Hva kan vi lære av Covid-pandemien?

Ja, hva bør vi ta med oss til neste pandemi rammer oss? Det er det bakenforliggende spørsmålet når flere land nå evaluerer håndteringen av pandemien. I Norge er vi nå enige om at det var feil å stenge skoler og barnehager - i alle fall etter den første runden med covid. I Storbritannia er det en "Covid Inquiry" på gang. 

I alle disse gjennomgangene er det etterpåklokskapen som dominerer. Den skal man ikke kimse av, for dette er også en type klokskap. I ettertid har skadevirkningene av nedstengningene blitt mye tydeligere enn de kunne være for politikere som måtte fatte beslutninger av enorm betydning i en situasjon av like enorm usikkerhet. 

Men vi må også huske hva som skjedde der pandemien rammet først i Europa. Jeg var nettopp i Nord-Italia, og spurte en av mine venner der om hvordan det var i Nord-Italia i februar-mars 2020. Svaret var to ord: "Terrible!" "Catastrophe!"Det var også tydelig at det ikke var ønskelig å gå noe videre inn på emnet. Det kan man forstå. Da pandemien var på sitt verste var det ti sider med dødsannonser hver dag i L'Eco di Bergamo. (Bildet er fra Bolognini-sykehuset i Serlate, Bergamo i 2020.)

Så langt har jeg ikke i noen sammenheng sett noe fokus på det som for snart fire år siden var svært tydelig: Alle pandemiplanene vi hadde var for en influensapandemi, men vi fikk en annen type pandemi med ulik spredning, forløp, smittsomhet og så videre. Dette kan godt være tilfelle også neste gang en pandemi rammer. Om vi møter den med erfaringene som man nå oppsummerer fra covidpandmien, vil de være like lite relevante som våre planer for en influensapandemi var i mars 2020. Et kart som ikke passer terrenget er verre enn intet kart. 

Det vi bør ta med oss til neste pandemi er, blant annet, disse punktene:

• Denne nye pandemien er antakelig ulik den eller de vi har erfaring med.
• De planene du har er kanskje ubrukelige for denne pandemien.
• Samme hva du som politiker gjør og bestemmer i en pandemi vil det ha store konsekvenser. Bestem deg derfor for hvilken type negative konsekvenser du kan leve med. 
• Vi skal alle dø før eller siden. Siden, er best. 

Helsevesenet til ære!

Det skrives mye om helsevesenets feil og mangler, men lite eller ingenting om dets sterke sider og triumfer. Det er forsåvidt et godt tegn: det er det unormale som blir lagt merke til og som derfor fortjener oppslag i media.

Media har en viktig rolle i det store samfunnsbildet: "å sette problemer under debatt", for å låne et sitat fra Georg Brandes. Problemfokuset er viktig men skaper et falskt bilde av helsevesenet i folks bevissthet. Jeg har stadig opplevd at folk har blitt forundret over å ha fått god og rask behandling i helsevesenet, men det er det som er det normale.

De siste årene har jeg hatt en del kontakt med dette vesenet. Min mor døde, som så mange andre, på sykehus i 2010. Hun var gammel, og jeg har ikke kompetanse til å si at de burde gjort noe annet enn det de gjorde. Jeg vet bare at vi som pårørende ble svært godt ivaretatt ved Sykehuset i Namsos. Året etter døde min halvsøster på St. Olavs Hospital i Trondheim. Det kunne vært unngått, og vi fikk en beklagelse fra Sykehuset. Kanskje kunne vi gått til sak, men hva kunne man oppnådd med det?

Jeg har skrevet før her om min nær døden opplevelse som niåring, og om mitt svært vellykkede møte med helsevesenet i forbindelse med behandling for klaustrofobi i vinter. I vinter ble det også gjort funn som kunne tyde på at jeg hadde kreft, selv om det sannsynligvis var ufarlig. "K-ordet" setter nok ekstra fart på sakene. Jeg var inne på Haukeland Sykehus på konsultasjon 30. april. Da bestemte legen at jeg skulle opereres siden de ikke kunne avgjøre om dette var kreft eller ikke uten å ta det vekk, og antydet at det kunne ta en måned før jeg ble tatt inn. Tre dager senere fikk jeg beskjed om operasjon 16. mai, men noen timer senere ble datoen satt til 9. mai. Etter det begynte jeg å lure på om de kunne komme og hente meg ut av sengen når som helst.

Jeg skulle inn på operasjonsstuen sist 9.mai, og jeg ble liggende hele dagen uten at noe skjedde. Operasjonen ble utsatt til dagen etter da jeg skulle inn som nummer en. Klokken ble ett før jeg ble tatt ned. Jeg våknet greit omtrent tre timer senere, og følte meg bra. Neste dag kom den svært hyggelige og effektive kirurgen og fortalte at det de tok ut så helt normalt ut, og at jeg burde senke skuldrene. Sikkert svar får vi ikke før patologene har sett på saken, men alt tyder vel på at det var falsk alarm.

Tross venting på operasjon må jeg si at min erfaring med Haukeland Sykehus har vært svært god. Staben har vært kompetent, effektiv og ikke minst empatisk, og jeg har følt at jeg har vært i de beste hender. All ære til dem!