Valget 2009: Høyre

Jeg bommet 0,6% da jeg to dager før valget tippet Høyres oppslutning 14. september. NRK/Synnovate bommet med over 2% på valgdagsmålingen. For FrPs del bommet jeg med 0,9%. Jeg tippet også at Arbeiderpartiet skulle kapre mange sistemandater fra fylkene, noe som også holdt stikk.

Høyres oppslutning er god. Vi er fornøyde. Det er lett å glemme at flere meningsmålere kom med tall rundt 11% før sommeren, og Dagens Næringsliv holdt det gående gjennom sommeren med en katastrofe-serie om Høyre der en lang rekke personer kom med "gode råd" om hva partiet måtte gjøre. Heldigvis var det Erna som visste best. I min "Norsk politikk" i februar spådde jeg et dystert utfall for norsk politikk, og det har dessverre vist seg å holde stikk.

Men i dag er det langt flere som forstår hvilken politisk lederkapasitet Erna Solberg er. Hun var vel 0,15% fra å bli Statsminister? Ikke godt å si, for opposisjonen er langt unna å vise tilstrekkelig enighet til en gang å snakke om sine uenigheter ansikt til ansikt. Derfor var det krevende å gå ut med et bredt budskap om å forene alle, og å ikke stenge dører. Et noe mer positivt og forsonende toneleie fra flere til høyre for Ap, og den rød-grønne regjeringen ville vært historie.

Dessverre er 17,2% normalen for Høyre i etterkrigstiden. Det er det samme som i 1945, 1973 og 1993. Det jeg vil kalle "det lange 1980-tallet" omfattet Høyrebølgen, men høyrebølgen fortsetter i form av den felles oppslutningen om FrP og Høyre. For å konsolidere stillingen, og bygge seg opp, kreves en målrettet innsats fra partiet. Utfordringene er mange:

• Høyre har et image som også manifesterer seg i oppslutningen: høyt utdannede menn i privat sektor i eller nær byene. Høyremannen tar på seg slips når han går på jobb, og leser Dagens Næringsliv. Så lenge partiet er i "normalmodus" er det disse som stemmer Høyre. Alle andre vil streve med å se seg selv i denne stereotypen. Høyre må bevisst appellere mye bredere. Da Labour kom til makten i Storbritannia i 1997 hadde de et bilde på den personen de skulle vinne over: Mondeo Man (aka Essex Man). Høyre trenger et bilde av den type eller helst de typene velgere partiet skal vinne over.

Sosiologisk er disse:

1. Kvinner - og her er en kvinnelig leder en absolutt fordel. Høyre har en klar overvekt av mannlige velgere, og er på denne måten speilbildet av SV.


2. De har ikke nødvendigvis så høy utdannelse. Dette er en utfordring, ikke minst siden partiets retorikk er klart resonnerende og kan oppfattes belærende. Mange i Høyre (ikke minst jeg selv) elsker denne, men det er ikke til å komme bort fra at mange støtes bort. Mange av disse stemmer i dag FrP.


3. Offentlig ansatte. Dette sitter langt inne. Høyre har et selvbilde som NHOs politiske avdeling, men bare 20% av partiets velgere er funksjonærer i offentlig sektor (som jeg), mens over 50% er funksjonærer i privat sektor. Dette potensialet er betydelig, og en stor mulighet ble skuslet bort da Kristin Clemet var Kunnskapsminister (som jeg har forklart her). De fleste av disse stemmer Ap.


4. De bor utenfor de store byene. Rett nok øker urbaniseringsgraden og utdanningsnivået i landet jevnt og trutt, men tross Wiedswangs utlegninger vil det ta tid å vinne valg gjennom Frogner-faktoren. Han kan ha rett i at veien til makt går gjennom den urbane middelklassen, men svært mange av disse er offentlig ansatte kvinner uten embedseksamen. De fleste av disse stemmer Ap og FrP i dag.

Så lenge partiet er fornøyd med å være mest for urbane menn i privat sektor så vil 17,2% være omtrent maksimal uttelling. Det vil kreve en bevisst satsning å utvide appellen.

Politisk oppslutning er et nullsum-spill. Skal Høyre gå fram må noen andre gå tilbake. Aller helst skulle dette vært SV og Senterpartiet, men realistisk sett er det:

• Venstre. Ingen norske partier ligger nærmere hverandre politisk enn Venstre og Høyre, også sosiologisk er de skremmende like. Nå blir Venstre uten Sponheim vanskeligere å få øye på, og Høyre bør tilby deres velgere et naturlig hjem. Liberale miljøforkjempere bør kunne finne Høyre mer forlokkende enn Ap, KrF og Senterpartiet.


• Fremskrittspartiet. FrP tok over folkepartiet Høyres velgere (fra det lange 80-tallet) med lavere utdannelse og inntekt - særlig de i distriktene. Image og retorikk vil ha mye å si. Hvor blir det av den nye Erling Norvik? Sett på han (eller hun) kalosjan, og kjøp fribillett til alle landets hjørner.


• Arbeiderpartiet. Anekdotisk kjenner jeg til mange "naturlige" Høyre-velgere som i ren skrekk og avsky stemte Arbeiderpartiet eller satt hjemme i frykt for samarbeid mellom Høyre og FrP. Det er også et betydelig antall offentlig ansatte som i konkret politikk har sterke sympatier med Høyre, men som ikke klarer å se seg selv som Høyremann/-kvinne.

Det har åpnet seg muligheter for Høyre i midten av det politiske landskapet, men vi må klare å beherske kunsten det er å ha flere budskap rettet mot flere grupper. For alle organisasjoner er det enkleste å fortsette som før, men veien ned til 14% er ikke så lang. Og husk: det var skremmende at Høyre ikke klarte mer enn 21% i 2001, for FrP hadde gjort i buksa (Søviknes) og Ap det samme (momsreformen, etc.). Uten at noe gjøres konkret med å utvide partiets appell vil vi trenge motstandernes tabber for å stige over 17%.