Sladder er helt konge!

Man kan vel ikke unngå å ha fått med seg at Prince Harry og hans kone Meghan har hatt et oppgjør med sladderpressen? Det er lett å forstå at det er slitsomt å ha tabloidjournalister og wannabies på slep hele tiden, og ikke minst for Harry som hadde en mor som var offer for dette skruppelløse kobbelet.

Men problemet for dem er at det er sladderen monarkiet dreier seg om. Det er rett og slett ikke nok igjen når man tar bort interessen for en eksponert familie. Monarkiet både i Storbritannia og i Norge er tomt. 

Når det skjer noe, som at en kongelig faktisk åpner en dør, blir skilt, eller sier noe dumt - så er reaksjonen hos de som ikke er så opptatt av sladder og uvesentligheter at det er en distraksjon. Men hva er det en distraksjon fra? Det er rett og slett ikke noe mer. 

Sladder og oppstyr, familie og eksponering - det er det som er jobben. Å være kongelig er som en arvelig sykdom man aldri kan bli kvitt. Hugo Rifkind sammenlignet det å være kongelig med å være en krysning mellom Dalai Lama og Kim Kardashian - men uten å ha nådd en åndelig oppvåkning på egen hånd og uten å ha kjøp din egen bak. 

Harry og Meghan ville skille seg fra tabloidpressen, fra sladder, skandaler og uvesentligheter. Men så kom Finding Freedom - som tydelig nok var skrevet med betydelig hjelp fra de samme. Det er akkurat det de sa de hatet - men alt innholdet var hyggelig mot dem, og slemt mot pressen. (Etter det jeg forstår - jeg har ikke lest den.)

Tanken med å slutte i "firmaet", altså som kongelige, var å unngå alt det pinlige tullet med hatter, og hester, og seremonier, og sladder og aviser. Men saken er at uten alt det der er det faktisk ingenting igjen. Ingenting! 

Republikken Norge

Kjetil B. Alstadheim i DN har skrevet bok om republikken Norge. Jeg er enig med ham, og med Hege Ulstein i Dagsavisen, at Norge bør bli republikk. Men hva slags republikk? (Jeg vet ikke hvordan mine farfar stemte i 1905, men det må nevnes at min hjemkommune Overhalla var en av få der det var flertall mot at Prins Carl av Danmark skulle bli norsk konge.)

Kong Harald er en traust og likandes kar. Kronprins Haakon er sindig, sympatisk og reflektert. Det er ikke noe galt med noen av dem, men vi har et monarki på oppsigelse i Norge. Skulle Ingrid Aleksandra bestemme seg for at dette ikke er noe for henne, eller faren skifte mening før hun blir aktuell, er vi på full fart over i Republikken Norge uten at vi får tenkt oss om hva slags republikk som er aktuell. Det er det grunn til å tenke høyt om. Jeg ser for meg tre hovedformer:

1. Presidenten velges direkte og har utvidede fullmakter - omtrent som i USA eller i Frankrike. Dette vil kreve et ganske omfattende skifte av statsforfatning i Norge, og det er det ingen grunn til. Storting og regjering fungerer helt greit i Norge.

2. Presidenten velges av Stortinget og har svært begrensede fullmakter - omtrent som Kongen i dag. Dette vil ikke være noen stor endring, men vil gi oss en president som vil bli rekruttert omtrent som dagens Stortingspresident. En politiker som har bred respekt, men som likevel bærer med seg partipolitikkens stempel. Folk som Olemic Thommesen og Dag Terje Andersen. Kanskje. Men det ville nok være lettere å få folk på vei ut av Stortinget over i en slik posisjon, som for eksempel Per-Kristian Foss eller Ola Borten Moe - for å holde oss til herresiden.

3. Presidenten velges i direkte valg og har begrensede fullmakter. Dette vil åpne feltet av aktuelle kandidater, og vi kan holde oss med en president som er representativ men ikke nødvendigvis en politiker på tur ut av bokseringen.

Ulempene er at denne presidenten ikke nødvendigvis vil ha så stor forståelse for de skrevne og uskrevne reglene i politikken - men dette er jo heller ikke medfødt kunnskap for en monark. Skal hun utpeke noen til å danne ny regjering er ikke dette alltid like opplagt ut fra valgresultat, så politisk teft vil nesten være en forutsetning (heller ikke dette er medfødt kunnskap for en monark, så....).

En annen ulempe vil være det oppstyr og apparat som kreves for et direkte valg - men det folkelige mandat for et statsoverhode vil dermed være sikret. Ingen kan si at noen ble president fordi partiet hennes ville bli kvitt henne, for eksempel.

En betydelig fordel er at Norges President kan bli en representativ person som kanskje ikke har hatt noen politiske verv. I diskusjoner om republikk og monarki sporer diskusjonene ofte av med å nevne uspiselige politikere. Men hva med folk som Vegard Ulvang, William Nygaard, - eller andre. Jeg har ikke tenkt videre på dette i øyeblikket, men Island valgte Vigdis Finbogadottir som president. Kanskje det kan tenkes personer i Norge også som kunne fylle en slik rolle uten å ha gamle Europeiske fyrstegener?