Hvor går grensen mellom det personlige og det private? Grunnen til at det har tatt så lang tid før jeg gjenopptok bloggingen etter ferien er at min mor ble alvorlig syk og døde etter noen intense uker på sykehus. Jeg var der hele tiden.
Det som følger her er det "minneord" jeg skrev på vegne av familien og som sto på trykk i Namdalsavisa 11. august, to dager etter dødsfallet,. Det er høyst personlig, men det som står i avisen er i alle fall ikke privat. Bildet over er fra ca. 1940/41 da mor var 19-20 år gammel.
Bjarnhild Skilleås til minne
Da mor ble syk og til slutt døde måtte vi stadig vekk minne hverandre på at hun faktisk var i sitt nittiende år. Til hun ble syk nå i juli var hun så vital og aktiv, klar i toppen og utadvendt, at få kunne tro hun var så gammel. Hun lot sjelden en anledning til sosialt samvær gå fra seg, og hun spøkte ofte og gjerne med kjente og ukjente.
Aldri hadde hun det bedre enn når hun kunne styre og ordne mat for de hun var glad i, eller strikke flere av de utallige plagg ikke bare familien men også våre venner fikk fra henne. Da jeg bodde i England var jeg ofte i London hos en venn mor aldri hadde møtt, men til han strikket hun en nydelig og varm genser. Han ble også, som så mange andre, en del av den utvidede familien.
Mor hadde et hjerte av gull og en vilje av stål, og vi i familien slapp å lure på hva hun egentlig mente. Arbeidsgleden var stor og effektiviteten imponerende når hun dro i gang sine større og mindre prosjekter. Langt opp i årene dro hun i gang julebord for hele familien hjemme på Skilleås, og var i sitt ess når vi kunne møtes og spise den gode maten hun hadde laget.
Hun trivdes som best i godt lag, og hun var helt uoppslitelig når det kom til det å leke, tulle og tøyse, med barnebarn og oldebarn. Helt til hun ble syk kunne hun holde på i flere timer i strekk, og det var gjerne barna som først ble utslitt.
Gjennom sitt eksempel viste hun oss alle at den største glede er å glede andre, og det er i dyp takknemelighet vi lyser fred over Bjarnilds minne!
For familien,
Ole Martin
Det som følger her er det "minneord" jeg skrev på vegne av familien og som sto på trykk i Namdalsavisa 11. august, to dager etter dødsfallet,. Det er høyst personlig, men det som står i avisen er i alle fall ikke privat. Bildet over er fra ca. 1940/41 da mor var 19-20 år gammel.
Bjarnhild Skilleås til minne
Da mor ble syk og til slutt døde måtte vi stadig vekk minne hverandre på at hun faktisk var i sitt nittiende år. Til hun ble syk nå i juli var hun så vital og aktiv, klar i toppen og utadvendt, at få kunne tro hun var så gammel. Hun lot sjelden en anledning til sosialt samvær gå fra seg, og hun spøkte ofte og gjerne med kjente og ukjente.
Aldri hadde hun det bedre enn når hun kunne styre og ordne mat for de hun var glad i, eller strikke flere av de utallige plagg ikke bare familien men også våre venner fikk fra henne. Da jeg bodde i England var jeg ofte i London hos en venn mor aldri hadde møtt, men til han strikket hun en nydelig og varm genser. Han ble også, som så mange andre, en del av den utvidede familien.
Mor hadde et hjerte av gull og en vilje av stål, og vi i familien slapp å lure på hva hun egentlig mente. Arbeidsgleden var stor og effektiviteten imponerende når hun dro i gang sine større og mindre prosjekter. Langt opp i årene dro hun i gang julebord for hele familien hjemme på Skilleås, og var i sitt ess når vi kunne møtes og spise den gode maten hun hadde laget.
Hun trivdes som best i godt lag, og hun var helt uoppslitelig når det kom til det å leke, tulle og tøyse, med barnebarn og oldebarn. Helt til hun ble syk kunne hun holde på i flere timer i strekk, og det var gjerne barna som først ble utslitt.
Gjennom sitt eksempel viste hun oss alle at den største glede er å glede andre, og det er i dyp takknemelighet vi lyser fred over Bjarnilds minne!
For familien,
Ole Martin
4 kommentarer:
Dypeste sympati.
Takker så mye!
For et nydelig minneord om en flott dame. Leste den i dag etter oppfordring i julebrevet.
Astrid, Heges venninne
Takk skal du ha! Noen ord kan jo ikke oppsummere en personlighet og et liv, men jeg har fått mye skryt fra de som kjente henne. Det er jeg svært glad for!
Legg inn en kommentar