Kong Harald er en traust og likandes kar. Kronprins Haakon er sindig, sympatisk og reflektert. Det er ikke noe galt med noen av dem, men vi har et monarki på oppsigelse i Norge. Skulle Ingrid Aleksandra bestemme seg for at dette ikke er noe for henne, eller faren skifte mening før hun blir aktuell, er vi på full fart over i Republikken Norge uten at vi får tenkt oss om hva slags republikk som er aktuell. Det er det grunn til å tenke høyt om. Jeg ser for meg tre hovedformer:
1. Presidenten velges direkte og har utvidede fullmakter - omtrent som i USA eller i Frankrike. Dette vil kreve et ganske omfattende skifte av statsforfatning i Norge, og det er det ingen grunn til. Storting og regjering fungerer helt greit i Norge.
2. Presidenten velges av Stortinget og har svært begrensede fullmakter - omtrent som Kongen i dag. Dette vil ikke være noen stor endring, men vil gi oss en president som vil bli rekruttert omtrent som dagens Stortingspresident. En politiker som har bred respekt, men som likevel bærer med seg partipolitikkens stempel. Folk som Olemic Thommesen og Dag Terje Andersen. Kanskje. Men det ville nok være lettere å få folk på vei ut av Stortinget over i en slik posisjon, som for eksempel Per-Kristian Foss eller Ola Borten Moe - for å holde oss til herresiden.
3. Presidenten velges i direkte valg og har begrensede fullmakter. Dette vil åpne feltet av aktuelle kandidater, og vi kan holde oss med en president som er representativ men ikke nødvendigvis en politiker på tur ut av bokseringen.
Ulempene er at denne presidenten ikke nødvendigvis vil ha så stor forståelse for de skrevne og uskrevne reglene i politikken - men dette er jo heller ikke medfødt kunnskap for en monark. Skal hun utpeke noen til å danne ny regjering er ikke dette alltid like opplagt ut fra valgresultat, så politisk teft vil nesten være en forutsetning (heller ikke dette er medfødt kunnskap for en monark, så....).
En annen ulempe vil være det oppstyr og apparat som kreves for et direkte valg - men det folkelige mandat for et statsoverhode vil dermed være sikret. Ingen kan si at noen ble president fordi partiet hennes ville bli kvitt henne, for eksempel.
En betydelig fordel er at Norges President kan bli en representativ person som kanskje ikke har hatt noen politiske verv. I diskusjoner om republikk og monarki sporer diskusjonene ofte av med å nevne uspiselige politikere. Men hva med folk som Vegard Ulvang, William Nygaard, - eller andre. Jeg har ikke tenkt videre på dette i øyeblikket, men Island valgte Vigdis Finbogadottir som president. Kanskje det kan tenkes personer i Norge også som kunne fylle en slik rolle uten å ha gamle Europeiske fyrstegener?
