Når noe virker å være for godt til å være sant, så er det som regel ikke sant. Det gjelder kanskje også det nye og svært så vellykkede (om man følger med på partilandsmøtene) fremstøtet for å bygge kjernekraft i Norge.
En svært aktiv pådriver er Norsk Kjernekraft AS, med base i Bergen, som har som formål å "identifisere egnede områder for små, modulære kjernekraftverk (SMR) i samarbeid med kraftkrevende industri." SMR blir framstilt som omtrent det beste siden oppskjært brød, med bare fordeler og ingen ulemper. Dette gjør meg svært mistenksom.
Det som taler for atomkraft er flere ting, og den viktigste er at vi trenger svært mye ny kraft om vi her på jorden skal erstatte all kraft fra fossile kilder. Ufattelig mye. Men dette betyr ikke at vi i Norge skal satse på atomkraft, for det må basere seg på at vi har absolutte eller relative fordeler overfor andre land når det gjelder denne utviklingen. Det mener jeg at vi ikke har.
Vi har heller ingen erfaringer så langt med bygging av SMR av den typen Norsk Kjernekraft vil bygge ut i Norge. Forskning ved Stanford viser at disse vil produsere svært mye mer radioaktivt avfall enn kjernekraftverk som vi kjenner fra de siste tiårene. Dette er på ingen måte ønskelig.
De første kjernekraftverkene som ble bygd var faktisk omtrent i den skalaen disse SMRene er tenkt å være, og man gikk bort fra disse siden man hadde så mye å vinne på å oppskalere størrelsen. På samme vis har man mye å tape på å redusere den, uten at det har framkommet så tydelig i kommunikasjonen her til lands.
Ulempen med liten skala er tydelig. En reaktor som produserer ti ganger så mye kraft som en liten reaktor behøver ikke ti ganger så mye stål, betong og plass. De første reaktorene var, som sagt, i den aktuelle skalaen for SMR og ble stengt fordi de ble utkonkurrert. De laget strøm for dyrt. Stordriftsfordelene er enorme i atomkraftbransjen.
Svaret fra SMR-apostlene er serieproduksjon. Samlebånd med reaktorer som skal kutte kostnader gjennom masseproduksjon og standardiserte moduler, men dette krever at man ender opp med noen svært få produsenter med noen svært få modeller som lager det meste av det som kreves.
Dette gir oss et høna-og-egget problem: Samlebåndsproduksjon krever mange ordrer og påregnelig ordretilgang siden investeringene i produksjon vil være enorme, men etterspørselen (ordrene) krever samlebåndsproduksjon og faste priser for å materialisere seg.
Dette er i beste fall ukjente faktorer, og i verste fall faktorer som ikke kan innfris.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar