Skal man redde verden fra alt som er vondt (og det er SVs misjon her i verden) er det klart at man bør sitte i regjeringen i et av verdens rikeste land. Mitt gamle parti har klart overgangen fra protestparti via venstrepopulisme (under Erik Solheim - bildet) til ansvarlig regjeringsparti. Det er ikke dårlig! De har til og med klart å beholde regjeringsmakten, men det har kostet stemmer. Tilbakegangen på 2,6% er så nær Arbeiderpartiets framgang på 2,7% som det er realistisk å komme. Selv om vi i skrivende stund ikke har grunnlagsmaterialet klart, så er det sannsynlig at mange ikke har sett vitsen med å stemme SV når Arbeiderpartiet gir samme politikken.
Det har vel heller ikke styrket troverdigheten at løfter om maxpris i barnehagene (som skulle gi Halvorsens avgang dersom det ikke ble nådd), og varm velduftende lunsj i alle skoler, ikke ble innfridd. Hvileskjær i forskning og høyere utdanning har heller ikke vært noen klar vinnersak.
Men som jeg skrev under analysen av Arbeiderpartiet, nå er de feite årene over og mange smertefulle nederlag står for tur. Ledelsen i partiet vil nok lese meningsmålinger med stor spenning framover. Med 6,2% begynner SV å nærme seg nivået fra min tid i partiet, og er langt fra de 12,1% i 2001. Behovet for synlige seire stiger, mens Arbeiderpartiet rimelig nok synes at deres andel på over 35% av stemmene fortjener større gjennomslag.
Skulle SV gå ut av regjeringen vil konstellasjonsteoretikerne få en høytid av dimensjoner. Erna Solberg har nok den beste oppskriften for sitt eget parti: fokus på politikk og ikke spekulasjoner. Jeg tviler på om andre, og mindre, partier klarer det samme.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar