Fortellingen er ferdigskrevet

Noe av det mest interessante med massetyveriene og bråket i England den siste tiden er forklaringene som kommer fra "eksperter", journalister og andre. "Si meg hva eller hvem som har skylden, og jeg skal si deg hvem du er!". Som så ofte ellers virker forklaringene ferdigskrevet før det skjer noe som helst, og har mye mer med verdensbildet til eksperten eller journalisten å gjøre, enn med en analyse av hva som skjer og hvorfor. (The Smiths var som vanlig forut for sin tid)

Norske journalister og "eksperter" på Storbritannia tenderer mot venstresiden i politikken. Dermed får vi arbeidsledighet, klassesamfunnet og store sosiale ulikheter som forklaring. Opptøyene blir satt inn i en sammenheng der de blir gjort til uttrykk for en politisk bevissthet og en holdning til samfunnet og politisk endring. Utløsende årsaker er nedskjæringer og stengning av ungdomsklubber. Fra enkelte hold får vi inntrykk av at alt dette i bunn og grunn er Margaret Thatchers skyld siden hun satte seg fore å ødelegge det britiske samfunnet på 80-tallet - og klarte det.

Høyresiden hører vi lite eller ingenting i fra her i Norge. Det norske folk er oppfostret på Jan Tystads dekning av landet fra 80-tallet, og NRKs reportarsjer som i begredelig grad har kjørt på de evige stereotypene. Vi må derfor til England for å høre hva høyresiden har som forklaring. Norman Tebbit, til høyre for Thatcher nå som før, mener det er avhengigheten av velferd som har brutt ned samfunnet og forbindelsen mellom innsats og belønning. Andre peker på familiens sammenbrudd, og at et flertall av alle barn i nabolag med en overvekt av personer med røtter i karibien har vokst opp uten far. Uten mannlige forbilder og sterke normer blir veien over til kriminelle gjenger ganske kort.

Det er lett å finne det man ønsker å se, men ingen har vel klart å se at dette har noen politisk retning? Få om noen "mål" har hatt politisk eller annen symbolsk betydning. Dette har ikke vært opptøyer i klassisk forstand, for opptøyer gir - om enn i voldelig grad - uttrykk for politiske mål og hensikter. Det har vært ødeleggelser av helt vanlige butikker, og røveri av forbruksvarer.

Det må være lov også å minne om fotballpøblene og deres storhetstid fram mot Heysel og Hillsborough. Da var det også arbeidsledighet og Thatchers kutt som fikk skylden - inntil det ble klart at pøblene var unge menn i gode jobber som bare likte å slåss og lage kvalm på fritiden. Nå hører vi fra retten at det er rikmannsdøtre, barn, lærere, frisører, lagerarbeidere osv. blant de arresterte. Smartelefonen "Blackberry" har vært sentral i organiseringen. De koster tre tusen, og ingen fattig og utslått "opprører" har vel til nå blitt sett uten fottøy til mindre enn 1500 kroner.

De er heller ikke så fryktelig mange som man skulle tro. De er velorganiserte, og blir som Tordenskjolds soldater. Omtrent 500 er så langt arrestert. Det dreier seg altså ikke om noe masseopprør. Men de er - tross oppslagene om rikmannsdøtre og andre overraskende arrestanter - unge menn, ofte tenåringer, fra nedkjørte arbeiderklassestrøk. Demografien er, virker det som, kliss lik de kriminelle gjengene som har fått fotfeste i London og andre større byer. Narkotika, innbrudd, heleri, ran og vold er det de driver med. Spenningen og masse-psykosen har fått mange andre med, men det kan virke som kjernen her har vært etablerte kriminelle. Når varebiler dukker opp for å ta tyvegodset bort, og det blir slossing mellom grupper som forsøker å stjele tyvegods fra hverandre, skjønner man at det ikke bare er opportunister på banen men også proffe skurker.

Enorme summer og stor innsats har blitt disse områdene til del. Disse unge menn enten går på eller skulker fra ganske nye skoler, de har gitt f**** i tilbud som lære osv. Boligområdene er pusset godt opp siden 80-tallet. Sjansen for at de har blitt utsatt for diskriminering fra politiet er mye mindre enn den var for tjue-tretti år siden. Men likevel: forklaringene fra begge sider i politikken kan ha mye for seg, sosiale, politiske, moralske og så videre. De fleste pøblene er nederst på rangstigen i samfunnet, og for noen timer eller netter har de hatt initiativet. Politiet og øvrigheten har fryktet dem. DEM. Følelsen må ha vært berusende.

Så langt har jeg ikke sett noen feministisk vinkling på dette: tross rikmannsdatteren dreier dette seg om minst 95% unge menn. Har vi fått noen forklaring på hvorfor det ikke er noen kjønnskvotering her?