Demonisering og terror

For noen dager siden var det 22. juli, og som de fleste andre husker jeg jeg nøyaktig hvor jeg var og hva jeg gjorde da jeg først fikk høre om det som hadde begynt den dagen. Sjokket og avmakten sitter i. 

Jeg ønsket ikke å bidra til alt som ble sagt og skrevet for fire dager siden, men det jeg har å si er relevant for terroristen som gikk målrettet ut mot Arbeiderpartiet og særlig AUF - og like relevant for mange andre saker og grupper. For fenomenet politisk og religiøs terror og vold har dessverre et vidt nedslagsfelt. 

Ronen Bahar skrev meget treffende blant annet dette på Facebook 22. juli i år:

En person våkner ikke nødvendigvis én morgen og bestemmer seg for å slakte barn. Veien dit bygges over tid. I folk man ser rundt seg

Først fremmedgjør man en gruppe.

Så demoniserer man menneskene og verdiene deres.

Deretter gir man dem skylden for alt man frykter og misliker.

Man gjentar ordene til de ikke lenger beskriver mennesker, men fiender. Til slutt skapes følelsen av at noe må gjøres.

De fleste går aldri fra ord til handling. Det kreves også noe dypt sykt og ødelagt for å ta med seg våpen og skyte barn. Men i ethvert samfunn finnes mennesker som kan gjøre ord om til handling. Mennesker som innbiller seg at de skal redde verden ved å drepe andre.

Spørsmålet er ikke bare hva disse menneskene, som 22. juli terroristen, gjorde mot oss, men også: Hva gjorde de med oss?

Har vi lært å ikke fremmedgjøre andre? Å ikke demonisere folkegrupper og politiske og religiøse motstandere? Å ikke gjøre andre til syndebukker, og til lynavledere for eget hat og egen utilstrekkelighet?

Jeg tviler. Jeg ser disse mekanismene i fri flyt (nesten) hver dag. 

المال السايب يعلم السرقة

Neida, verken Hamas eller noen andre arabiske krefter har tatt over bloggen. Ikke ennå, i alle fall. Overskriften skal være den arabiske originalen til ordtaket som har blitt oversatt til Engelsk med Loose money teaches theft. Det er en visdom som stadig viser seg treffende. 

Forskningsministerens juks med medlemstallene i Norsk Målungdom har nå nådd offentligheten, og hans forklaring - på spørsmål - omfattet blant annet påstanden om at "alle andre gjorde det." Flere andre som var aktive i politiske ungdomsorganisasjoner på samme tiden, inkludert Dag Håkon Myrdal som jeg kjenner fra Høyre, blir forarget over å bli mistenkeliggjort på denne måten. Det forstår jeg. 

Men konteksten er jo tydelig: Når en mistenker at "alle andre" gjør det, så er terskelen for å gjøre det samme selv betydelig lavere. Det er allmenn psykologi, dessverre. I denne sammenhengen er det klart at en ordning der ungdomsorganisasjoner - og andre - kunne finansiere seg selv ved å påberope seg medlemmer også lett ville kunne bli misbrukt. Det er jevngodt med å la pengene ligge på bordet, og da er det fristende å forsyne seg når ingen ser. 

Særlig når en visste at det ikke ble kontrollert, og også ville vise seg vanskelig å kontrollere. Det var bare å forsyne seg ved å føre opp noen tall på et skjema. All ære til Dag Håkon og alle som var ærlige, men fristelsene var nok for store for flere enn (senere) Professor Hoel. 

Lærdommen er ikke at "nå må alle ta seg sammen"" eller at "husk du kan bli statsråd en dag!" Lærdommen er, som så ofte ellers, at ukontrollerte pengestrømmer korrumperer. Også når de ikke leder rett i egen lommebok, men brukes til støtte for en sak som alle dens forkjempere mener er mye viktigere enn å skrive riktig tall på et skjema.