Libya

Historien gjentar seg ikke. Libya er ikke Irak, for i Libya har folket selv vært i førersetet selv om hjelpen fra NATO har vært nødvendig. Likevel: det jeg sa tidlig om at Libya hadde alle forutsetninger for å bli en suppe behøver ikke ende i en rett av den art jeg forestilte meg. Men likevel:

• foreløpig vet visst ingen hvor Gaddafi befinner seg. Noen avklart situasjon vil man ikke få før han er lokalisert - død eller levende.
• ingen har noen klar formening om hvilken rolle stammer eller kulturforskjeller mellom øst og vest i Libya vil ha for samholdet i landet.
• Libya har olje, men regionen behøver antakelig assistanse utenfra for å stabiliseres. EU og USA er nede for telling økonomisk, kanskje Kina vil spille en rolle her. Det vil være en vekker for EU å eventuelt få Kina som betydelig aktør så nært på sitt eget område.

Alt tyder på at Gaddafis dager som diktator i Libya er over, og det var, som jeg tidligere har pekt på, et nødvendig resultat av borgerkrigen. Det behøver ikke bli noen suppe i Libya, og alternativet i vinter var dårligere. Hvis NATO og FN hadde latt erfaringene fra Irak styre handlingene - eller helst mangelen på handlinger - så hadde Gaddafi massakrert Benghazi, slått ned opprørerne, og fått fornyet selvtillit som despot og horn i siden til den vestlige verden. Områdets andre diktatorer, som Assad, hadde vært mer brutale med å slå ned opprør i egne land. Det tjener Norge til ære at vi deltok i NATO-operasjonene i landet, for det var ikke klart den gang at assistanse fra luften alene ville holde til noe annet enn å forlenge konflikten.

Det var denne gangen Europa, og særlig Storbritannia og Frankrike, som drev fram en kraftfull respons utenfra. Kan disse klare å drive fram et internasjonalt klima der et samlet og demokratisk Libya kan finne sin plass og bli et forbilde for regionen? Jeg tillater meg å tvile - men så langt har det gått bedre med Libya enn jeg fryktet i vinter.