Valget 2009: FrP

De som er innom bloggen her av og til har vel fått med seg at jeg har en overkommelig oppgave når det gjelder å styre begeistringen for partiet i overskriften. Men når sant skal sies er jo ikke alt i partiets program håpløst, og flere politiske "oppfinnelser" som først dukket opp i FrPs program har senere spredd seg til andre partier og i noen tilfeller blitt lov eller forskrift.

Men hvordan kan valget 2009 fortone seg "innenfra"? Hvordan er ettervalgstiden for partiets tillitsvalgte?

Man er vel skuffet over at partiet ikke gjorde et valg i nærheten av det meningsmålingene hadde gitt løfte om så lenge. Få hadde vel håpet å matche de over 30% partiet har fått noen ganger, men et flertall hadde vel et begrunnet håp om noe rundt 27-28%. En knapp prosent over resultatet for fire år siden - selv om valget 2009 var det beste noen gang for partiet - var nok en skuffelse.

Hvem har så skylden for det? Her er det flere versjoner, men hovedforklaringen i FrP er vel som alltid: de andre, og særlig media. Her slår FrPs identitet som forfulgte outsidere inn, og vil - etter alle solemerker - skygge for de innsikter som burde trenge seg på. Innsiktene som ligger klare for de som måtte være interesserte er:

• FrP har en tendens til å falle som en stein i innspurten på alle valgkamper. (Årsakene er mange, men partiets velgerskare er overrepresentert i særlig en gruppe som har lav valgdeltakelse: lavt utdannede. Dertil er partiet et typisk protestparti.)


• Mulighetene til makt var små, og dette virker demotiverende.


• Fokuset på partiets politikk avslører det virkelighetsfjerne i mange av forslagene.

Mer uklart er det hvordan det virket inn at deler av partiets politikk, til og med vedtatt på partiets landsmøte, ble avviklet av Siv Jensen i et intervju - omtrent som Erik Solheim i sin tid avviklet sosialismen i SV. 24. mai var aktiv dødshjelp et verdivalg, mens tre måneder senere var det ikke lenger aktuell politikk. FrP har jo ingen seriøsitet å miste, men det er i det minste mulig at noen sympatisører begynte å lure på hva som foregikk.

Hva er så veien videre for FrP? Det må sees sammen med spørsmålet om hva FrP er, og hva det er til for. I mitt innlegg 1. september om hva slags parti Høyre er, viste jeg til Professor Knut Heidars "tese" om at partienes stiftelse kaster lange skygger. I så fall er skyggen fra Saga Kino 8. april i 1973, der Anders Langes Parti ble stiftet, lang og mørk. ALP var et protestparti, og FrP har forblitt et protestparti på Stortinget, mens man i flere byer og kommuner har styrt sammen med andre borgerlige partier. Lokalt er FrP (med unntak av i Bergen) til å stole på, og kan samarbeide med andre partier. På Stortinget er situasjonen en annen.

Jeg trodde at da Carl I. Hagen gikk av skulle Siv Jensen føre partiet inn på en konstruktiv linje. Hagen avslørte seg som det smålige mennesket han er da han gjorde et stort nummer av at han godtet seg over Sponheims tap av mandatet. Hagen har vært identisk med det nasjonale FrP, og har preget partiet med sin skolegårdsretorikk. Han har vær sur, sint og fornærmet i en mannsalder, og det vil være krevende å endre dette. Partiet har blitt stort på dette, og kan neppe endre natur uten å miste betydelige velgergrupper. Venstre er jo et eksempel på hva som kan skje når man bytter ut velgerne sine.

Mye kan tyde på at FrP har hatt denne strategien: vi skal dyrke vår egenart og spisse populære budskap mot stadig flere spesielle grupper, og slik bygge en bred allianse bak vårt parti. Ved valget i 2009 skal vi bli betydelig større, og ved valget i 2013 skal vi bli så store (og Ap og Høyre så lite populære) at det må dannes regjering med oss for å oppnå makt. Vi har derfor ingenting å hente på å nærme oss de andre, med unntak av å late som vi vil samarbeide med Høyre. Det vil gi dem problemer på høyre flanke som vi kan nyte godt av. Vår politikk er såpass ulik de andres at vi vil viske ut vår egenart gjennom kompromisser og samarbeid. For oss er det alt eller intet.

Omtrent sånn må Geir Mo, Siv Jensen og de andre ha tenkt. Det er i alle fall konsistent med det vi har kunnet observere. Erna Solbergs samarbeidsinvitter har åpenbart vært problematiske for denne strategien. Men kan denne strategien stå seg? Det gikk jo ikke som forventet 14. september.

Jeg er pessimist. Jeg tror FrP er, for å sitere meg selv: "et dysfunksjonelt parti som er ute av stand til å skifte takt. Ved å dyrke sine nederlag, som Serberne dyrker slaget på Kosovo-sletten der de ble most av Tyrkerne i 1389, gjør de nederlaget og "utenforskapet" til de definerende elementer i sin politiske identitet. Det å være FrP og Frp'er er å være utstøtt, misforstått og dårlig behandlet." Skyggene fra Saga Kino i 1973 varer lengre enn sitt eget århundre.

FrP vil fortsette på samme veien og sky kompromisser. De vil ligge på den samme uforsonlige, sinte og fornærmede retorikken. Alternativet, å dempe retorikken og å bygge allianser, ligger ikke for dem.

Dessverre gjør FrPs dysfunksjonalitet sitt til at også norsk politikk forblir dysfunksjonal. Et reelt alternativ til Arbeiderpartiet blir det fryktelig vanskelig å bygge uten et parti på godt over 20%. Men i en regjering må partiene være enige 24 timer i døgnet, og kunne stole på hverandre hele perioden gjennom. FrP er ikke den typen parti. Om FrP skulle ha kunnet bli det før valget i 2013 måtte de ha startet for minst fem år siden. Det er FrP som har nøkkelen, og de leter ikke en gang.

Min dystre konklusjon er at FrPs dysfunksjonalitet gjør at Arbeiderpartiet er dømt til å styre, og det er ikke bare det norske demokratiets forbannelse, det er også Arbeiderpartiets forbannelse. Demokrati krever alternativer, partier krever utfordrere, og i skyggen fra Saga Kino 8. april 1973 finnes ingen.