The Vietnam War (Netflix)

Denne dokumentarserien er trolig den beste jeg har sett.  Kanskje også den lengste jeg har sett. Det er ti episoder som hver er på halvannen time, sånn omtrent. Og her gås det grundig til verks. Den ligger nå på Netflix.

Det som gir serien liv, og som griper deg mer enn noe annet, er intervjuene. Ikke at andre elementer av serien ikke er gripende, men over så mange episoder og så lang tid blir man på et vis venner med de som går igjen om intervjuobjekter. Det er mange eks-soldater fra USA, selvsagt, men også Vietcong, Nord-Vietnamesere, sivile fra sør og nord, og naturlig nok pårørende. 

En annen viktig kilde, og som gjør stort inntrykk, er opptak av regulære samtaler og telefonsamtaler mellom sentrale aktører i USA. Naturlig nok får man ikke slikt fra Nord-Vietnam. En annen mangel er reportasjer fra journalister som var med Vietcong eller Nord-Vietnams styrker. De fantes rett og slett ikke. "Embedding" av journalister i de militære styrker er virkelig en enestående åpenhet som USA og vesten må være stolte av. Derfor får vi godt dokumentert grusomheter og overgrep fra USAs styrker, men ingenting slikt fra den andre siden. Det er et kildeproblem som mange - også denne serien - helt overser.

Serien skal også ha skryt for å inkludere perspektiver fra den andre siden, og kritisk gjennomgå politikken til Nord-Vietnam og deres allierte Sovjet-Unionen og Kina. Helt balansert blir det selvsagt ikke, for hovedperspektivet er vestlig og basert på vestlige medier, men dette er mye bedre enn man kunne forvente. 

Jeg regner meg som godt orientert innen det 20. århundres historie og politikk, men det var mye her jeg ikke kjente til - eller ikke kjente godt nok til. 

Blant annet kommer det klart fram at amerikanske ledere allerede fra Kennedy skjønte at sjansen for å vinne krigen i Vietnam var uhyre små. Likevel fortsatte man å sende soldater, materiell, og å ødelegge sitt navn og ettermæle. Man kan reagere moralsk og med avsky - noe annet ville være rart - men man bør også forsøke å forstå hvorfor rasjonelle mennesker agerer på denne måten. Fullstendige svar gir ikke serien, så her får man forsøke å trekke strekene mellom punktene selv. Det er også en styrke: Man blir ikke utsatt for misjonering. 

Serien viser også klart hvor korrupt og på alle andre vis elendig det Sør-Vietnamesiske regiment var. En meningsmåling i Sør-Vietnam viste tydelig hvem som var mest populær i Sør-Vietnam: Hvem som helst som ikke var Vietcong eller regjeringen i sør! Og denne gjengen brukte man titusener av liv og vanvittige summer på å forsvare. 

Dette er kraftig kost. Man bør stålsette seg, og ta serien godt over langs. Det har ikke noe for seg å "binge watch" denne serien. Det har du IKKE godt av. 

Den siste episoden er klart den beste, men den bygger også på alle de foregående. Det skal godt gjøres å holde øynene tørre, og det skal også godt gjøres å ikke reagere like hardt på Nord-Vietnam som på USA etter å ha sett den politikken de representerte. Det var 800.000 som flyktet i båt fra kommunistregimet og kom fram i live - hvor mange som døde på havet vet vi ikke. 

What a waste,! er tanken man sitter igjen med. Men man sitter igjen med så mye mer enn det. Dette er virkelig en serie du MÅ se. 

Konklusjon - Klar befaling!

Holdningsteppet i Europa

OK, jeg innrømmer det gjerne. Tittelen var kanskje ikke  så god, men fenomenet jeg vil fokusere på følger nesten helt det gamle jernteppet. Fenomenet er et skarpt skille mellom øst og vest når det gjelder sosiale holdninger. Bildet viser bare ett slikt spørsmål - om holdninger til homoekteskap (eller "samkjønnede ekteskap" for å være mer politisk korrekt), men fargene endrer seg lite når andre spørsmål som holdninger til andre kulturer, innvandring, predestinasjon, tro på gud, kvinners rettigheter osv. stilles. Russere og grekere er de som er mest overbevist om sin egen kulturs overlegenhet, for eksempel.

Hvorfor dette? Jeg tror et mye oversett faktum er at dne sosialliberale vinden som blåste gjennom de vestlige samfunn på 60-tallet og utover på 70-tallet ble stoppet av det gamle jernteppet. Kvinners rettighter, den seksuelle frigjøringen (som den har blitt hetende), påvirkningen fra borgerrettighetsbevegelsen i USA - og ikke minst arbeidsinnvandringen som grep om seg i samme periode. Alle disse har endret de vestlige samfunn på grunnleggende måter, og vi glemmer at denne prosessen ikke har skjedd i landene i øst. 

Kommunistene hadde kvinners rettigheter høyt på agendaen, og det var fri abort, men som mye annet som kom ovenfra i disse diktaturene fikk ikke dette rot i folks hjerter. Heller tvert om. Ikke for det, det er ikke alle i vesten heller som er komfortable med sekulære og åpne samfunn, men likevel er det et klart skille mellom øst og vest. 

Vi som mener oss historisk bevisste lekser gjerne opp om reformasjonen som forklaring på forskjeller mellom nord og sør i Europa, og opplysningstiden som forklaring på økende rasjonalitet og vitenskapelig fremgang. Det er på tide at vi ser at Jernteppet også har vært en demning mot sosiale bølger som på avgjørende måter har formet vesten som liberale og åpne samfunn. 1968 hadde en annen betydning i øst enn i vest. 

Keith (snart) 70!

Hvis du på 70-tallet hadde satt penger på at Keith Richards ville bli 70 år, kunne du nå sett fram til en solid slump penger om en knapp uke. 18 desember er det 70 år siden han ble født.

I den anledning har Wall Street Journal sett nærmere på historien til "Street Fighting Man" og hvordan denne ikoniske låten ble til. Gjennom å høre på en tidligere versjon (over, fra YouTube) kan man lett slå fast at opptøyene i mai 1968 førte noe godt med seg, for det var etter disse at Keith og Mick endte opp med teksten. Det er ikke lett å tenke seg at "Pay Your Dues" ville fått samme oppmerksomhet - den originale opptaksmetoden til tross.

Jeg har hørt historien om hvordan melodien ble tatt opp på en av de første Philips kassettopptakerne med akkustisk gitar, men ikke før hørt detaljene om trommesettet.

Hvordan blir stor musikk til? Jeg tror mye ligger i det at hver sang bør ha sin egen stemning og atmosfære. Det er i alle fall ikke nok med musikalske ferdigheter og en god melodi. Keith er sikkert ikke den fremste instrumentalisten i sin generasjon, men han har vært bedre enn de fleste på nettopp det å skape stemning og atmosfære - og å tenke utenfor boksen som det heter.

Ungdomsopprøret

1968 og alt det der. Hva skyldtes det? Lesingen av Keith Richards Life har gitt meg noen tanker som i alle fall var nye for meg.

Han påpeker at svært mange av lærerne deres hadde vært i krigen, og flere år i kamp eller i alle fall under kommando hadde gjort dem militære i sinn og skinn. Autoriteten kunne vel variere, men nesten alle var autoritære. 'You can take the man out of the military, but you can't take the military out of the man', som en engelsk bekjent - en tidligere offiser - sa til meg en gang. Han hadde rett, i alle fall for sin egen del. Svært hyggelig, vennlig og omtenksom - men du kunne se på en mils avstand at her kom en offiser. Til tross for at han hadde vært sivilist i ti år.

Alle andre årsaker finnes også, naturligvis, stigende velstand, lengre ungdomstid med flere i høyere utdanning og så videre. Men militæret kom inn også her: plutselig, i 1960 var det vel, eller 1959, så ble to års verneplikt opphevet i  Storbritannia. De som reiste inn, observerte Keith, kom tilbake som helt andre mennesker. Militære (bildet: Elvis, som også endret seg i uniform). Men fra og med Keiths generasjon ble ikke unge britiske menn omgjort fra sivilister til soldater mer. I alle fall ikke de som ikke vervet seg. For første gang på flere tiår var ikke unge menn produkter av drill og disiplin lengre. Det er ikke så fjernt å tenke seg at dette må ha bidratt til de endringene som skjedde i samfunn og moral i løpet av 60-tallet.

Keiths bok byr på mange nye vinkler, er utrolig godt fortalt, og mannen har et svært godt minne og en skarp observasjonsevne. Den er tidlige omtalt på bloggen.