Ved første øyekast kanskje ikke det mest spennende innlegget for mange av leserne her, men KrF er svært interessant. Det er inkarnasjonen på det norskeste ved det norske parti-demokratiet: selverklærte sentrumspartier som i realiteten bare er ekstreme på ett eller flere felt. Egentlig er det bare tre sentrumspartier i Norge: Ap, Venstre og Høyre, og det begynner å bli svært trangt for det midterste av disse.
Dette ble KrFs dårligste valg etter krigen. Kommentatorer leter etter forklaringer, og ender opp ganske nærsynt. Som Senterpartiet hadde det to blomstringsperioder: rundt de to EF/EU avstemningene. Mens Venstre har skiftet identitet nesten uten at noen har lagt merke til det, har KrF fortsatt i samme gaten. Men urbanisering og sekularisering har gjort velgergrunnlaget tynnere. FrP har også, med hell, satt inn støtet mot den harde kjerne i de lavkirkelige miljøene med sine skreddersydde budskap.
De observante, men de er ikke mange, har fått med seg at KrF i nominasjonsprosessen før stortingsvalget opplevde strid mange steder mellom kandidater med hhv. statskirkelig og ny-karismatisk bakgrunn. Det er en spenning som kan komme tydeligere til overflaten fram mot neste valg.
I den obligatoriske ettervalgskrangelen prøver KrF å frikoble seg fra Høyre, og å flørte med Arbeiderpartiet. Det vil vekke begeistring blant mange av partiets aktivister, men det er den samme katastrofale feilbedømmingen som Sponheim viste. Her er velgere og parti trolig på kollisjonskurs.
Med mindre KrF finner en ny sak av typen "kampen mot fri abort", vil urbanisering og sekularisering drive partiet ned mot sperregrensen. Hvis de åpner seg mot Arbeiderpartiet (og dermed SV) vil farten nedover bare øke på.
Lykke til på reisen!
Dette ble KrFs dårligste valg etter krigen. Kommentatorer leter etter forklaringer, og ender opp ganske nærsynt. Som Senterpartiet hadde det to blomstringsperioder: rundt de to EF/EU avstemningene. Mens Venstre har skiftet identitet nesten uten at noen har lagt merke til det, har KrF fortsatt i samme gaten. Men urbanisering og sekularisering har gjort velgergrunnlaget tynnere. FrP har også, med hell, satt inn støtet mot den harde kjerne i de lavkirkelige miljøene med sine skreddersydde budskap.
De observante, men de er ikke mange, har fått med seg at KrF i nominasjonsprosessen før stortingsvalget opplevde strid mange steder mellom kandidater med hhv. statskirkelig og ny-karismatisk bakgrunn. Det er en spenning som kan komme tydeligere til overflaten fram mot neste valg.
I den obligatoriske ettervalgskrangelen prøver KrF å frikoble seg fra Høyre, og å flørte med Arbeiderpartiet. Det vil vekke begeistring blant mange av partiets aktivister, men det er den samme katastrofale feilbedømmingen som Sponheim viste. Her er velgere og parti trolig på kollisjonskurs.
Med mindre KrF finner en ny sak av typen "kampen mot fri abort", vil urbanisering og sekularisering drive partiet ned mot sperregrensen. Hvis de åpner seg mot Arbeiderpartiet (og dermed SV) vil farten nedover bare øke på.
Lykke til på reisen!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar