IMF roper varsko!

Det internasjonale pengefondet er bekymret. Svært bekymret. Så bekymret at det burde gi oss alle skrekken. Selv har jeg, omtrent siden finanskrisen i 2008, vært bekymret for utviklingen. Få av de grunnleggende problemene fra den gangen har blitt løst, og myndighetenes store mulighet - sette ned rentene og bruke lånte penger - har pågått for fullt i de fleste land. Det er vel faktisk en viktig grunn til at de finansielle systemene står og vipper på avgrunnen. Det som reddet oss i 2008 kan knekke oss i 2019. 

IMF nevner ikke grunnproblemet, som er at penger er gratis for tiden. Norge er et av få land med positive renter - altså at man må betale for å få penger - men private bygger opp et fjell med gjeld likevel. Økningen i gjeld overstiger langt økningen i BNP, og det har vært tilfelle lenge. 

Internasjonalt er det bedriftenes låneopptak som er den store bekymringen. Ikke at det mangler på andre bekymringer, men finansiell triksing bygd på lånte penger og eventyr i stedet for solide prognoser for inntjening er hovedutfordringen. 

Det internasjonale finansielle systemet er mer forstrekt, ustabilt og farlig enn det var i 2008 før Lehmann-kollapsen. Trumps handelskriger, Brexit og fallende vekst i Kina gir rike muligheter for nye kriser av betydelig omfang. Men under det hele er et verdensomspennende låneopptak som langt overstiger tidligere rekorder, som etter andre verdenskrig og Napoleonskrigene. Dette betyr at domino-effektene kan bli enorme. 

Hvorfor tar alle høyere risiko? Noen av driverne er pensjonsfond og forsikringsselskaper. Når rentene er null eller negative, tvinges de til mer risiko for å kunne utbetale pensjoner og forsikringer de har lovet kundene. Dette er svært store aktører, og kundene er millioner på millioner av vanlige mennesker. 

Det er særlig på ett område eventyrfortellingene om synergier og ny inntjening er fremtredende - innen Mergers and Aquisitions - altså selskap som kjøper eller slår seg sammen. Betalingen er nesten alltid lånefinansiert, og prospektene til inntjening basert på rene eventyr. 

Mens europeiske land og banker er på bedringens veg, med strenge egenkapitalkrav for banker og statsgjeld på retur, er utviklingen motsatt i USA. Amerikansk statsgjeld var på hele 104% i fjor, og sikter mot 116% i 2024 (basert på svært optimistiske veksttall). Da er ikke USA langt fra Italia, og godt og vel forbi 90% statsgjeld som blir ansett som det nivået der veksten hemmes av gjelden. 

40% av alle lån til næringslivet i USA ligger helt på grensen av der de ikke klarer forpliktelsene. 19 billioner dollar. Selv en liten rystelse vil få dette gjeldsberget til å ramle over ende. 

Det springende punkt for alle som er investert i aksjer og obligasjoner er når vi får "The Minsky Moment." Visste man det, kunne man bli rik. For min del har jeg solgt meg nesten helt ut av aksjemarkedene, for jeg tror oppsiden er svært liten og nedsiden meget betraktelig. Oppgangsperioden vi fortsatt er inne i, er den lengste noen sinne. Og den er oppblåst av gratis penger. Men i markedene er det i det lange løp reelle verdier som gir avkastning. I det korte løp kan pyramidespillet gi avkastning, men da gjelder det å komme seg ut i tide.