Opptøyene igjen

Jeg klarer ikke helt å slippe opptøyene og masseplyndringen i England i forrige uke. Mitt forrige innlegg dreide seg mye om at kommentatorer først og fremst avslører sitt verdensbilde når de skal komme med forklaringer: de fordommer man har sitter dypt, og man har nok, som kommentator, lett for å fortsette der man slapp sist.

For min del vil jeg peke på noen trekk det kan være verdt å få med seg, og som har havnet litt under radaren for de fleste.

1. Det hele startet som en demonstrasjon i forbindelse med at politiet skjøt og drepte en firebarnsfar i Tottenham. Han var bevepnet, men hadde såvidt vites ikke avfyrt sitt våpen. Politiet fikk beskjed om å holde en lav profil, og ikke provosere. Når demonstrasjonen så kom ut av kontroll og plyndringen begynte holdt de seg tilbake og grep ikke inn i noen grad. Mange ellers lovlydige følte nok at det var fritt fram, og vi fikk et sammebrudd i den offentlige orden som vi ellers også ser i krig og krise. I Namsos 20. april 1940 var det plyndring i forlengelsen av bombingen, og mannen som kom ut av naboens kjeller med en sekk potet da han møtte eieren sa "det vart ei underlig tid". Slik masse-psykose var nok en vesentlig del av forklaringen i Tottenham og andre steder.
2. Det har vært mye fokus på lærere, lærlinger, studenter og millionærdøtre som ble tatt etter plyndringen, men mindre på det at 69% av de arresterte var gjengangere. Mange av disse igjen var gjengmedlemmer. Det sies på engelsk at opportunity makes the thief, men her var det mange tyver ute allerede.
3. Mange har oversett et klart etnisk aspekt: blant de arresterte er det en relativ overvekt av unge menn med karibisk og hvit engelsk bakgrunn, mens det blant ofrene (drepte og plyndrede) var en klar overvekt av asiater (pakistanere og bangladeshi i særlig grad). Det er de siste som driver forretninger i fattige områder, og bygger lokalsamfunnene. Deres familiestruktur er vesentlig sterkere enn blant karibiere og hvite engelske, der fraværende fedre synes å være normen.
4. Britene er kanskje planetens mest selvkritiske folkeferd. Det er mye vrangt og leit i landet, men også mye fortreffelig og bra. Jeg anbefaler sterkt denne artikkelen i det venstreorienterte tidsskriftet Prospect. Når livet påviselig blir bare bedre og bedre, så mener britene at det blir værre og værre.

Men det er, for all del, store og påviselige forskjeller i landet og innen London. Da jeg bodde i England var jeg svært ofte i London, særlig i helgene. Jeg brukte å bo hos en venn i Tottenham (fem min. spasertur fra Seven Sisters tube) og en venn i Kensington (i Lexham Mews - der eiendommer i snitt selges for 13 mill. norske kroner). Det var virkelig a tale of two cities - selv om det var samme byen. Det første en nedkjørt del av et arbeiderklassestrøk, det andre på motsatte enden av den sosiale skalaen. Ikke helt Mayfair, men absolutt øvre middelklasse. (Min venn i Tottenham var jøde, kommunist og politisk flyktning fra Sør-Afrika. Jobbet i det britske motsvaret til Kommuneforbundet, mens min venn i Kensington bodde i foreldrenes hus og var konservativ chartered accountant. Født i Argentina, oppvokst i Brasil, utdannet på katolsk kostskole i England).

Very educational!

Fortellingen er ferdigskrevet

Noe av det mest interessante med massetyveriene og bråket i England den siste tiden er forklaringene som kommer fra "eksperter", journalister og andre. "Si meg hva eller hvem som har skylden, og jeg skal si deg hvem du er!". Som så ofte ellers virker forklaringene ferdigskrevet før det skjer noe som helst, og har mye mer med verdensbildet til eksperten eller journalisten å gjøre, enn med en analyse av hva som skjer og hvorfor. (The Smiths var som vanlig forut for sin tid)

Norske journalister og "eksperter" på Storbritannia tenderer mot venstresiden i politikken. Dermed får vi arbeidsledighet, klassesamfunnet og store sosiale ulikheter som forklaring. Opptøyene blir satt inn i en sammenheng der de blir gjort til uttrykk for en politisk bevissthet og en holdning til samfunnet og politisk endring. Utløsende årsaker er nedskjæringer og stengning av ungdomsklubber. Fra enkelte hold får vi inntrykk av at alt dette i bunn og grunn er Margaret Thatchers skyld siden hun satte seg fore å ødelegge det britiske samfunnet på 80-tallet - og klarte det.

Høyresiden hører vi lite eller ingenting i fra her i Norge. Det norske folk er oppfostret på Jan Tystads dekning av landet fra 80-tallet, og NRKs reportarsjer som i begredelig grad har kjørt på de evige stereotypene. Vi må derfor til England for å høre hva høyresiden har som forklaring. Norman Tebbit, til høyre for Thatcher nå som før, mener det er avhengigheten av velferd som har brutt ned samfunnet og forbindelsen mellom innsats og belønning. Andre peker på familiens sammenbrudd, og at et flertall av alle barn i nabolag med en overvekt av personer med røtter i karibien har vokst opp uten far. Uten mannlige forbilder og sterke normer blir veien over til kriminelle gjenger ganske kort.

Det er lett å finne det man ønsker å se, men ingen har vel klart å se at dette har noen politisk retning? Få om noen "mål" har hatt politisk eller annen symbolsk betydning. Dette har ikke vært opptøyer i klassisk forstand, for opptøyer gir - om enn i voldelig grad - uttrykk for politiske mål og hensikter. Det har vært ødeleggelser av helt vanlige butikker, og røveri av forbruksvarer.

Det må være lov også å minne om fotballpøblene og deres storhetstid fram mot Heysel og Hillsborough. Da var det også arbeidsledighet og Thatchers kutt som fikk skylden - inntil det ble klart at pøblene var unge menn i gode jobber som bare likte å slåss og lage kvalm på fritiden. Nå hører vi fra retten at det er rikmannsdøtre, barn, lærere, frisører, lagerarbeidere osv. blant de arresterte. Smartelefonen "Blackberry" har vært sentral i organiseringen. De koster tre tusen, og ingen fattig og utslått "opprører" har vel til nå blitt sett uten fottøy til mindre enn 1500 kroner.

De er heller ikke så fryktelig mange som man skulle tro. De er velorganiserte, og blir som Tordenskjolds soldater. Omtrent 500 er så langt arrestert. Det dreier seg altså ikke om noe masseopprør. Men de er - tross oppslagene om rikmannsdøtre og andre overraskende arrestanter - unge menn, ofte tenåringer, fra nedkjørte arbeiderklassestrøk. Demografien er, virker det som, kliss lik de kriminelle gjengene som har fått fotfeste i London og andre større byer. Narkotika, innbrudd, heleri, ran og vold er det de driver med. Spenningen og masse-psykosen har fått mange andre med, men det kan virke som kjernen her har vært etablerte kriminelle. Når varebiler dukker opp for å ta tyvegodset bort, og det blir slossing mellom grupper som forsøker å stjele tyvegods fra hverandre, skjønner man at det ikke bare er opportunister på banen men også proffe skurker.

Enorme summer og stor innsats har blitt disse områdene til del. Disse unge menn enten går på eller skulker fra ganske nye skoler, de har gitt f**** i tilbud som lære osv. Boligområdene er pusset godt opp siden 80-tallet. Sjansen for at de har blitt utsatt for diskriminering fra politiet er mye mindre enn den var for tjue-tretti år siden. Men likevel: forklaringene fra begge sider i politikken kan ha mye for seg, sosiale, politiske, moralske og så videre. De fleste pøblene er nederst på rangstigen i samfunnet, og for noen timer eller netter har de hatt initiativet. Politiet og øvrigheten har fryktet dem. DEM. Følelsen må ha vært berusende.

Så langt har jeg ikke sett noen feministisk vinkling på dette: tross rikmannsdatteren dreier dette seg om minst 95% unge menn. Har vi fått noen forklaring på hvorfor det ikke er noen kjønnskvotering her?