Høyre og datalagringsdirektivet (DLD)

Det er mange harde ord og trusler om utmeldinger i presse og media forøvrig om dagen. Høyre har besluttet å forhandle med andre partier om ny lovgivning når det gjelder datalagring, og det faller mange tungt for brystet. Georg Apenes driver en øvelse han etter hvert har fått betydelig trening i: utmeldelse fra partiet Høyre. Hvor mange ganger har han meldt seg ut nå? Og har han husket å melde seg inn igjen før neste utmelding?

Fra jeg begynte å interessere meg for problematikken for et drøyt år siden har jeg skrevet flere innlegg her på bloggen. Etter ett av dem kom det til sammen 34 kommentarer - en klar rekord her.

Jeg skal ikke ta opp igjen diskusjonen, for den tror jeg etter hvert ble ganske uttømmende, men bare vise til et dokument Høyre har lagt ut. Det er gjennomtenkt, viser til erfaringer og utfordringer, og er - etter min mening i alle fall - balansert. Det er ikke en karakteristikk som passer særlig bra på mye av det som uttales i media og i anonyme kommentarer på nettet for tiden. Dokumentet jeg viser til over fortjener å bli lest av mange.

DLD, Makten, Staten og Menneskene

Det moderne samfunnet er komplisert, men vi mennesker liker ikke komplikasjon. Det er derfor vi har fordommer. De gir en rask håndtering av nye inntrykk - en automatisert respons basert på tidligere erfaringer. Ulempen er at de også beskytter mot nye erfaringer, erfaringer som kan nyansere saksforholdene noe og endre fordommene. Det er en av grunnene til at våre oppfatninger sjelden endres.

Her på bloggen har jeg forsøkt å gå noe av argumentasjonen rundt det omstridte Datalagringsdirektivet (DLD) etter i sømmene. Saken er ikke avgjort, og Høyre (logo over) har en spesiell rolle i saken siden partiet ikke har tatt standpunkt foreløpig. Det mener jeg er klokt. For mange har reagert ut fra ryggmargen, og respondert ut fra slagord som "personvern" eller "kamp mot barneporno". For min egen del har jeg tvilt meg til et forsiktig "ja" til DLD, men med reservasjoner.

Nyanseringen fikk et nytt "offer" da Bjørn Erik Thon, leder i Datatilsynet, gikk ut og foreslo å lovfeste lagring av IP-adresser og abonnentdata. Statsråd Kleppa var villig til å diskutere opptil fem måneders pliktig lagring. At hun ikke vil gå opp til seks er lett forståelig, for det er det DLD legger opp til som minstetid, og DLD kommer fra EU - som Kleppa er sterk motstander av. Alt henger sammen med alt, som vi vet.

Det er derfor tegn på bevegelser i DLD-debatten, og kanskje reelle diskusjoner. Det vil være en fordel. Bergens Tidende er ikke helt på høyden. De skrev i en leder i går at:

SELVE SAKEN er ikke så vanskelig, særlig ikke for et Høyre som tradisjonelt har holdt personvernfanen høyt. Direktivet vil gi staten mer makt over menneskene. Høyre vil at staten skal få mindre makt over menneskene.

Dette er en grov forenkling av saken. BT gjør dette til en maktkamp mellom Staten og Menneskene, et nullsumspill der den ene må tape for den andre. "Staten" her er politiet, en etat Høyre vanligvis liker. Men en annen del av "Staten", nemlig domstolene, skal regulere Politiets tilgang til de data det er tale om. Politiet skal ikke få tilgang til de lagrede data uten at det er skjellig grunn til mistanke om alvorlig kriminalitet. "Menneskene" i BTs nullsumspill blir da de som politiet kan begrunne er mistenkt for alvorlig kriminalitet. Slik sett har BT rett: uten DLD eller noe lignende vil politi og domstoler få mindre makt, og de som kan mistenkes for alvorlig kriminalitet mer makt. Men jeg tror det er feil at Høyre, slik denne saken står, vil gi makten fra politi og domstoler, og til mistenkte for alvorlige forbrytelser.

OK, så forenkler jeg også. Det er naturligvis ikke uproblematisk å gjøre lagring av mobil- og internettdata pliktig for de som leverer slike tjenester. Opplysninger om millioner av lovlydige eller ubetydelig kriminelle personer blir liggende i påvente av at politiet kan få bruk for å finne ut noe om de ytterst få som bryter lovene med ettertrykk. Men hvor interessante er disse dataene for andre enn politiet? Jeg har til dags dato ikke hørt om noen som har stjelt slike data selv om de lagres - om enn noe kortere tid - av tilbyderne i dag. Hvem har interesse, tid og krefter til å dekryptere slike trafikkdata med den hensikt å - ja: å gjøre hva da?

Debatten om DLD (Datalagringsdirektivet) - en oppsummering

Mitt innlegg om datalagring fra 4. januar satte ny rekord her på bloggen. Ikke mindre enn 32 kommentarer har det blitt, og debatten har vært saklig og informativ. Den siste uka har det også vært større trafikk enn vanlig på bloggen. "Bloggosfæren" er kanskje bedre enn sitt rykte - eller i alle fall mer mangfoldig? Den flittigste debattanten skrev i sitt siste innlegg "OK :-) (du kan få siste ordet)", og det skriver jeg heller her som et eget innlegg enn som kommentar nr. 33. (Foto: for ikke lenge siden var dette toppen på den teknologiske kransekaka).

Da skal jeg forsøke å se det hele litt utenfra. Mitt første innlegg om DLD kom 28. januar i fjor, og jeg har fulgt med i debatten siden da. Jeg heller fortsatt mot å være tilhenger av å innføre DLD i Norge, men uansett standpunkt er det noen forhold jeg synes er verdt å kommentere:

• Jeg tror debatten rundt DLD har blitt en slags "lynavleder" for bekymringer rundt de mulighetene dagens teknologi byr på når det gjelder å overvåke og registrere vår gjøren og laden på svært mange felt i dagliglivet. Kanskje dette er forklaringen på det jeg oppfatter som ganske paranoide forestillinger om DLD?
• Debatten kan kanskje få oss til å se med nye øyne på svært mye informasjon vi gir fra oss mer eller mindre frivillig i det daglige, på Fjasboka, via "apps" på mobilen, på bussen, adgangskortet, betalingsformidling etc, etc.? I så fall vil det være på sin plass. Både frivillig og ufrivillig tyter det informasjon om oss ut i et stadig økende omfang og til et bredt spekter av ulike lagre. Dette faktum bruker jeg ikke for å bagatelisere betydningen av DLD, men til å påpeke at vi må også må se bortenfor DLD når det gjelder datalagring, tilgang og personvern.
• DLD har blitt en velkommen anledning for EU-motstandere til å ri noen kjepphester, og cashe inn på EU-motstanden i befolkningen. Det kan jo også hende at noen EU-tilhengere ser med blidere øyne på DLD ut fra vår holdning til EU?
• DLD reiser et sentralt spørsmål om det er berettiget å lagre opplysninger fra alle basert på et mulig fremtidig behov for ytterst få av disse til å oppklare alvorlig kriminalitet og dømme i disse sakene. Det blir en avveining, og prinsipper man holder hellige kan gi konsekvenser man ikke vil godta. Klassiske dilemma, med andre ord. Jeg kjenner meg ikke igjen i de som kun ser fordeler eller kun ulemper ved DLD.
• Fra min synsvinkel blir dette en avveining av prinsipper og konsekvenser, og flere forhold er viktige i hvordan vi skal utforme DLD i vår lovgivning:

1. Lagringen må være svært sikker slik at de ikke kommer på avveie.
2. Tilgangen må, slik tanken er, begrenses til skjellig grunn til mistanke om alvorlig kriminalitet og avgjøres innenfor rettsvesnet. Slike data det er tale om vil, etter en tid, ha størst betydning for å oppklare organisert kriminalitet som menneskesmugling, narkotika og terrorplanlegging. Slik jeg forstår det er det for opprullingen av slike nettverk disse dataene vil ha mest nytte.

Den digitale virkelighetens omfang er ganske ny for oss, og sosialt, politisk, økonomisk og på så mange andre måter er vi ferskinger når det gjelder å forholde oss til denne. Vi er sikkert også svært naive.

Datalagring

Går det ann å håpe på at noe blir bedre i det nye året? Økonomiene i svært mange land kommer trolig til å overraske mange i feil retning i året som kommer - og det vil jeg nok komme tilbake til senere. Men kanskje kan man håpe på en smule konstruktiv debatt rundt Datalagringsdirektivet (DLD)? Eller vil den ende i full forvirring (se over)?

Det viser seg jo at mange som sier seg mot DLD og tildels bruker sterke ord, ikke er mot lagring av trafikkdata. Når min sambygding (og Venstres leder) Trine Skei Grande at politiet selvsagt skal fortsatt få innhente opplysninger som i dag blir det jo heller et spørsmål om hvilke opplysninger, hvor langt tilbake de skal kunne gå, og hvor strengt tilgangen skal kontrolleres. For i dag får politiet de opplysningene de ber om fra teleselskaper og nettleverandører. Hvis dataene finnes, da. Hvis DLD implementeres her i landet må Stortinget ta stilling til slike spørsmål, for selve direktivet angir bare noen ytre grenser (6-24 måneder for teledata, for eksempel).

Et eksempel er at 100 menn som befant seg i nærheten av en voldtekt her i Bergen har måttet avgi DNA for å fri seg fra mistanke. Dette er en sak som setter personvernet på prøve. På den ene siden er voldtekt en svært alvorlig forbrytelse der svært mange gjerningspersoner går fri. På den annen side er det å be om DNA fra minst 99 helt uskyldige personer, basert på hvor de befant seg på et bestemt tidspunkt. Jeg synes dette er ytterst tvilsomt, men poenget er at dette gjøres i dag. Uten DLD, og på basis av gjeldende lover og praksis. Det er ikke klart at en dommer som fikk seg forelagt saken ville godtatt dette. Det er det som ligger i DLD.

Senterpartiet er heller ikke mot lagring av trafikkdata - men de vil heller ha en norsk versjon. De kan jo mistenkes for å se mer på hvor DLD kommer fra (EU) enn hva direktivet inneholder.

For min del har jeg ikke grunnleggende endret syn siden januar i fjor da jeg først skrev om DLD her på bloggen. Det er all grunn til å ta personvern mer alvorlig enn i dag, og jeg har da også skrevet en del om andre felt der personvernet er truet i dag. Det som har ført til en del innlegg fra min side om DLD er den apokalyptiske og ganske paranoide retorikken fra enkelte motstandere. Man skulle tro Stasi var gjenoppstått og bemannet på samme nivå som i gamle DDR.

Men jeg er kanskje i overkant naïv på dette feltet? Jeg ba jo ikke en gang om å få se mappa mi selv om jeg var svært aktiv på venstresiden fra 1977 til tidlig på 1980-tallet.* Fra min synsvinkel hanlder ikke dette om svart eller hvitt. Det handler om å avveie hensynet til personvern mot hensynet til beskyttelse mot alvorlig kriminalitet. I siste instans er det personvern det handler om på begge sider.

* - sjansen er der for at både Overvåkningspolitiet (POT) og Stasi hadde en mappe hver på meg. I 1982 dro jeg til DDR som NKPs gjest for å ta et kurs på en SED-høyskole i Magdeburg. Hvis ikke Overvåkningspolitiet i Norge hadde fått med seg dette var det som tjenesteforsømmelse å regne! (Men en venn som også var der - og på Leninskolen i Moskva til og med - hadde ikke dette i mappa si.)