Metoo-sakene og partiene

Dette året har #Metoo feid inn som en bølge i så godt som alle norske partier på en eller annen måte. Før jul, og over nyttårshelgen, var det Arbeiderpartiet som kokte i sitt eget fett med Giskesaken. Nå har de fått selskap med flere partier, kanskje særlig regjeringspartiene Høyre og Fremskrittspartiet.

Likevel ser det ut til at det er Arbeiderpartiet som har fått lide mest under dette kjøret. Med det mener jeg at det synes å være det partiet som lider mest på meningsmålingene. Hvorfor det? Sakene i regjeringspartiene ser vel ut til å være minst like ille, og strukturene for å ta vare på varslere og usikre ungdommer har vært elendige. 

Jeg tror det er to hovedgrunner til dette. 

For det første er Giske en mye mer betydningsfull politiker enn de andre som har blamert seg. Han har vært høyt profilert i et kvart århundre (han ble leder i AUF i 1992), har vært minister og var inntil nylig nestleder i landets største parti. 

For det andre løftet Giskesaken lokket av et hvesende ormebol av et parti. Nær sagt alt som har vært sagt og gjort har blitt tolket inn i en maktkamp, og det har blitt avslørt at ledende personer i parti og LO ikke tåler trynet på hverandre. 

Det i sin tur har ført til en prosess som har tekt ut i tid, der alle avgjørelser underkastes mistankens grelle lys, og der det som er igjen av undersøkende journalister har blitt nedringt (heller enn omvendt) av sladrende partifeller. 

Jeg var tidlig kritisk til Støres håndtering av saken, men etter hvert som ormebolet har blitt avslørt er det ganske klart at han ikke kunne gjøre så mye på en annen måte. Det er de giftige relasjonene og maktbasenes kamp mot hverandre som har tværet saken ut i offentligheten, og blottlagt et dysfunksjonelt parti. Det er ikke rart at de tapte valget!

Giske har heller ikke hjulpet partiet sitt med sin fremgangsmåte. Han hadde hatt større muligheter for å komme tilbake i ledende verv dersom han la seg flat, slikket sine sår, og satte partiets interesser over sine egne. 

(PS - Jeg ble kjent med at Amundsen sa opp jobben sin som sekretariatsleder i Arbeiderpartiets stortingsgruppe etter at det som sto over ble skrevet.)

Ola Borten Moe

Politisk interesserte følger nå med Senterpartiet med en skrekkblandet fryd. Skrekk fordi det er åpenbart at partiet er i ferd med å male seg selv i stykker, og fryd fordi det er en glede å se at det gjøres etter alle kunstens regler. Sterke personligheter - og Borten Moe stikker ikke sitt lys under en skjeppe - tar stor plass og skaffer seg fiender. Over tid har motsetningene fått satt seg, ikke minst siden den forrige lederen ikke maktet å skaffe seg så mye som et lite ferniss av gravitas.

Nå har motsetningene fått vokse seg store, og det ene angrepet blir besvart med større kraft enn det forrige. Det skrives brev og det stilles ultimatum. Om noen skulle lage oppskrift på et sammenbrudd for et lite parti kunne de knapt gjort det bedre: Gjør politiske motsetninger personlige, og sørg for at de ikke blir luftet ut og avklart, men blir forsterket av partilederens handlemåte.

Stridens kjerne er karen over, Ola Borten Moe. For tre år siden ønsket jeg han velkommen i regjering, og vedkjente meg stor glede over det. Han står for et Senterparti jeg kjenner fra oppveksten: det konservative partiet på bygdene. Jeg har aldri stemt på partiet, og ser ikke for meg at jeg kommer til å gjøre det heller, men min sympati for Borten Moe er sterk. Han er dyktig, klar og etter alt å dømme en bedre politiker enn selv morfaren Per Borten.

Som nevnt for tre år siden var far aktiv i Senterpartiet, og far og Per Borten var av samme generasjon og aktive i samme del av landet - men far på et langt lavere nivå. Kanskje er det dette som forleder min dømmekraft?

Jeg tror ikke det. Borten Moe er et politisk talent av de sjeldne, men det er mulig at Senterpartiet er for lite for hans talent og robuste selvtillit. Dessuten er det helt klart for venstredreid - ikke bare for meg, men også for Borten Moe.

Det blir spennende 7. april.

Meningsmålinger - mest underholdning?

Hvis det ikke var for meningsmålingene ville vel norsk politisk journalistikk gått i stå? Men hvor mye er de til å stole på? Ikke særlig mye, tipper jeg.

I går presenterte Dagbladet og Aftenposten/Bergens Tidende hver sin meningsmåling for hele landet. I begge fikk de to store partiene ca. 32,5% og 27,5% - men i hver sin måling. Hos Dagbladet fikk Arbeiderpartiet 32,5% og Høyre 27,5%, og hos Aftenposten/BT fikk Høyre 32,2% og Ap 27,3%. Den siste var tatt opp 12.-14. august, og den første 13.-15. august. Kan opinionen skifte så fort? Neppe! Er meningsmålingene presise? Nei!

Likevel fortsetter alle å behandle dem som en gullstandard, og alle små skiftninger kommenteres utførlig selv om alle med en minimal kjennskap til meningsmålinger og statistikk vet at det er bortkastede kalorier.

Det er bare valgresultetet som teller, men alle med interesse for politikk sluker meningsmålinger uansett feilkilder. Likevel: jeg ser mest på PollofPolls.no, og her er de svært tydelige på hva de driver med.

Finnes det frelse for KrF?

Kristelig Folkeparti er en spesiell politisk konstruksjon. Partiet vokste frem fordi Venstre ble for liberalt, og de lavkirkelige strømningene fikk sekulære mål om å forme landet etter Bibelens budskap. Det ble for lenge å vente på Jesu gjenkomst. Som mange vet var det på 30-tallet at KrF så dagens lys her i Hordaland, men det ble landsdekkende først etter krigen, og sine beste valg har de gjort i etterkant av de to EF/EU avstemningene. Den første av disse falt sammen med kampen mot selvbestemt abort, og denne definerte på mange vis selve essensen av KrF.

Som nevnt i mitt innlegg om KrF etter siste stortingsvalg er KrF ikke noe sentrumsparti. Det skiller seg fra andre partier først og fremst gjennom ytterliggående standpunkt innen moral. Partiet sliter i motbakke grunnet helt elementære endringer i samfunnet som:

• Urbanisering: partiet har størst tilslutning i grisgrendte strøk.
• Sekularisering: de lavkirkelige bevegelsene har stadig mindre oppslutning.
• Aldring: partiet har en betydelig andel av sistegangsvelgerne.

På 90-tallet hadde partiet en populær sak som de fikk "eierskap" til: kontantstøtten. EU-avstemningen var ganske fersk i minnet, og partimønstret var preget av det. Bondevik var populær (husker noen det?), og Valgerd drakk rødvin mens Kjell Magne pattet på en sigar. På en måling snuste partiet på 20%.

Men det er lenge siden. Høybråten var ikke redningen. Skal partiet rendyrke sin profil sikter det seg samtidig inn på undergangen av grunner jeg har anført over. Hvis partiet myker den opp vil de ligne for mye på andre partier, som Arbeiderpartiet, Venstre (særlig), eller Høyre.

Med mindre vi får en vekkelsesbølge over landet arbeider tidsånden målbevisst mot partiet. Nedgangen kan nok bremses av en ny EU-avstemning og/eller populære lederskikkelser, men et parti tuftet på et grunnlag fra Midt-Østen for 2000 år siden har ikke fremtiden for seg i Norge på 2010-tallet.

Men jeg har tatt feil før...