Oljefondets utfordring

Om fremtiden vet vi ingenting, men vi kan ikke la være å late som om vi gjør det. Kombinerer man dette med menneskets nærmest ubegrensede evne til selvbedrag, så har vi kommet et godt stykke på veien til å forstå handlingsregelen og den nye debatten rundt dette målet for avkastningen av Statens Pensjonsfond Utland (SPU) - i dagligtalen som oftest "oljefondet". (Illustrasjonen er valgt for å motvirke innleggets innebygde dysterhet - for utfordringene med "oljefondet" er svært fornemme utfordringer som få land har).

Som fiskal konservativ, ja nærmest brutalist, tok jeg for et år siden til orde for å operasjonalisere handlingsregelen på ny med en prosentsats på 3 og ikke 4 som er dagens norm. Det er tydeligvis tabu å foreslå noe annet siden det tok minutter fra Sentralbanksjef Olsen foreslo 3% i fjor, og til Statsminister Stoltenberg avviste dette blankt. Siden Norges Bank tok over forvaltningen i 1998 har realavkastningen vært 3,25% - godt under tallet "4" som har vært hugget i stein. I klartekst betyr dette at formuen bygges ned. Statsminsteren burde fortelle oss hvorfor han mener at tallet "4" er viktigere enn SPUs formål.

Etter lederen for SPU Yngve Slyngstads uttalelser under en høring på Stortinget tirsdag 30. april er kanskje også det tallet for høyt. Omtrent 40% skal være investert i obligasjoner, sier mandatet, og når de viktigste markedene her priser inn negativ rente på 1-2% sier det seg selv at Slyngstad har sitt på det tørre når han snakker om "utfordringer". Han tegner til og med et scenario der 1.200 milliarder kan fordufte på kort tid.

Jeg har for snart to år siden gjort meg kjetterske tanker om hvordan fondet bør investere. Kanskje det faktisk kan være sånn at noen investeringer på hjemmebane er tryggere og dessuten mer produktive for fremtidige generasjoner enn "sikre" statspapirer med negativ realavkastning?

Verden er et usikkert sted. Det er vel det vi kan fastslå sikkert. Derfor kan det være lurt å ta høyde for det.