Monarki eller republikk?

Jeg kom til å skrive de to avsnittene under som en kommentar i en tråd på Fjasboka for litt tid siden. Etter at en venn lånte den til et eget innlegg (med kredit til meg) kom jeg til å tro at det var en god og kondensert oppsummering av mitt eget syn på Norges statsform. Jeg ønsker Kong Haakon VIII lykke til med gjerningen! Men vil samtidig bemerke at: 

"Vi har et monarki på oppsigelse. Det er personavhengig og skjørt. Kongene våre fra 1905 har vært dyktige, folkekjære og på alle vis fortreffelige. Men den dagen monarken ikke er det, eller bestemmer seg for at det kan være nok, så vil vel ingen dra ut i Europa på jakt etter en ledig prins eller prinsesse? Som nasjon kan vi godt reflektere over hvilken type president vi vil ha den dagen det måtte bli aktuelt.

Alle monarkister kommer med en eller flere splittende ekspolitikere som fremste argument mot republikk. Men man kan også nevne skandaliserte konger, ekskonger, med videre som argument mot monarki. Forskjellen ligger i at presidenter kan man kvitte seg med ved valg, mens monarker kan man ikke kvitte seg med uten å kvitte seg med statsformen."

En liten utdypning: oppsigelsen kommer neppe i min levetid, selv om slikt gjerne skjer fort når det først skjer. Slutten på monarkiet kan skyldes infertilitet, alvorlige skandaler, utmattelse på grunn av det umenneskelige medietrykket, politiske rystelser, ulykker og mye annet. Men premisset mitt er at myndighetspersoner da ikke vil lete blant tremenninger på vestkanten eller i et annet land i Europa etter den nye kongen eller dronningen, og det fører oss til en situasjon der vi bør ha tenkt gjennom hva vi ønsker som alternativ. 

Kong Harald V

Det framsto litt stusslig å legge ut smaksnotater på en dag som denne, så det blir noen ord om den nylig avdøde kongen. Det mangler ikke på ord om Kongen i dag, så jeg skal være kort. 

Da hans far døde i 1991 bodde jeg i England, og det var faktisk et savn å ikke være i landet sørge med andre. Selv for en republikaner som jeg. Tidlig 23. juli 2011 reiste vi utenlands, og ble på den måten utenfor landesorgen som rammet oss den gang. (Jeg var, derimot, i England da Dronning Elisabeth II døde.) 

Av alle hans gode egenskaper, og de får helt rett og rimelig god plass i disse dager, var det kanskje Kong Haralds klare og utvetydige respons på alle spørsmål om å abdisere som imponerte meg mest. Han hadde avgitt sitt løfte til Stortinget, og sånn var det med den saken. 

Han var ikke redd for å vise seg svak, med krykker og andre remedier som gjorde at han kunne utføre sin gjerning tross alle helsemessige utfordringer. Han satte ikke seg selv først, men sin gjerning. Det er umoderne og beundringsverdig, og noe vi alle med fordel kan prøve å leve opp til. 

Dersom plikt og tjeneste får en renessanse, vil det være en fin arv å føre videre fra Kong Harald V! 

Sladder er helt konge!

Man kan vel ikke unngå å ha fått med seg at Prince Harry og hans kone Meghan har hatt et oppgjør med sladderpressen? Det er lett å forstå at det er slitsomt å ha tabloidjournalister og wannabies på slep hele tiden, og ikke minst for Harry som hadde en mor som var offer for dette skruppelløse kobbelet.

Men problemet for dem er at det er sladderen monarkiet dreier seg om. Det er rett og slett ikke nok igjen når man tar bort interessen for en eksponert familie. Monarkiet både i Storbritannia og i Norge er tomt. 

Når det skjer noe, som at en kongelig faktisk åpner en dør, blir skilt, eller sier noe dumt - så er reaksjonen hos de som ikke er så opptatt av sladder og uvesentligheter at det er en distraksjon. Men hva er det en distraksjon fra? Det er rett og slett ikke noe mer. 

Sladder og oppstyr, familie og eksponering - det er det som er jobben. Å være kongelig er som en arvelig sykdom man aldri kan bli kvitt. Hugo Rifkind sammenlignet det å være kongelig med å være en krysning mellom Dalai Lama og Kim Kardashian - men uten å ha nådd en åndelig oppvåkning på egen hånd og uten å ha kjøp din egen bak. 

Harry og Meghan ville skille seg fra tabloidpressen, fra sladder, skandaler og uvesentligheter. Men så kom Finding Freedom - som tydelig nok var skrevet med betydelig hjelp fra de samme. Det er akkurat det de sa de hatet - men alt innholdet var hyggelig mot dem, og slemt mot pressen. (Etter det jeg forstår - jeg har ikke lest den.)

Tanken med å slutte i "firmaet", altså som kongelige, var å unngå alt det pinlige tullet med hatter, og hester, og seremonier, og sladder og aviser. Men saken er at uten alt det der er det faktisk ingenting igjen. Ingenting! 

Hvorfor er monarkiet på tur ut?

Jeg er republikaner og konservativ. Noen vil kanskje mene at det framstår som en selvmotsigelse i et moderne monarki, men det er akkurat det det ikke er.

En kjerneide i konservatismen er at store omveltninger må unngås. De får fram det verste i menneskenaturen, mens stabilitet og forutsigbarhet gir trygge rammer for menneskelig utfoldelse og utvikling. Derfor er det god grunn til å fjerne monarkiet før det råtner på rot.

1. Ingen tror lengre på at noen personer er bedre egnet enn andre til å lede og styre på grunn av genetiske forbindelser til flinke og/eller heldige krigere flere hundre år tilbake. Det er dette som er begrunnelsen for monarki, og det holder ikke. Men det fungerer jo? Vi har trauste og hyggelige folk både i denne og neste generasjon av norske monarker, så hvorfor ikke la dem holde på?

2. Det norske monarkiet er valgt for over hundre år siden. En viktig grunn var at vi ville holde oss inne med de store landene - som var monarkier. Disse begrunnelsene er borte nå, og i det øyeblikk noen av de følgende ting skjer er det over og ut med det norske monarkiet:

• Monarken eller tronarvingen bestemmer seg for at det kan være det samme. Livet i en gullfiskbolle med kameralinser på alle kanter er ikke verdt å leve. Det er mye annet man kan ta seg til, og man kan gjøre vel så god nytte for seg på andre måter enn å reise land og strand rundt for å klippe snorer.
• Skandale: monarken eller tronarvingen viser seg som helt alminnelig, eller kanskje hakket dårligere. Det som redder de fleste av oss er at vi ikke lever livet i aviser og magasiner, og slipper å ha kameralinser og kritiske journaliser etter oss hele tiden. Det stadige trykket fra media undergraver - eller kan i alle fall undergrave - forestillingen om at dette er personer med en helt spesiell genetisk arv. Ryker den, ryker også begrunnelsen for å gi noen en framstående oppgave basert på fjerne forfedres lykke på slagmarken.
• En stygg ulykke (God forby!). Det er ikke alle deler av monarkens familie som har utmerket seg med god forstand, og dette kunne meget vel føre til at svært mange ble vesentlig mindre monarkiske av seg på kort tid.

3. Monarkiet er derfor ustabilt som grunnlag for statens forfatning, og det vil være best å få det avviklet så snart som mulig. Av konservative grunner. En pragmatisk løsning, som flere har vært inne på, vil være å la Kronprins Haakon bli president på livstid når hans tid som Konge kommer. Men i hans sko ville jeg vel ikke akseptert det. Jeg ville heller stilt til valg - i alle fall dersom den tredje modellen jeg diskuterer her var aktuell.

Tiden vil vise - men jeg holder ikke pusten. I tiden etter Alstadheims bok, og etter skolevalget til kronprinsfamilien, har stadig flere stått fram som republikanere. Selv har jeg vært det siden en gang på 90-tallet. Men foreløpig er det mest intellektuelle i de større byene som har tonet flagg på denne måten. Men skulle noen av scenariene i punkt 2. over melde seg, vil dette endre seg fort tror jeg.

Republikken Norge

Kjetil B. Alstadheim i DN har skrevet bok om republikken Norge. Jeg er enig med ham, og med Hege Ulstein i Dagsavisen, at Norge bør bli republikk. Men hva slags republikk? (Jeg vet ikke hvordan mine farfar stemte i 1905, men det må nevnes at min hjemkommune Overhalla var en av få der det var flertall mot at Prins Carl av Danmark skulle bli norsk konge.)

Kong Harald er en traust og likandes kar. Kronprins Haakon er sindig, sympatisk og reflektert. Det er ikke noe galt med noen av dem, men vi har et monarki på oppsigelse i Norge. Skulle Ingrid Aleksandra bestemme seg for at dette ikke er noe for henne, eller faren skifte mening før hun blir aktuell, er vi på full fart over i Republikken Norge uten at vi får tenkt oss om hva slags republikk som er aktuell. Det er det grunn til å tenke høyt om. Jeg ser for meg tre hovedformer:

1. Presidenten velges direkte og har utvidede fullmakter - omtrent som i USA eller i Frankrike. Dette vil kreve et ganske omfattende skifte av statsforfatning i Norge, og det er det ingen grunn til. Storting og regjering fungerer helt greit i Norge.

2. Presidenten velges av Stortinget og har svært begrensede fullmakter - omtrent som Kongen i dag. Dette vil ikke være noen stor endring, men vil gi oss en president som vil bli rekruttert omtrent som dagens Stortingspresident. En politiker som har bred respekt, men som likevel bærer med seg partipolitikkens stempel. Folk som Olemic Thommesen og Dag Terje Andersen. Kanskje. Men det ville nok være lettere å få folk på vei ut av Stortinget over i en slik posisjon, som for eksempel Per-Kristian Foss eller Ola Borten Moe - for å holde oss til herresiden.

3. Presidenten velges i direkte valg og har begrensede fullmakter. Dette vil åpne feltet av aktuelle kandidater, og vi kan holde oss med en president som er representativ men ikke nødvendigvis en politiker på tur ut av bokseringen.

Ulempene er at denne presidenten ikke nødvendigvis vil ha så stor forståelse for de skrevne og uskrevne reglene i politikken - men dette er jo heller ikke medfødt kunnskap for en monark. Skal hun utpeke noen til å danne ny regjering er ikke dette alltid like opplagt ut fra valgresultat, så politisk teft vil nesten være en forutsetning (heller ikke dette er medfødt kunnskap for en monark, så....).

En annen ulempe vil være det oppstyr og apparat som kreves for et direkte valg - men det folkelige mandat for et statsoverhode vil dermed være sikret. Ingen kan si at noen ble president fordi partiet hennes ville bli kvitt henne, for eksempel.

En betydelig fordel er at Norges President kan bli en representativ person som kanskje ikke har hatt noen politiske verv. I diskusjoner om republikk og monarki sporer diskusjonene ofte av med å nevne uspiselige politikere. Men hva med folk som Vegard Ulvang, William Nygaard, - eller andre. Jeg har ikke tenkt videre på dette i øyeblikket, men Island valgte Vigdis Finbogadottir som president. Kanskje det kan tenkes personer i Norge også som kunne fylle en slik rolle uten å ha gamle Europeiske fyrstegener?