsentbesøk i 41 grader pluss - del 3

Dette blir det siste innlegget fra dette besøket på Clos du Gravillas som fant sted 30. juni i en skikkelig hetebølge. Over 40 grader hadde jeg vel ikke opplevd siden Korfu i 1998 på bryllupsreise. 

Det første innlegget finner du her.

Det forrige innlegget finner du her. 

I det nedkjølte smakerommet gikk vi gjennom en del viner, og noen i tillegg kjøpte vi med oss og drakk underveis i ferien. Den norske importøren gir to av vinene etiketten "Naturvin," og alle er økologisk produsert. De bruker biodynamiske metoder, men har ikke søkt om sertifisering ut over VinBio som de fikk fra fra AB/Eurofeuille i 2007.

Rødvinene først. Jeg har skrevet om Lo Vièhl Carignan før. Det var i grunnen den jeg begynte med, og det er den druen (i følge John i intervjuet under) som byr på de største utfordringene å vinifiere hvert år. Med vinstokker plantet i 1911 oppfyller vinen det viktigste kriteriet for kvalitet fra denne druen, men John hevder også at kalksteinsgrunn gir den ekstra friskhet. Dette baserte han på en større smaking med kun Carignan han var med å arrangere, og der Jancis Robinson (som har sommerhus noen få mil unna) var med. Hun ble invitert også fordi hun mente det kun var tre viner i hele verden av Carignan som det var verdt å drikke, et synspunkt man finner gjenspeilet i Oxford Companion to Wine. 

De vinene som gjorde det best var de fra kalksteinsgrunn, inklusive Lo Vièhl, og hovedforskjellen var friskhet. John samlet smaksnotatene etterpå, og så at Jancis hadde likt Lo Vièhl svært godt (notatene var anonyme, men bare hun og John skrev på engelsk), men det kom aldri noen notater på hennes nettsted. Dagens Næringsliv gir 2023-årgangen 90 poeng, mens Revue du Vin de France ga 2019 92 poeng. 

Litt kort om de andre røde: Sous les Cailloux des Grillons 2024 er en blend med fem druetyper, og koster bare 250 kroner på polet. En meget god vin med skogsbær, frisk og fruktig, men uten den særegne karakteren til Lo Vièhl. Rendes-Vous sur La Lune Minervois 2023 er saftig, fruktig og en vin alle vil like. Med en prislapp på 285 burde den vært på alle pol, men blandingen av Syrah og Carginan, med en dæsj Grenache må man bestille. Revue du Vin de France ga 2020-årgangen 91 poeng. 

Nykommeren Gatsby 2023 (ja, de har tillatelse til å bruke navnet) er så ny at den ikke er på nettsidene deres en gang. Etiketten er laget av sønnen i huset, som i disse dager vender hjem for godt for å lage vin med foreldrene. Denne er virkelig 'Le Magnifique' - som undertittelen sier. En dyp, kraftig, men også saftig og tilgjengelig vin. Et godt stykke fra den finslige og elegante Lo Vièhl. 

I intervjuet under sier John at han går for de hvite over de røde. Om han må velge. I Norge har importøren tatt inn to hvite, og den ene er en rar vin. "Not a serious wine at all," sier John, uten at han mener den er dårlig i det hele tatt. Og jeg er enig. "Som en søndag på stranden" sier etiketten, og så heter da vinen Happy (kr 230). Med 10% alkohol, og halvt om halvt med Muscat og Terret Gris, gir den et friskt og tørt inntrykk som er overraskende. Produksjonsmåten er spesiell: Verjus (syrlig druemost) av umodne Terret Gris druer blir maserert i pressrester av moden Muscat. Det er en gjenbruk av noe fra neste vin som her får et nytt liv. Det er absolutt en vin vininteresserte burde prøve, og gjerne før sommeren er over. 

A Fleur de Peau 2023 kr 330 er etter min mening den beste de har. Den selges ikke som oransjevin, men har tre ukers skallmaserasjon. Navnet er på norsk, bokstavelig talt, "på kanten," og den er kanskje på kanten til å være en oransjevin? John ville lage en tørr Muscat gitt landsbyens hoveddrue, men resultatet ble ganske tamt. Han kom på tanken om å få mer bitt, og dermed interesse og matvennlighet i vinen, og det har han fått med denne metoden. Jeg smakte den på ferie, og gleder meg til å smake igjen her hjemme. I Decanter var den "Wine of the Year" i 2022 med 95 poeng, og Revue du Vin de France ga den 92. Muscat-druens aromatikk og florale sødme får her selskap med ingefær og appelsinskall. Nydelig og interessant vin, som er god nå men som burde holde lenge. (Og nevnte jeg at John bruker Diam-korker? Men det er et mysterium hvorfor Happy får Diam 10, og Lo Vièhl Diam 5.)

Emmenez-moi au bout du Terret 2024 lages av Terret Bourret som er en lokal Herault-drue, og som omtales som Terret Gris andre steder. Dette er en energisk og frisk vin på rosa druer, men kromatisk fremstår den som hvit. RdVF gir den 91 poeng. 

Den siste vinen jeg skal nevne her i denne omgang er Retour aux Origines 2023, som særlig min kone likte godt. Det gjorde også Revue du Vin de France da 2019-årgangen fikk 92 poeng. Drueblandingen viser interessen de har for å holde på lokale druetyper og få dem til å synge vakkert i et mer moderne toneleie. Picpoul Gris er vel en av de minst brukte druetypene i Frankrike, men her får den 4% av domenets areal. Terret har jeg omtalt før her, mens nyanskaffede marker med Carignan Blanc utgjør resten av blandingen. Alle disse er druetyper med bokstavelig talt dype røtter i denne delen av Frankrike. De lager en vin her jeg gjerne skulle smakt også via Vinmonopolet. 

Til sist, jo lenger man holder på med vin som hobby, interesse og - tja - livsstil, jo mer skjønner man at det har svært mye med menneskene å gjøre. Ta gjerne noen minutter med dette intervjuet med John, og jeg tror du vil få et klarere bilde både av vinene og av mannen. Klikk på YouTube og se det der. 

Produsentbesøk i 41 grader pluss - del 2

Etter omvisning i produksjonslokalene hos Clos de Gravillas, se forrige del av dette innlegget, så var det tid for smaking i det som kanskje kunne kalles presserommet. Hjemmekoselig var det, med hunden Selma som kom tuslende og fikk kos og la seg til med oss. (Bildet. John Bojanowski, jeg, og Selma i forgrunnen. I bakgrunnen luftkjøleren som gjorde det fristende å holde på riktig lenge.)

Her er lenken til det første innlegget fra besøket.

Her er lenken til det siste innlegget fra besøket.

Mye tid gikk med til å vurdere hvilke viner vi skulle smake. Utvalget av cuvéer er betydelig, og det har økt de senere årene. Grunnen er at kundene ønsker det, sier John. Det er lettere å selge seg inn til importører, distributører og restauranter når man har flere ulike produkter i porteføljen. Fristelsen til å smake alt var stor, men en kan jo ikke fråtse når alt en planlegger å kjøpe med seg er en six-pack for ferien. 

Utvalget i Norge er nå utvidet til fem cuvéer, og notater på flere av disse vil vel komme her i tidens fylde. Her følger først og fremst noe stoff om området (som har søkt om å bli egen AOC) og druetyper med videre. 

Eiendommen har 9 hektar med vinmark på ca 270 moh mellom landsbyene St. Jean de Minervois og Cazelles. Jordsmonnet ser man på bildet over som er kreditert "John B" på Tripadvisor. (Jeg ser ikke bort fra at det er "vår" John Bojanowski.) 

Kommunen St. Jean er kjent for en av de minste AOCene: Muscat de Saint-Jean-de-Minervois, en søtvin jeg før har omtalt på bloggen - særlig den laget av Anne Gros (mer kjent for sine burgundere). Også John og Nicole lager en slik, samt en som ligner, men var ikke derfor de kom hit selv om landsbyens kjernevirksomhet er denne vintypen. 

Jeg har feriert i området siden 2008, og dette platået er forblåst, tørt og karrig. Kvaliteten i vinene har to nøkkelforutsetinger: Det kalkholdige jordsmonnet som gjør det mulig for plantene å hente fuktighet dypt i grunnen, og den kjølige luften som synker ned fra Montaigne Noir på kveld og nattestid. 

Nicole sørger for økologisk sunne vinmarker, blant annet ved å plante frukttrær rundt vinmarkene, og å dekke bakken med blomster, grønnsaker og gress for å holde på fuktigheten og sikre et mangfoldig jordsmonn. 

Og apropos jordsmonn (se bildet over): De søker for å bli en egen AOC! Søknaden har kommet langt, etter det jeg forstår, og det ser lovende ut. Men fransk byråkrati er en kvern som maler langsomt. Det å ha Anne Gros fra Burgund, men som driver vinbruk i nabolandsbyen også, på laget er en stor styrke. Hun og mannen Jean-Paul Tollot (cf. Tollot-Beaut) vet hva terroir er for noe, og har stor troverdighet i de rette kretsene. (John kunne fortelle at de nettopp hadde kjøpt hus ved middelhavet, og bare kom til Cazelles når det var noe å gjøre på eiendommen.)

Jeg ser nå at jeg trenger et innlegg til fra dette besøket, ellers blir dette innlegget altfor langt. Da kommer vi inn på viner og druetyper. 

Produsentbesøk i 41 grader pluss - del 1

Clos du Gravillas ligger i St. Jean-de-Minervois i Herault, Languedoc. Det er en liten landsby der jeg har vært mange ganger for å besøke den utrolig koselige restauranten i landsbyens gamle skolestue med planetens beste Cassoulet. Nå er den dessverre nedlagt, og Patrik og Brigitte som drev den har blitt pensjonister og har bygd seg hus i den andre enden av landsbyen. Kommunen, som eier bygget, skal visstnok få nye drivere fra neste sommer. Det fortalte i alle fall John Bojanowski som med kona Nicole driver denne eiendommen rett på andre siden av skolestua. Jeg ble ikke klar over dem før jeg søkte på Vinmonopolets lister. 

Her lenken til det andre innlegget fra dette besøket.

Her lenken til det tredje innlegget fra dette besøket.

Etter avtale på epost tar John imot og gir oss en omvisning i vineriet 30. juni. Det er riktig velkomment å få komme inn i noe kjøligere omgivelser. Vi har akkurat, som de eneste på restauranten i Gimios, spist lunsj. Ute i 41 grader, men i skyggen av trærne heldigvis (se menyen over). Kald suppe var i alle fall riktig forrett. 

Amerikaneren John fra Kentucky jobbet i Paris der han traff Nicole fra Narbonne, og etter noen år ville de bort fra storbyen og over på en landlig livsstil. I 1999 kjøpte de denne eiendommen, og fikk reddet en vinmark med Carignan plantet i 1911 fra å bli revet opp. Den leverer fortsatt druene til Lo Vièhl Carignan, den vinen som vant mitt hjerte da jeg smakte den første gang. Jeg var ikke fullt så begeistret for 2021-årgangen som jeg kjøpte med meg fra Paris, men den var også god. Nok om det, og over på besøket.

Arbeidsdelingen er at Nicole har hovedansvaret i vinmarkene. Hun har utdanning i faget, og gikk i lære hos Domaine d'Aupilhac i Montpeyroux (AOC Terrasses de Larzac), et meget velrennomert domene. John sier at det ikke er noen sak å lage god vin så lenge druene har topp kvalitet. Han gikk gjennom anlegget, fortalte om historien og ekspansjonen, og kunne meget stolt og fornøyd legge til at sønnen i huset nettopp hadde forlatt sin jobb som grafisk designer for å komme hjem og drive eiendommen med foreldrene. Bojanowski-familien ser derfor ut til å fortsette i bransjen. Sønnen hadde for øvrig designet flere av de nyere etikettene deres. 

Til sist i dette innlegget får jeg vise bilder av siste tilskudd i vineriet: amforaer (og den kvinnelige delen av vår kjernefamilie). Jeg tok dessverre ikke bilde av den egg-formede amforaen som også var innkjøpt, men som i følge John faktisk ga mindre bevegelse i vinen enn de mer tradisjonelle. Det viser en vilje til å eksperimentere, men å la erfaringen råde. Ingen flere skulle kjøpes inn, og han hadde ikke bestemt seg for om den skulle ut på bruktmarkedet for vinutstyr. 

Neste innlegg fra besøket kommer snart. 

Kjellerviner i januar

Passopisciaro Contrada R Rampante 2011 

Jeg omtalte "Contrada P Porcaria 2009" i desemberutgaven nummer 1, og den fikk den kanskje laveste poengsummen jeg har gitt her på bloggen (men jeg har ikke drevet med poeng så lenge). Heldigvis var dette en mye bedre vin, og kanskje er det årgangen som spiller inn. Ingen av de årgansgsoversiktene jeg har funnet går lengre tilbake enn 2010, og det er kanskje talende i seg selv. Den fatale svakheten med Porcaria 2009 var mangelen på frukt, som også rammet produsentens "standardvin" fra samme årgang. Her var det frukt igjen, og dermed ble vinen drikkendes. Duften er ikke av den mest ekspansive, men det er møbelpolish, asfalt og litt sure kirsebær her. I munnen er den stram, men ikke brutal. Den kan ikke kalles elegant, for her er det ingen finesse eller noe spesielt som løfter sinnet, men den er lineær og streng. Dette kvalifiserer som en god vin, men til 460 kroner burde den vært mye bedre.

82/100

2021 Clos du Gravillas "Lo-Vièlh" Carignan de 100 Ans

Jeg skrev om 2020-årgangen i september, og visste ikke at det antakelig var siste flasken i landet jeg kjøpte. I alle fall var det tomt da jeg prøvde å få tak i flere. Denne fant jeg, etter å ha kontaktet produsenten i St.-Jean de Minervois, i Paris da jeg var der i september. Det er sjelden jeg kjøper med meg vin fra utlandet, men denne måtte jeg ha (og importøren i Norge vil ikke ta inn mer). 100% Carignan lover godt bare når vinstokkene er riktig gamle, og disse ble plantet i 1911! 

Det er årgangsvariasjoner også så langt sør, og 2021 var også i Languedoc en utfordrende årgang med vårfrost og tørke gjennom sommeren. Året var ett av få siden 2008 da jeg ikke var i området. Vinen er mørk, men med en fiolett kant når man ser godt etter. Frisk duft med frukt i skjæringspunktet mellom tyttebær og bjørnebær, noe lyng, og noe steinete. I munnen er den også frisk, fast uten at man merker tanninene, og forførende. Det jeg har å innvende er at det meste skjer i begynnelsen på smakskurven. Den har ikke den samme dybden, trykket og lengden som årgangen før. Den blir frisk og leskende, og den er svært vanskelig å la være å drikke, men det er som om den skulle vokst i Loire heller enn i Languedoc. Ikke noe galt med det, og en utmerket vin, men jeg likte 2020-årgangen mye bedre. (Bildet er mitt eget.)

88/100

2005 Domaine de Montille Nuits St. Georges 1er Cru Aux Thorey

Det viktigste først: Dette var en i særklasse strålende vin. Alt man kunne ønske seg av en moden burgunder. Ingen dekantering, for jeg foretrekker å få med meg alt av utvikling, men her var vinen enestående fra første sniff. Svært aromatisk, med teak, høstlig skogsbunn, svarte plommer og diverse krydder spiller hovedrollene. Over tid bytter de på å dra, omtrent som et team i et landeveisritt på sykkel. I munnen kommer friske røde kirsebær, og en dyp frukt med solid og fin struktur. En enestående vin som løfter humøret og gir deg troen på at verden er et godt sted å være. 

94/100

2004 Joh. Jos. Prüm Wehlener Sonnenuhr Riesling Spätlese

Lys på fargen, som (nesten) bare disse vinene kan være etter 20 år i stille uvirksomhet. Sitrus og litt petroleum på nesen, og solid syre og en ikke helt integrert sukkerstruktur i munnen. Jeg finner ikke så mye honning her som på den flasken jeg åpnet sist sommer, og da blir syren i overkant brutal. Den passet ikke så godt til ost som jeg hadde håpet. Siden jeg ikke regner med å leve evig, blir det ikke noe mer fra denne produsenten i min kjeller. 

85/100

2013 Georg Mosbacher Forster Freundstück Riesling Großes Gewächs

Har fått en ganske dyp gyllen tone på fargen, noe mer enn tilsvarende viner fra denne adressen. På nesen er det sitrus, mango og friske urter. Og et lite, et virkelig ørlite, innslag av bitterhet i første fase av smakskurven. Elegant og harmonisk vin som sitter godt hele veien gjennom et måltid og til meditasjon i etterkant. Men jeg har etter hvert solid erfaring med Mosbachers modne viner, og her er det litt preg av matur (heller enn prematur) oksidering (røde epler), men det er virkelig så lite at jeg neppe ville hengt meg opp i det om jeg ikke hadde drukket mange modne viner herfra. Det trekker poengsummen under kategorien "Enestående" og ned på "utmerket." Ikke dårlig bare det!

88/100

2017 Faiveley Gevrey-Chambertin 1er Cru Petite Chapelle

Klar farge med få, om noen, tegn på aldring. Ganske sjenert på nesen etter en kort dekantering, særlig til å begynne med, men publikum som fikk den blindt gikk unisont mot Nebbiolo. Det kunne skyldes en ganske så solid struktur der man fikk merke tanninene. Noe kirsebær kunne kanskje merkes, også noe krydret om man konsentrerte seg. Med tid i glasset mykner den noe og gir mer aroma, men min konklusjon er at vinen har mye å gå på og mye å vinne med å få fem til ti år til i kjelleren.

87/100

2010 Cascina Cucco Barolo Serralunga d'Alba

Svært mørk til Nebbiolo å være, og jeg mistenker litt kraftig ekstraksjon. Søtlig duft med mørke kirsebær og mørke plommer. God fruktsødme også i munnen, men så kommer et lag med litt rusten bitterhet før tanninene tar tak. Hver for seg er vinens elementer ikke dårlige, men svakheten ligger i at de ikke kommuniserer med hverandre. Det mangler altså på harmonien, men vinen fungerer godt til ovnsbakt kyllingbryst med kryddersmør. Den får derfor en poengbedømning i det øvre skiktet av spennet for "god vin." Jeg kjøpte denne for 259 kroner for ti år siden.

84/100

Ole Martins* 100-poengskala med beskrivelser

Helt ekstraordinær (96-100 points)

Enestående (90-95)

Meget god til utmerket (85-89)

God (80-84)

På det jevne (75-79)

Under pari (70-74)

Ligg unna (50-69)

* Parkers skala modifisert for CellarTracker og oversatt av meg