Flokkimmunitet

En av de beste bevisene på at generalene alltid kjemper forrige krig, er retorikken fra Statsepidemolog i Sverige, Anders Tegnell. Han gikk ut i media 16. april og sa at man kunne oppnå flokkimmunitet mot covid-19 i Stockholm i mai. Jeg lo høyt - en sarkastisk latter (og jeg har vitner) - og tenkte at her har modellene tatt over for empirien, og forstanden har reist på ferie. (Bildet: Frankie Fouganthin)

Nå har man gjennomført bred testing - en slags "covid-19 gallup" - i Frankrike og i Spania, og funnet ut at ca. 4-5% av befolkningen i disse hardt rammede landene har eller har hatt covid-19. Undersøkelsene i Frankrike har vært utført av Pasteur-instituttet, og publisert i Science. Tallene er langt fra det som behøves for flokkimmunitet (ca. 65%) og sjansen for at Stockholm er nærmere 65% enn 5% er så liten at vi ikke trenger bry oss med den. Nå er det visst 40% som er målet på flokkimmunitet, og juni som er tidspunktet den inntreffer skal vi tro Tegnell. Like virkelighetsfjernt er det fortsatt. 

Tegnell har kjempet krigen mot en influensaepidemi - for det er det modellene har vært bygd på. Men covid-19, og SARS-CoV-2 (som er viruset) er noe helt annet. 

Kanskje dette også viser en annen (og mer filosofisk) konfliktlinje enn denne krigen versus den forrige krigen? Er det tilliten til realvitenskap (aksiomatisk og sikker) versus naturvitenskap (empirisk, men beheftet med usikkerhet). Modellene kunne man regne seg frem med og sette to streker under svaret (realvitenskap), men dette viruset (naturen) måtte man undersøke og skaffe seg erfaringer med før man kunne modellere med noen grad av sikkerhet. Det er Descartes mot Hume, på sett og vis. I alle fall om følgende Hume sitat legges til grunn: 

“A wise man apportions his beliefs to the evidence.”
― David Hume

Merkevarebygging - hør godt etter!

I et innlegg her på bloggen skrev jeg om merkevarebygging at det var 'the art of selling rubbish to snobs' (litt etter noen - jeg husker ikke hvem - som sa at "marketing is the art of selling rubbish to idiots"). Det er en "kunst" med mange fasetter, og de som driver med slikt gjør rett i å vurdere flere aspekter enn de har vært vant til. Ikke minst er hørselen en viktig sans å stimulere.

Det er Charles Spence ved Oxford Universitys 'Crossmodal Research Laboratory' som har ledet forskningen på dette, men grunnprinsippene var det vel David Hume som først viste frem. Han hevdet i Treatise of Human Nature (som jeg har undervist over i vår) at vi mennesker danner våre oppfatninger på samme måte som dyr, men at vi forsøker å begrunne dem gjennom fornuften.

Reklamebransjen, og markedsførere generelt, forstår mer av hva som får oss til å ta beslutninger enn de fleste andre. Det er jobben deres. Ikke bare er det viktig å stimulere følelsen av å oppnå noe spesielt (rubbish to snobs- aspektet), men det er særlig totaliteten av inntrykkene som utløser kjøpsimpulsen.

Nå har Spence og co vist at det å bygge en merkevare også har mye med lyd og musikk å gjøre. Bilbransjen vet mye om det - blant annet at lyden av døren er avgjørende for "kvalitetsfølelsen". Jeg husker verksmesteren på jobben til far sto og åpnet og lukket døra på fars BMW om igjen og om igjen - og så sukket han henført. (Så en BMW-dør får pryde innlegget).

Forskningen viser at lyd stimulerer, og gir også enhet til markedsføringen på ulike platformer og medier. Men som ellers er det viktig at ulike sanser sammen gir en enhetlig opplevelse.

Siden merkevarebygging generelt dreier seg om å ta mye mer betalt for en vare enn det det koster å lage og selge den, så kan det lønne seg å høre godt etter!

Musikksmak og smak i sin alminnelighet

Det meste av det jeg skriver på bloggen har lite med faget mitt å gjøre. Det er en arbeidsdeling. Men denne gangen må jeg bare skrive om noe jeg har en profesjonell interesse i: smak. Det er ingen objektive kriterier for hva som er bra og ikke, men om noen ting er det omtrent universell enighet. David Hume er mest kjent for å ha skrevet om dette i "Of the Standard of Taste" fra 1757, og jeg har også vært innom problematikken i ting jeg har skrevet om vin for Vinforum.

Som før nevnt driver jeg og leser Keith Richards' Life til langt på natt hver natt. Den er utrolig velskrevet - noe medforfatter James Fox kan ha en del av æren for - men den er også full av skarpe observasjoner, vittige anekdoter og generelt mange dype innsikter. Der har jeg nok Keef som hovedmistenkt.

Blant annet skriver han om musikksmaken til han selv og Mick Jagger: Mick and I had a totally identical taste in music. We never needed to question or explain. It was all unsaid. We'd hear something, we'd both look at each other at once. ... We'd hear a record and go, That's wrong. That's faking. That's real. It was either that 's the shit or that isn't the shit, no matter what kind of music you were talking about. ... But there was a very definite line of what the shit was and what whasn't the shit. Very strict. (Life, s. 84)

Hvor kommer slike dommer fra? Når det gjelder fenomen som virkelig berører meg er jeg på samme måten. Og hvordan kunne Keef og Mick være så til de grader på linje når det ikke var objektive kriterier som lå til grunn?

Disse to svært så offentlige personene illustrerer bare noe mange har opplevd. Særlig i tenårene er det en grunnleggende erfaring at vennskap bygges på samstemt estetikk. Er det et sosialpsykologisk fenomen? Ikke i bunn og grunn: man behøver ikke en gang å være på samme kontinent for å vite at den/de andre mener det samme som deg. Det er heller ikke et massefenomen - for slike ting er mer subkultur enn noe annet.

Uansett hva det grunner seg i: det uttrykkes svært treffende i Life.

Det neste innlegget på bloggen her blir innlegg nummer 500. Tenk det! 500!