Det bildet de fleste av oss har av sansene og av hvordan for eksempel viner gjør inntrykk på oss er at synet (se på vinen først), duften (lukt på den) og smaken (når den kommer i munnen) er adskilte sanser, og at det er både mulig og ønskelig å holde disse fra hverandre.
Folk som ikke har tenkt over det, eller hørt nerder som meg legge ut om det, får noe å tenke på når de blir gjort oppmerksomme på at svært mye av det vi kaller smak - fra inntrykket av vinen eller maten i munnen - faktisk er duft formidlet til nesen via den retronasale passasjen fra munnhulen og opp til nesehulen. Men det stopper ikke der.
Sansene jobber ikke isolert fra hverandre; de modulerer hverandre på ulike vis. I boka vår, The Aesthetics of Wine brukte vi blant annet til studier som viser til hypo- og hyperadditivitet. Vitenskapen om sansning har forlengst tatt inn over seg at vi sanser en totalitet, og at ulike sansninger påvirker hverandre.
Charles Spence ved Oxford Universitys viser at folk bruker sin musikalitet til å fange inn og beskrive dufter og smak, og ikke bare det: ved å endre musikken i bakgrunnen oppfatter folk matens smak forskjellig. Styrt av vårt vanlige forestillinger vil vi konkludere med at de blir lurt til å tro at maten smaker annerledes, men det er en feilaktig slutning. Smaken er en representasjon i oss, og den er ikke bare hektet på impulsene fra smaksløkene men på hele registeret av informasjon fra våre sanser.
Akkurat det kan det nok ta litt tid å fordøye (sic), men jeg føler meg i alle fall styrket i troen på at det gir mening for flere enn meg å beskrive inntrykkene fra en vin ved hjelp av musikalske og andre metaforer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar