Bonus-populisme

Investeringsbankene (bildet: Lehman-brødrene) utmerket seg på flere måter. De gikk på kort tid fra å være formidlere av kreditt og egenkapital til store foretak (finansverdenens transportselskap - svært nyttig) til også å bli høyt belånte hedgefond (finansverdenens Casino - svært unyttig). I tillegg var og er de kjent for å belønne sine ansatte med til dels astronomiske bonuser. Størrelsen på disse var og er langt bortenfor det begripelige for offentlig ansatte akademikere.

Mange av disse fordekte hedgefondene (for det var det de var blitt) gikk konk eller ble kjøpt opp. Resten måtte reddes av sine respektive hjemland. Nå høres ropene fra folkedypet om at disse bonusene må begrenses ved lov. Er det lurt?

Det er ikke vanskelig å finne gode grunner til å si ja:

• Store summer i bonus bryter ned viljen til nøkternhet og moderasjon.


• Urimelig avlønning av ansatte bringer hele næringen i vanry.


• Ordninger knyttet til resultater med svak påvirkning fra den enkeltes innsats kan ikke begrunnes ut fra hensynet til belønning etter innsats - eksempler er aksjeopsjoner der kursene blir påvirket av et enormt antall faktorer.

Men hvis vi holder oss til gammeldagse investeringsbanker, da, dvs. slik de var fram til ca. 2003. Er det da rimelig med et tak på bonusene? Hvor blir det av pengene da?

• Investeringsbankene har ikke kapitalvarer å investere i.


• Investeringsbankene eier ikke sine lokaler.


• De ansatte har (relativt sett) lav fast lønn: bonusene er de ansattes andel av årets overskudd. Blir det ikke noe overskudd blir det heller ingen bonus.


• Settes et tak på bonusene strømmer derfor pengene inn i eiernes lommer. Er det noe mer rettferdig enn at de som har skaffet oppdrag og kommisjon (let's face it: arbeiderne) får dem?

Forslagene om bonusbegrensninger er populistiske, og svært dårlig gjennomtenkte. Problemet er ikke først og fremst bonusene, men at bransjen tjener vanvittig mye. Den tjener - særlig i gode tider - så mye at man kan lure på om konkurransen virker?

For de som trenger noen milliarder til et oppkjøp er ikke 100 millioner i kommisjon mange penger, men for de 10 som har jobbet med oppdraget blir det fullt i julestrømpen. Og store overskrifter. Det blir også ville tilstander på markedet for attraktive boliger i nærheten av de store finanssentra, og andre ringvirkninger følger med.

Men med mindre man vil begunstige eierne er ikke bonusene stedet å begynne. Heller bør man vurdere ordninger som fremmer konkurransen. Fientlige oppkjøp, for eksempel, vil gjøre offentlige anbudsordninger for denne typen oppdrag vanskelige å gjennomføre. Da gjenstår bare tyngre beskatning som løsning. Da trengs i alle fall internasjonale regler for å hindre at alle investeringsbankene registrerer seg og opererer ut av ett eller annet skatteparadis.