Gigi L'Amour

2025 Clos du Gravillas Gigi L'Amour kr 275

Muscat fra Languedoc har nesten alltid vært søt, men det markedet er dødt. John Bojanowski, vinmakeren, sa at menn brukte å drikke Pastis som aperitif, mens damene tok en Muscat. Disse generasjonene er så godt som utdødde nå,og markedet med dem. Selv har han en nesten oransjevin på Muscat som jeg har skrevet om før, blant annet her, men som ikke selges i Norge for tiden. Den har jeg kjøpt noen flasker av, og den er en stor favoritt. Senere kommer mitt inntrykk av den nye versjonen, som er laget litt forskjellig fra den årgangen som har vært til salgs i Norge. 

Nylig fikk John og kona Nicole - som har ansvaret for vinmarkene og arbeidet der - kjøpt en ny vinmark med Muscat i nærheten, en de hadde hatt i kikkerten lenge. Den ligger rett ved en canyon, men sist jeg var der var det som vanlig for varmt til å ta en tur dit. Kanskje vi neste sommer kan ta en liten utflukt til den delen av nasjonalparken? 

Navnet på denne nye vinen fra denne vinmarken, som ikke kan sertifiseres som Vin Bio før konverteringen er komplett, viser til sønnen Sasha (også kjent som Gigi) som nettopp kom hjem igjen etter å ha bodd og arbeidet i sin fars hjemland USA. 

En utfordring med å lage tørr Muscat de Petit Grains (den mest eleverte versjonen av denne druetypen), er fylde. Med À Fleur de Peau (den nesten-oransje) var det nettopp den lange tiden med skallkontakt som ga fylde og dybde nok, mens med denne er det lang tid på bunnfallet som gjør susen. 

For duften er som alltid besnærende i denne typen vin, men kanskje ikke så "over the top" som den kan være noen ganger. Floral, ja, kanskje mer sitruspreget enn jeg hadde ventet også. Urter er det definitivt, og et fint lite bittert drag som kontrollerer sødmen fint. I munnen er det total harmoni som gjelder, og det hadde jeg egentlig ikke ventet. Lekker vin med meget god lengde, og perfekt til fiskesuppe og hjemmebakte baguetter. Men det var også en fornøyelse å meditere over den sydfranske harmonien fra de ville og karrige heiene under Montaigne Noir med resten av flasken. ★★★★★

John sa han sendte fem kasser til Norge, og jeg vil definitivt kjøpe flere!

★★★★★ TOPP KJØP

★★★★ GODT KJØP

★★★ GREIT KJØP

★★ UNDER PARI

★ LIGG UNNA

Glad eller på tuppa?

Som "Mystery flight" på Languedoc-smakingen jeg holdt 28. september på Grand Hotell Terminus, tok jeg to viner fra Clos du Gravillas. De som leser bloggen ganske fast er kjent med disse fra mitt besøk hos produsenten i sommer, og nå er fem viner å få på bestillingsutvalget og på noen pol. 

Den vinen som først gikk rundt heter Happy, og er ganske spesiell. Den er på 10% alkohol og er laget på denne måten. Jeg lar John Bojanowski, vinmakeren, komme til orde. Dette skrev han i epost til meg da jeg spurte hvordan den er laget (jeg hørte det i sommer også, men det er jo greit å få det skriftlig også):

Happy is made with the leftovers of our Petnat and our fortified sweet muscat. After direct pressing, I destem the flattened bunches as best I can and soak the skins in unripe Terret.  So the first batch is from less ripe muscat skins and the second is from extremely ripe muscat skins. Normally, the terret verjus (green harvest just after veraison, for balancing the ripeness of the different terret vines) is between 7/8 percent. Petnat skins almost at 12.  Douce Providence at 16.

Så vinen lages altså fra det som ellers ville blitt avfall. Hvor økologisk er ikke det? 

Gravillas Happy 2024 kr 230

Dufter sitron og limeskall. Lett og frisk, men har en overraskende dybde og lengde. Virkelig en vin man må prøve, for dette har du aldri vært borti før! 

Den andre vinen, A Fleur de Peau (som betyr "Blomsten av skinnet" - i denne sammenhengen viser vel skinnet til drueskallet, men i daglig fransk tale betyr det noen som er "på tuppa") er på mange vis en oransjevin med tre ukers skallkontakt, men som bildet viser kalles den hvitvin med maserasjon. Den selges også som hvitvin på polet. 

John skriver dette om vinen til meg: 

The Fleur de Peau skins are too busy soaking in their own juice to participate in Happy (though sometimes Happy gets a lees treatment from A Fleur de Peau sediments).The ratio of skin to juice is MUCH higher for the Happy, as A Fleur de Peau is the natural skin/juice ratio of a bunch of grapes while the Happy skins are just covered by the verjus (which then absorb the juice, leaving the top half of the tank 'out of the liquid').

Gravillas À fleur de peau 2023 kr 330

Dufter gurkemeie og syltet appelsin. Søt og syrlig duft. Usedvanlig solid frukt til en "oransjevin" å være, og her i huset er den svært omtykt som matvin og til kontemplasjon. Den er å få på Valken i Bergen, og har solgt godt. 

Produsentbesøk i 41 grader pluss - del 2

Etter omvisning i produksjonslokalene hos Clos de Gravillas, se forrige del av dette innlegget, så var det tid for smaking i det som kanskje kunne kalles presserommet. Hjemmekoselig var det, med hunden Selma som kom tuslende og fikk kos og la seg til med oss. (Bildet. John Bojanowski, jeg, og Selma i forgrunnen. I bakgrunnen luftkjøleren som gjorde det fristende å holde på riktig lenge.)

Her er lenken til det første innlegget fra besøket.

Her er lenken til det siste innlegget fra besøket.

Mye tid gikk med til å vurdere hvilke viner vi skulle smake. Utvalget av cuvéer er betydelig, og det har økt de senere årene. Grunnen er at kundene ønsker det, sier John. Det er lettere å selge seg inn til importører, distributører og restauranter når man har flere ulike produkter i porteføljen. Fristelsen til å smake alt var stor, men en kan jo ikke fråtse når alt en planlegger å kjøpe med seg er en six-pack for ferien. 

Utvalget i Norge er nå utvidet til fem cuvéer, og notater på flere av disse vil vel komme her i tidens fylde. Her følger først og fremst noe stoff om området (som har søkt om å bli egen AOC) og druetyper med videre. 

Eiendommen har 9 hektar med vinmark på ca 270 moh mellom landsbyene St. Jean de Minervois og Cazelles. Jordsmonnet ser man på bildet over som er kreditert "John B" på Tripadvisor. (Jeg ser ikke bort fra at det er "vår" John Bojanowski.) 

Kommunen St. Jean er kjent for en av de minste AOCene: Muscat de Saint-Jean-de-Minervois, en søtvin jeg før har omtalt på bloggen - særlig den laget av Anne Gros (mer kjent for sine burgundere). Også John og Nicole lager en slik, samt en som ligner, men var ikke derfor de kom hit selv om landsbyens kjernevirksomhet er denne vintypen. 

Jeg har feriert i området siden 2008, og dette platået er forblåst, tørt og karrig. Kvaliteten i vinene har to nøkkelforutsetinger: Det kalkholdige jordsmonnet som gjør det mulig for plantene å hente fuktighet dypt i grunnen, og den kjølige luften som synker ned fra Montaigne Noir på kveld og nattestid. 

Nicole sørger for økologisk sunne vinmarker, blant annet ved å plante frukttrær rundt vinmarkene, og å dekke bakken med blomster, grønnsaker og gress for å holde på fuktigheten og sikre et mangfoldig jordsmonn. 

Og apropos jordsmonn (se bildet over): De søker for å bli en egen AOC! Søknaden har kommet langt, etter det jeg forstår, og det ser lovende ut. Men fransk byråkrati er en kvern som maler langsomt. Det å ha Anne Gros fra Burgund, men som driver vinbruk i nabolandsbyen også, på laget er en stor styrke. Hun og mannen Jean-Paul Tollot (cf. Tollot-Beaut) vet hva terroir er for noe, og har stor troverdighet i de rette kretsene. (John kunne fortelle at de nettopp hadde kjøpt hus ved middelhavet, og bare kom til Cazelles når det var noe å gjøre på eiendommen.)

Jeg ser nå at jeg trenger et innlegg til fra dette besøket, ellers blir dette innlegget altfor langt. Da kommer vi inn på viner og druetyper. 

Drømmesamfunn?

Jeg hadde mareritt her forleden. Når man våkner i aller av en drøm, så er det ikke alt som er klart og tydelig. Men her sto kjernen klart for meg, og det er først og fremst realismen som i etterkant har grepet mitt sinn. (NB: Illustrasjonen har ikke noe direkte med saken å gjøre)

Jeg var  journalist på besøk i et alternativt samfunn. Det lå i drømmen nær Trondheim, uten at det har noe med saken å gjøre egentlig. Samfunnet opererte utenfor storsamfunnet, men var ganske omfattende både i utstrekning og medlemstall. Slik sett omtrent som Amish i USA, men den indre orden lignet mer på et religiøst samfunn av typen vekkelseskristendom. Jim Jones og Jonestown er vel en parallel. 

Men det sentrale var at det ikke var religion som var samfunnets eksistensgrunnlag. Det var en kombinasjon av political correctness og veganisme. Selv det minste tegn til alt som kunne være støtende for enhver liten minoritet ble slått hardt ned på og straffet strengt. Etter å ha vært vitne til denne typen undertrykkelse, ville jeg vekk fra det hele. Jeg hadde fått nok. 

På veg ut og vekk møtte jeg en lys og fager kvinne som utviste påfallende interesse for meg. Det gikk gradvis opp for meg at hun var en honningfelle satt opp for å hindre meg i å komme meg ut og fortelle om det indre liv i dette undertrykkende alternative samfunnet. Skrekken fikk meg til å våkne. 

Det er i grunnen rart at et slikt samfunn ennå ikke har oppstått (såvidt jeg vet). Grunnene til i alle fall veganisme er gode og åpenbare, og siden det tar så lang tid å snu storsamfunnet til et mer bærekraftig alternativ vil det kanskje melde seg et behov for å stå frem med et tydelig alternativ og å gjøre det i fellesskap. 

Samfunn knyttet til en sak eller en livsstsil har lett for å bli ensartede, og gruppepresset blir fort betydelig. AKP (m-l) her i landet er et godt eksempel. 

Jeg er for skeptisk anlagt til å tro at jeg er sanndrømt, men det er ikke noe usannsynlig i opprettelsen av et slikt alternativt samfunn eller at det kan utvikle seg til å bli undertrykkende. Som før sagt: du leste om det først på denne bloggen.