Variabel nettleie

Fra nyttår er det planen at vi alle skal betale nettleie etter det tidspunktet vi har brukt mest strøm, slik at du må betale mer nettleie dersom du bruker mest strøm når den er dyrest og mindre hvis du bruker mest når den er billigere. (Bildet: En "monstermast.")

Nettleie er leie av strømnettet, og forslaget ligner på rushtidsavgiften på veiene rundt større byer. Disse avgiftene har virket, og det er mindre press for å bygge ut veiene slik at de skal være dimensjonert for mye større trafikk. Håpet er at det samme skal skje med strømnettet, for det vil måtte bli bygd videre ut uansett. Men det blir færre "monstermaster" (se bildet) og lavere utgifter (som vi alle vil måtte betale) dersom forbruket blir bedre fordelt over døgnets timer. (Ikke at "monstermaster" behøver være så monstrøse.)

Men det er ikke alle som forstår dette. En kar på Facebook skriver:

Har hørt at det skal innføres ny prising på egg. For det første skal det monteres et webkamera ved alle komfyrer, slik at myndighetene kan se når du bruker egg. Når du kjøper egg i butikken, må du skrive ut en liten lapp fra datamaskinen som styrer webkameraet. Hvis det er slik at du bruker egg f.eks til frokost når det er mest vanlig, så koster eggene vesentlig mer. Bruker du egg på mer uvanlige tider, f.eks om natta, så er eggene vesentlig billigere.

Som om egg skulle kreve bygging av nye butikker dersom de brukes på noen tidspunkt på døgnet! Virker ikke som om denne karen har skjønt at det er kapasiteten i nettet som er poenget her. Dersom alle fortsetter å bruke mye strøm på noen tider av døgnet, så må nettet bygges ut tilsvarende når fossile energikilder fases ut. Eller noen må kobles ut, eller nettet bryter sammen. Dersom mer forbruk flyttes til andre tider av døgnet så slipper man det, noe som blir billigere for alle sammen. 

Strømmen er dyr nå, og folkets vrede fryktes av alle politikere. Nå er det snakk om å skrote eller utsette denne endringen. Ulikt økningen i strømprisen (der det er Acer, EU, Tyskland (som stenger ned atomkraft) eller klimatullingene som får skylden), er det åpenbart Stortinget som har innført denne her. 

Men dette er en lakkmus test: Hvilke politikere er kortsiktige populister og hvilke klarer å tenke med hodet når alle andre mister sitt? Så langt har Høyre og Venstre beholdt hodet. Håper de fortsetter med det! 

Valget i kulepunkt

Positivt

• Ekstremistpartiene Rødt og MDG kom ikke på vippen. 
• Venstre kom over sperregrensen.
• MDG kom under sperregrensen.
• Høyre kom over 20%. 

Negativt

• Blågrønn regjerning ryker.
• Rødt, med et i beste fall tvilsomt forhold til liberalt demokrati, kom over sperregrensen.
• Anti-EØS partiene får flertall i ny flertallsregjering.*
• Carl I. Hagen er tilbake på Stortinget. 

* Dette forutsetter noe som vi ikke vet, nemlig om Arbeiderpartiet gir fra seg et flertall av regjeringens medlemmer for å skape en maktbalanse de to andre trolig vil søke. (Lagt til innlegget etter publikasjon. Se kommentar under.)

Vindkraft som lakkmustest

Ingenting viser så tydelig hvilke partier som har forstått hva klimautfordringene krever av oss som holdningen til vindkraft på land. 

Motstanden mot vindkraft på land er det ikke så vanskelig å forstå. De siste årene har flere anlegg blitt svært omstridt, og på ingen måte uten grunn. Anleggene ble godtatt for til dels lenge siden, og godkjenningene var mangelfulle siden størrelse og omfang var dårlig regulert. Anleggene har blitt mye høyere og mer omfattende enn de først tydet på (siden større møller er mye mer effektive, har det vist seg). Flere anlegg har også havnet i områder der de antakelig ikke burde vært bygget. 

Dertil har finansiering og eierskap vært omstridt. Også det av gode grunner. 

Men derfra og til å si nei til all videre utbygging av vindkraft på land er både populistisk og idiotisk. Idiotisk siden vi, både i Norge og på planeten Jorden, trenger mer fornybar kraft. Ikke fornybar kraft som pengesluk, men fornybar kraft som er såpass rimelig at den vil kunne utkonkurrere fossil kraft. Det er det bare vindkraft (her oppe i nord) og solkraft (lengre sør) som kan gjøre. 

Politiske partier som profilerer seg som miljøpartier, særlig MDG, vil sette en sluttdato for norsk oljeproduksjon. Men steinalderen tok ikke slutt på grunn av steinmangel men fordi bedre alternativ var tilgjengelige. Selvsagt kan man gjøre mye med energisparing - særlig i et land der strømmen er så billig som i Norge, men med mindre man går for Amish-alternativet må mye mer elektrisitet genereres.

Et parti som Arbeiderpartiet profilerer seg på hydrogen, men sier ikke ett ord om energikilden til dette hydrogenet. Hydrogen er en energibærer og ikke en energikilde som olje, vindkraft, gass, solenergi, kull eller atomkraft. Hvis hydrogenproduksjonen skal komme fra gass, for eksempel, så er det ikke mye til "grønn omstilling". Alle partier som profilerer seg på ny industri rundt hydrogen må si klart fra hva som skal være energikilden.

Vindkraft til havs er mye dyrere å bygge ut enn til lands, og er også betydelig vanskeligere og dyrere å vedlikeholde. Vindkraft til havs krever store subsidier og er dermed ikke noen kraft som vil utkonkurrere fossile kilder. 

Videre utbygging av vindkraft på land er en vesentlig del av det som kreves av oss for å nå nullutslipp. Norge er velsignet med mye vind og store ubebodde områder. Dessverre er vi også rammet av populistiske og kortsiktige partier, mange av dem liker også å fremstille seg selv som grønne. Men det grønne skiftet krever ikke bare bevilgninger. Det krever også at noe ofres. Det krever lederskap og klokskap. 

Så langt jeg kan se er det to partier som klart er åpne for mer vindkraft på land. Venstre og Høyre. Jeg håper jeg tar feil, men så langt er det disse partiene som har tatt inn over seg at man ikke får i både pose og sekk. Det er bare disse som er "voksne nok" i denne viktige saken til at jeg kunne tenkt meg å stemme på dem. 

Stråmann, stråmann syndebukken min

En stråmann er en oppkonstruert motstander i en debatt. Stråmannen, i dette tilfelle Jan Tore Sanner, blir tillagt oppfatninger han (eller hun) ikke har, og så argumenterer man mot disse. Og vinner - for stråmannen har aldri gode argumenter. 

Det er Fremskrittspartiet - nylig unnsluppet fra regjering og krav til saklighet (for noen av dem, i det minste) - som nå rykker ut og beskylder finansminister Jan Tore Sanner for å "skylde på pensjonistene" for at det blir et kraftig redusert handlingsrom for fremtidige statsbudsjetter. De blir hengt ut som syndebukker, heter det i siste avsnitt fra de tidligere regjeringsmedlemmene. 

Innlegget fra Sanner i Dagens Næringsliv er egentlig gammelt nytt. Eldrebølgen har vært en kurve på alle framskrivinger i flere tiår allerede, og alle har visst om den. Det vil bli færre til å betale for flere pensjonister. Alders-søylen blir topptung. Gode nyheter for alle eldre som lever mye lengre enn før, men dårlig nytt for de som skal få statsbudsjettet til å gå opp. 

Innlegget fra Jensen og Listhaug er ellers saklig og begrunnet. Man setter kostnader for innvandring opp mot kostnader for en aldrende befolkning. Men det er usaklig og feilaktig å hevde at Sanner skylder på noen, og bruker dem som syndebukker. Det er stråmannsargumentasjon. 

At man påpeker en utfordring, er ikke å legge skyld på noen eller henge noen ut. Denne misforståelsen, eller idiotien for å si det rett ut, er av gammelt og godt kjent merke. Særlig i tilfellet eldrebølgen. Også for ni år siden følte noen pensjonister seg uthengt siden de var blitt pensjonister. "Ordet 'eldrebølgja' er nedlatande" hevdet Pensjonistforbundet i Sogn og Fjordane. Det må være et tegn på at pensjonistene har for lite å gjøre når de bruker tid på å la seg fornærme av en demografisk metafor. 

I mitt blogginnlegg fra januar 2011 mente jeg at dette måtte være toppen på hårsårhet og offermentalitet. Det er tydeligvis denne hårsårheten FrP nå vil utnytte.

God help us!

Krenkorama

Det er knapt til å tro. Jeg har sett klippet med Siv Jensen der hun oppildner FrPs landsmøte og sier de nå så berømte ordene "knuse de jævla sosialistene". Man må ha både langt utviklet paranoia og en egen evne til å ta alt i aller verste mening for å ta seg nær av det, eller til å lage en stor sak av det. Selv en sosialist som var til stede der og da rykket ut og ba folk roe seg ned. Men hjelper det? Ikke i det hele tatt.  

Men det ble altså en stor sak. Har man virkelig ikke noe annet å stelle med? Proporsjoner og forholdsmessighet - antakelig fremmedord også for de mest utdannede. Eikefjord i BT trekker også frem en episode med Torbjørn Isaksen, statsråd, for et par år siden. Da skulle man også være langt ut i diagnosene for å ta episoden alvorlig i det hele tatt, men det ble den altså. Finnes det virkelig ikke rom for tull og tøys lenger? 

Det er grunn til bekymring for utskjellig, trusler og annet som skremmer folk fra å gjøre en tjeneste i politikken. Men det er også all grunn til å bekymre seg for at man må leve uklanderlig og ikke si noe som tatt ut av kontekst ikke kan blåses opp til noe det aldri har vært. 

Det bekymrer meg at folk har så høye skuldre. At nær sagt alt mulig tolkes i aller verst tenkelige mening, og hinsides alminnelige tolkningskriterier. Jeg har selv vært sosialist, og blitt skjelt ut og banket med paraply av gamle damer på gaten. Jeg tok det med fatning, men også fatning synes å ha blitt utradert fra folks reaksjonsreportoar. 

Jeg tror folk har et behov for å indignert. Skikkelig sinna. Føle den rettferdige harme bruse i kroppen. For den gode sak - nær sagt uansett hvilken sak det skulle være. Fordi det føles godt, og det føles ekstra godt å ha en god fiende. Ingen side i politikken har monopol på dette, og Listhaug/FrP- hatet er venstresidens svar på muslimhatet på Resett-siden. Det skal nesten ingen ting til for å trigge det, og begge ytterpunktene tjener på det. Ja, det er det som er selve drivkraften. 

Før noen rykker ut og påpeker alle Listhaug og FrPs mangler og at jeg forsvarer dem, må jeg minne om to ting: 1) Det å etterlyse nyanser og alminnelige krav til rimelig tolkning er ikke å ta side. 2) Det er faktisk mulig at det finnes flere sider ved en person eller et parti, og at man kan ta grusomt feil i en ting og ha rett i noe annet. 

Det så se alt i svart og hvitt, for og i mot, er et svært dårlig utgangspunkt for å kunne se noe som helst. Få av de som har lest Kahnemanns Thinking, Fast and Slow har gjort noe for å ta den inn over seg. Vi påpeker at amerikansk politikk er polarisert og nærmest dysfunksjonell, men mye tyder på at importen er i full gang. 

Det lover ikke godt!

PS: De som vil se hvor galt det kan gå når Twitterstormen bryter løs, og aktørene er kyniske nok, kan lære mye av å lese denne artikkelen.